Var skillingsølet forløper til pottølet?

Navnet pottøl ser ut til å ha kommet på 1820-tallet, men ølet var eldre. Så hva kaltes dette ølet før et ble pottøl? Tidligere har jeg foreslått bare «øl», men jeg tror kanskje ikke det var fullt så enkelt. Det fantes en ølstil som het skillingsøl, og jeg undres på om ikke den ølstilen gjennomgikk et navneskifte, for så å bli kjent som pottøl.

I oppsporingen av pottølets opprinnelse kom vi til 1822, og vi gravde frem data som støttet en hypotese om at en økning i bruken av flasketappet øl, kunne ha gitt opphav til at man tydeliggjorde ikke-flasketappet øl som «øl i pottevis», senere forkortet til «potte-øl» eller bare «potøl». Det ble på ingen måte ugjendrivelig bevist, og det trenger heller ikke å være hele historien.

Det fantes også et annet øl som var kjent for å være billig, svakt og tynt, og som ser ut til å ha forsvunnet omtrent samtidig som pottølet dukket opp: nemlig skillingsølet. Hva om navnet skillingsøl ble faset ut og navnet pottøl ble faset inn, for mer eller mindre den samme ølstilen? Så her er en hypotese: Prisstigning gjorde at man ikke lenger kunne selge skillingsølet for 1 skilling potten, så da trengte man for skams skyld å kalle det for noe annet enn skillingsøl, og så kom pottølet.

Ølstiler og -navn på slutten av 1700-tallet

Jeg skal forsøke å sannsynliggjøre det utfra flere vinkler, men la meg aller først forsøke en slags oversikt over innenlandske ølnavn som var i bruk utover 1700-tallet og frem til unionsoppløsningen i 1814. Vi ser her bort fra de importerte ølstilene, som vanligvis var oppkalt etter stedet de kom fra, og også kopiene av disse som ble brygget innenlands.

Jeg skal ikke være skråsikker på disse definisjonene eller at denne lista er komplett, men den dekker i hvert fall en rekke av ølene, og forklaringene er slik jeg forstår dem pr nå. Katalogen over dansk-norske ølnavn på 1700-tallet blir da, gruppert etter tolkning:

• Etter maltet man brukte: hvidt øl og brunt øl, som var avhengig av typen malt man brukte, dvs lufttørket hvidtmalt eller kølletørket brun malt.
• Etter potte-prisen: 2-, 3- og 4-skillingsøl, samt bare skillingsøl som implisitt var 1-skillingsøl, som var navngitt etter prisen for sluttkjøperen, dvs utsalgsprisen, og implisitt måtte tolkes som styrkegrader, og dermed også omtrentlig som kvalitetsgrader.
• Etter tønne-prisen: 2-, 3- og 4-dalers øl, som trolig var navngitt etter salgsprisen pr fat fra bryggeren. Ironisk nok ser det ikke ut som fatet faktisk trengte å være priset til 2, 3 eller 4 daler, men at det dreide seg om mer eller mindre standardiserte styrkegrader av øl, som en gang i tiden var priset slik.
• Etter bryggeteknikk: godt-øl, dobbelt-øl, søttøl, tyntøl, etterøl osv, som refererte til hvordan ølet ble til i bryggeprosessen, ofte basert på hvordan vørteren ble tappet under mesking.
• Etter emballering: flaskeøl, tønneøl, kanneøl osv som refererte til formatet ølet ble solgt i, ikke til ølets type. Implisitt var det da vanligvis priset inn mengderabatter. For eksempel kunne 3-skillingsøl koste det samme for en flaske på ca 72 cl (eksklusiv flaskeplant) som for en potte (dvs 0,968 liter) av ølet i medbragt emballasje.
• Etter målgruppe og bruksmåte: skipsøl, husholdningsøl, spissøl og coventøl, hvorav noen var belagt med regelverk. Skipsølet var for salg til skip gjerne regulert med monopolrettigheter, mens coventølet var noe bryggerne kunne være pålagt å gi gratis bort til de fattige.

De aller fleste av disse ordene har direkte paralleller på tysk språk, som Speisebier, Kofentbier, Nachbier og Dünnbier. Unntaket er vel mungåt, som såvidt jeg et ikke finner igjen på andre språk.

Skillingsølet i eldre skrifter

I dette innlegget er det skillingsølet som er det relevante. Det snodige med skillingsølet er at etter unionsoppløsningen i 1814 fortsatte bruken av ordet, men uten at det ble særlig brukt i annonser. Tvert imot, ordet brukes mer litterært, og nesten utelukkende i billedlig betydning!

