Øl og historie

En seiglivet myte går ut på at man ikke kjente til gjær før Louis Pasteur oppdaget det rundt 1860. Det er selvfølglig helt feil. Her er en tekst fra 1776 som forteller hvordan man setter en gjærstarter for å få tilstrekkelig mengde med fersk gjær til å lage sats til brennevinsproduksjon. Det får stå som enda en liten spiker i likkista til denne myten.

Du har neppe smakt Frydenlund Kroneøl. Det er kanskje ikke så rart. Det er omkring hundre år siden de sluttet å brygge det. Men det er en god anledning til å fortelle litt om dette ølet.

Så er endelig jubileumsåret for Renhetsloven her. Rett nok er ikke selve dagen før 23. april – Jørgensmesse eller Georgitag på tysk, og endog Jørnadagen på norsk – men det vanlig at feiring av jubileumsår starter tidlig, og Grüne Woche i Berlin har fyrt av et startsskudd.

Jeg snublet over en referanse til at den dansk-norske marinen eksperimenterte med furu-øl – eller rettere sagt furuekstrakt som preserveringsmiddel – tidlig på 1800-tallet, etter modell fra amerikanske «spruce beers». Det er slikt jeg ikke klarer å la være å grave i …

Jeg har tidligere nevnt at dagens ingefærøl er temmelig forskjellig fra det som ble solgt som ingefærøl på slutten av 1800-tallet. Og så snublet jeg over en avisannonse som til fulle dokumenterte at man brygget ingefær i engelsk stil etter gammel oppskrift, samtidig med at man også laget dagens brune ingefærøl – eller -brus.

Når man i norske byer brygget på 1700-tallet var det i lokaler som kunne variere fra et kjøkken til en liten håndverksstue. Det er faktisk bevart et slikt bryggeri på Sverresborg Folkemuseum – de forteller bare ikke de besøkende om det, så du må selv vite hva og hvor du skal lete.

Også før E. C. Dahls bryggeri og før L. Schreiners Bryggeri fantes det bryggerier i Trondheim. Ett av dem var M. Moslings bryggeri som var i drift i hvert fall så tidlig som slutten av 1830-tallet.

Øl er et gammelt produkt. Det er lett for oss som knapt husker murer-flaskene å forstå hvordan ølomsetningen foregikk for 50 eller 75 år siden. Her er noen bilder som gir et inntrykk av det.

Jeg gjengav forleden et kapittel om humledyrking fra Martinus Nissens' bok om jordbruk. Denne boka har også et kapittel med ymse råd og tips til gårdshusholdningen. Mellom råd om anledning av praktiske ulvefeller og jordbærblader som ersatz-te, er det også noen råd om øl og brygging.

Helt tilbake til midten av 1400-tallet finnes det pålegg om at bøndene måtte dyrke humle i Norge. Hvor avansert denne humledyrkingen var på 1700-tallet, kan vi få et inntrykk av å lese lærebøker fra landbruket. Her er en tekst fra 1776.

Norsk øleksport foregikk på egne engangsflasker på 60-tallet. På denne tiden hadde Norge en diger handelsflåte, og en god del av øleksporten gikk til skipsagenter som solgte ølet tilbake til norske skipsmannskap. Her er historien om en slik flaske og musen som den rommet.

Hva skiller øl og vin? Jeg tenker ikke på at det ene er druer og det andre korn, men på noe mer fundamentalt. Øl er mattilberedning, mens vinlegging er matpreservering. Forskjellen kan nok høres teknisk ut, men den er viktig for å forstå hvorfor vin og øl er så forskjellige i status, forbruk og industristruktur.

Det er 24. desember og siste luke i jakten på julølet, og vi kan forsøke å konkludere. Fant vi juleølets kilde?

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Hvordan drakk man juleølet i forbindelse med julen før den ble kristen? Det vet man egentlig ikke så veldig mye om, og det er ikke alltid lett å skille dokumenterte fakta fra educated guesswork og fra vill gjetting.

Juleølet synes å komme tidligere og tidligere i forhold til jula. Det er nok tilfelle, og har sine grunner som ikke bare er øltekniske. Men heller ikke jula har hatt en uforandrerlig tidfesting om man ser på det i langt nok perspektiv.

Hva sier de gamle norrøne lovtekstene om å brygge øl til jul og andre høytider? Faktisk forbausende lite i forhold til hvor ofte det er sitert. Og det er rom for tolkninger.

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Underlig nok var man forbausende samstemte rundt om i Norge med hensyn når juleølet skulle brygges, smakes, drikkes og oppdrikkes. Og dagene er avmerket på primstaven.

Det ville være å underslå fakta å late som juleøl bare ble drukket i anstendige og rolige former. Her skal vi se på noen av de festlighetene som ble begått under påvirkning av juleølet.

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Vi har sett hvordan det vi oppfatter som juleøl idag er industribryggerienes alternativ til juleølet i en eldre tradisjon som hadde sine røtter i gammeldags brygging, og som i praksis stammet fra gårdsbrygging. Idag skal vi se litt på hvordan og hvorfor noen av disse tradisjonene med gårdsbrygging overlevde, mens de fleste døde ut.

Når vi har kommet inn på juleøltradisjonene før dagens juleøltype ble etablert, så trenger vi å se litt på tomtebrygg eller sirupsøl. Det er en tradisjon som strekker seg langt bakover på 1800-tallet, og som nok kan være vel så inspirert av gamle juleøltradisjoner som bryggerienes juleøl.

Den eldste annonsen som nevner «juleøl», i hvert fall som jeg har kunne finne i det som Nasjonalbiblioteket har liggende online, er fra en brygger i Bergen ved navn Carl Johan Andersen.