Hvor langt bakover kan vi ekstrapolere tradisjonene?

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Det er noe underlig med tradisjoner. Vi oppfatter dem som gamle og uforanderlige. Men virkeligheten er ofte annerledes. De eneste tradisjonene som ikke forandrer seg er de som er dyttet i monter på et museum. Hver ny generasjon kommer til med ideer og visjoner om bedre måter å gjøre ting på.

La meg bare ta ett eksempel. Jeg har ofte hørt eldre stjørdalsbryggere klage over ungdommen – de malter nemlig ikke riktig – i hvert fall ikke skikkelig riktig. Det må fyres jevnt på ovnen i malttørka, eller såinnhuset som det kalles lokalt. Men ungdommen er utålmodig og har ikke tid til å sitte å passe ildstedet hele natta. Det blir ujevn varme av slikt, og da blir ølet ikke rett. Og verre, de fyrer for hardt om kvelden før de legger seg, og i verste fall brenner de ned såinnhuset. Det er nesten så man kunne legge til et «sånn var det ikke da vi var unge» …

Men mange av de gamle bryggerne har også personlige tricks som gjorde bryggingen enklere, for da de selv var unge, så forsøkte også de å forbedre bryggeteknikken, dels for å spare tid, og dels ved å ta i bruk ny teknologi. Det kan være en bærrenser for å skille malten fra groene, eller det kan være mekanisme for å bløtlegge kornet effektivt uten å måtte gå i bekken. Andre finner på å bruke nye og moderne materialer og redskaper, hvorav noe er vellykket og andre litt mindre så.

Tradisjoner er i evig forandring, og takten settes av generasjonsskiftene. Det kan være nyttig å ha i mente når vi skal skue bakenfor den horizonen som kalles «manns minne». Dataene vi har og som Odd Nordland jobbet på, er i stor grad relevante tilbake til utpå 1800-tallet. Men for hvert århundre bakenfor tynnes denne relevansen ut.

Bli med på et tankeeksperiment: hvor mye kjenner du til tankene, ideene, forhåpningene og livene til din forfedre? Det fleste av oss har god oversikt over våre foreldre og besteforeldre, men det blir tynt når vi når oldeforeldrene, og de færreste kan si noe vettugt om livene til en eneste tipp-tipp. Mine tipp-tipp-oldeforeldre levde på tidlig 1800-tall. I beste fall vet jeg hva de het og hvor og når de ble døpt – og dét har jeg i så fall fra samtidige, skriftlige kilder. Det er fem generasjoner bakover, og det er relativt lite som overleveres i fem generasjoner. Jeg sier ikke at ingenting overleveres, bare at det er relativt lite.

Om det er fem generasjoner tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, så er det fremdeles enda 7-8 generasjoner tilbake til reformasjonen, ytterligere 6-7 generasjoner tilbake til Svartedauen, og deretter 10-11 generasjoner før vi når førkristen tid, der juleøltradisjonen synes å ha sitt opphav. Om vi skal kunne si noe fornuftig om ølbryggetradisjoner så langt tilbake, er det nærmest umulig å bygge på og forholde seg til overleverte tradisjoner.

Vi kan tro at overleverte tradisjoner er gamle, men i virkeligheten er de en overlevering fra én generasjon til neste, eller til generasjonen deretter. Det er nemlig mange som har lært å brygge av sine besteforeldre. Noen har til og med påstått at en gård kunne ha to levende bryggetradisjoner som vekslet mellom generasjonene, fordi man lærte å brygge av besteforeldrene. Det er en vakker historie som sikkert fanger en effekt, men helt sann er den kanskje ikke.

Så kan man håpe at det som én generasjon fikk overlevert av tradisjoner til seg, det overleverte de videre til neste generasjon. Mangt overleveres, men mangt endres også underveis. Det er ikke umiddelbart innlysende at folk som levde på 1600 eller 1400-tallet skulle være mer opptatt av å bringe tradisjoner uendret videre til neste generasjon enn vi er i dag. Kanskje det endog er omvendt, for idag har vi et slags nostalgisk forhold til tradisjoner som jeg har vanskelig for å tro man hadde før. Det eneste argumentet måtte være overtro, for overtroen er flink til å bruke frykt for det ukjente til å tvinge folk til å holde seg innenfor «trygg» adferd.

Det er spesielt to feller vi kan falle ned i. Den første er en slags implisitt antakelse av at utviklingen må være noenlunde rettlinjet. Den må gå fra en eller annen primitiv tilstand i fortiden og nærmest målrettet frem mot oss idag. Men utviklingen skjer ikke rettlinjet, men mer som en forvirret, flagrende og vårkåt sommerfugl. Det er ofte lett å se på oss selv som et endepunkt, som utviklingens høydepunkt. Men sannheten er at vi kun er et ledd på en utvikling som fortsetter også etter at vi er døde.

Den andre skumle antakelsen man kan gjøre er å tro at utviklingen gikk så mye saktere i gamle dager. I mangel av detaljkunnskap er det nesten så man kan tro at tiden må ha stått stille i et slags vakum der eneste som skjedde var man skiftet konger med noen års mellomrom. Men sånn var det selvfølgelig ikke. Joda, ting skjer fort idag, og sikkert vel så fort som noen annen gang de siste tusen årene – men ting kunne skje både fort og omfattende i gamle dager.

Det er lett å forgape seg i den teknologiske utviklingen, men innen bryggetradisjon og øldrikketradisjon er det kanskje vel så viktig med den sosiale utviklingen – og den kan nok ha hatt høy fart. Ikke minst kriger og omskiftlige økonomiske og politiske forhold har påvirket samfunnet i en grad som kanskje er vanskelig for oss å forestille oss, her vi sitter i et land som egentlig har hatt en svært lang periode med rimelig fred og stabile politiske forhold.

Når vi skal grave oss bakover forbi 1800, må vi derfor være forsiktige så vi ikke interpolerer mellom to observasjoner som ligger langt fra hverandre. Og vi må være forsiktige så vi ikke tror at tror at en observert trend må strekke seg bakover og kan ekstrapoleres i den retningen. På den andre siden kan datapunktene bli så magre at ekstrapolering og interpolering kanskje er det mest relevante verktøyet som er tilgjengelig.

Vi kan bruke humle som eksempel. Idag er det veldig mye på vei opp og frem, men dyrkes i praksis ikke i Norge idag. Det fantes tilløp til humledyrking i Norge tidligere, men også mye import av humle. Kommer vi tilbake til 1700-tallet er humle en hyppig omtalt plante opplysningstidens i lærebøker for bønder. Er vi på 1440-tallet var det påbud om humledyrking for alle bønder som hadde klima for det. Samtidig vet vi at porsøl var utbredt, både som lokalt brygget, og som importøl fra Nord-Tyskland. Mange kilder knytter bruken av humle i øl til nørrøn tid, og noen sier endog vikingetid. Det høres ikke troverdig ut, men likefullt har man et funn av det som ser ut som en båtlast med humle i Graveney i Kent i England rundt midten av 900-tallet. Men alle disse datapunktene er altfor spredd i tid og rom til at det er trygt å forsøke å knytte dem sammen.

Med dette i mente kan vi forsøke å gå bakover i historien, og lete etter forløperne til det juleølet vi kjenner idag. Vi bør forholde oss til mer eller mindre samtidige skrevne kilder, til arkeologi og med litt forsiktighet til vidt utbredte tradisjoner.