I en bok av Johann Christoph Schinmeyer om og med Martin Luthers tolkninger av bibelvers – eller rettere sagt den norske utgaven fra 1818 – «Bibelske Sprog- og Skat-Kiste, hvorudi 400 Sprog af den hellige Skrift forklares», står det:

Og ingen Borger, dersom han kunde sælge sit Skillingsøl for got Øl, om han enskjønt drak sig Døden paa Halsen deri, saa gjorde han sig derover ingen Samvittighed.

La oss hoppe over det bibelske her, og fokusere på begrepet i å selge sitt «Skillingsøl for got Øl», som betyr at skillingsølet stod lavere i kurs enn godt øl.

I en beskrivelse av Inderøy fra slutten av 1770-tallet, som forble som upublisert håndskrift en lang periode, står det:

... og faar gemeenlig Speege-Sild og Supe, kaagt for det meeste tiid af et Slags øll der kalde Mungott, hvilcket er ungefær som skillings øll i Kiøbenhavn.

Det er en meget interessant referanse, både fordi det trekker ordet Mungåt helt ned til Inderøy, jeg har tidligere bare sett det beskrevet som å ha overlevd så lenge lengre nord, i Nordland. Men i kontekst av dette innlegget er det referansen til skillingsøl som er mest interessant. Mungåt var beskrevet som et svakt øl, og sammenligningen med skillingsølet i København går formodentlig begge veier. Referansen til København er også av interesse.

Skillingsøl nevnes eksplisitt i instruksjonene fra en kongelig forordning av 13. juni 1755, for hvordan det skulle brygges i byggerlauget i København. Disse instruksjonene påla at man fra fire tønner malt skulle tappe ut 5 tønner 4-dalers-øl, 4 tønner 2-dalers-øl og 5 tønner skillingsøl. Det var spesifisert priser på hvert av disse, 14, 8 og 6 mark, og skillingsølet var det billigste. Og hva om bryggeren klarte å presse ut en ekstra tønne øl av maltet? Haha, godt tenkt, men nei. Det som var utover de 14 nevnte tønnene gikk som covent-øl, som måtte gis vederlagsfritt til de fattige. De tre nevnte styrkegradene kunne selges for de angitte priser, men aldri høyere, og i praksis heller aldri lavere. På 1700-tallet var det meste i byene gjennomregulert, spesielt i København. Selv gjæren var det regulert hvor mye bryggerne kunne – og måtte – ta ut etter brygging, og hva de fikk lov å gjøre med det. Og om bryggerne syntes at det var utrettferdig at de var pålagt alt slikt, så kunne de trøste seg med at ingen som kjøpte øl for videresalg, kunne kjøpe det fra noen andre enn medlemmene i bryggerlauget.

Billedlig bruk av skillingsøl i litteraturen

La oss så forflytte vi oss til etter 1814. Da opptrer navnet skillingsøl mest i poetiske og historiske sammenhenger. Johan Sebastian Welhaven brukte det om den litt mer bondske Henrik Wergeland da han sammenlignet ham med skum av ristet skillingsøl (Saa længe rystes Skillings-Øl, til Skummet flyder over), formodentlig et bilde på å holde intenst på med noe meningsløst som det for alle andre er tydelig man aldri vil komme i mål med. Men også Henrik Wergeland selv brukte det poetisk, i syngestykket Campbellerne, i tolvte scene i første akt, der han lar Sir Humphry uttale i en monolog: «Mod er en Champagner, hvorav der undertiden, af bare fyrighed, ikke bliver en Draabe tilbage; men Besindighedens Skillingsøl holder seg alltid inden Skranker.» Der kontrasterer han øyeblikkets mot med utholdenhetens planlegging. Det er en sammenligning som minner om historien om Achilles og skilpadda, men det kan kanskje også tolkes som et bilde på ham selv og Welhaven.

Selv i Danmark brukes ordet i billedlig betydning, som i Søren Kierkegaards Om Fædrelandets Polemik, del 1, publisert i Kjøbenhavns flyvende Post 12. mars 1836:

[...] og man ikke snarere maatte beklage at see saa Mange berusede af det Skillings-Øl, der bydes av Journalerne, [...]

Dette må tolkes som en kritikk av at selv om tidsskriftene serverer tynt stoff (dvs skillingsøl), så tas det allikevel entusiastisk imot som godt stoff (dvs er berusende) av mange leserne.

Men det var ikke bare de store forfatterne som grep til skillingsølet, her er noen formuleringer fra litt lengre nede i bunken:

(tight) [...] han er ondskabsfuld til at oplyse, at Publikum har faaet Skillingsøl for Porter, ... (Hougsunds Mysterier, fra slutten av 1840-tallet skrevet under pseudonym, modellert etter Eugène Sues: Les mystères de Paris)

[...] saa vil jeg sætte tolv Flasker Champagne mod en Flaske Skillingsøl, at hun ikke ...

[...] bliver der ikke Tale om Skillingsøl og fedt Flesk, men om Gascognervin og indbagt Kjød ...

[...] ved Porterens Fortyndelse; Til simpelt Skillingsøl. (1818)

[...] drikke Champagne som det er Skillingsøl.

Disse sitatene sprer seg fra 1818 og utover resten av 1800-tallet. Flere av dem kommer fra romaner av den lette typen under forfatterpseudonym, som ble trykt som føljetonger i avisene uten at man engang brakk om typene, så siderekkefølgen kom hulter til bulter. Felles for dem alle er at bruker skillingsøl i billedlig betydning, ofte kontrastert mot statusdrikker som champagne og porter. Tilsynelatende er det ingen som faktisk drikker skillingsøl på denne tiden, for det var ikke et øl man kunne få kjøpt. For meg indikerer dette at det tidligere har vært en vanlig handelsvare, og som henger igjen i språket som det kvintessensielle tynne og billige ølet.

Siden mange av disse er romaner som kan være oversatt, eller i det minste er modellert over utenlandsk litteratur, så trenger vi å sjekke om skillingsøl kort og godt bare er en dårlig oversettelse av et utenlandsk uttrykk. Jeg tror ikke det. For det første har vi uttrykket som norsk/dansk i flere fremmedordbøker på starten av århundret, og da vanligvis som oversettelse for det engelske «small beer». Og husk nå at da vi sporet opp pottølet, så var det nettopp «small beer» som ble oversatt til pottøl i ordbøker og parlører som var utgitt senere på 1800-tallet. Så selv i fremmedordbøkene tar pottølet over for skillingsølet.

Dernest, hvilket språk skulle skillingsøl ha kommet fra? USA og Frankrike brukte ikke skilling som myntenhet. Det gjorde man imidlertid i England, men der var et pund lik 20 shillings, og en shilling var verd 12 pence. I England hadde man et akseptabelt øl kalt two-pence på denne tiden, pr pint, så øl for en hel skilling ville ikke være noe billig. Dermed er det neppe importert fra engelsk. I en tysk ordbok fant jeg schillincbēr i middelnedertysk, som ble forklart med «Bier für einen Schilling», men det virker ikke som det har vært i bruk i mer moderne tysk. Dansk har selvfølgelig hatt dette ordet. På svensk har jeg kun funnet ordet brukt i et medlemsblad fra Bryggeriklubben, ifm øloppskrifter fra 1600-tallets Malmö, som på det tidspunktet var dansk.

Annonser for skillingsøl

Det er svært få annonser for skillingsøl fra 1820-tallet og utover. Var det noen annonser for skillingsøl før dette? Joda, men ikke mange. Det var tross alt et billig og tynt øl som man trolig kunne kjøpe mange steder, så det gav ikke så mye mening å bruke mange penger på å annonsere for det. Men det finnes, som for eksempel denne i Norske Intelligentssedler fra 24. januar 1798:

Hos Christopher Berg i Kirkebakken er gode Potetes, godt Øl paa Boutellier, tilligemed godt Skillings-Øl at bekomme til kjøbs.

Det er to ting jeg legger merke til her: for det første er det ikke snev av forsøk på å forklare hva skillingsøl er, hvilket betyr at man antok at leserne visste dette. Det andre er denne dualiteten mellom «Øl paa Boutellier» og «Skillings-Øl», som vi 30 år senere kan finne igjen i tilsvarende annonser som «Flaske-Øl og Pot-Øl».

Finnes det noen som etter ca 1820 bruker skillingsøl der det ellers ville vært mer naturlig å bruke pottøl? Joda, vi finner det også. I en kraftfull utskjelling av norske drikkevarer, finner vi i Granskeren i 1840, vol. 1 nr 11/12 følgende kraftsalve:

Vil man have noget uskyldigere at give Drankeren istedenfor Finkelglasset, at levere Arbejderen under sit Slæb, at skjænke en Ven, som man vil gjøre en Fornøjelse, — da maa det aabenbart ikke være saadant kraftløst Søl, som vort Skillings-, Tre-Skillings-, Fire-Skillings-Øl, bayersk Øl, Bitterøl, og hvad nu alt dette Væsen heder, som ligner Vand i alle andre Henseender end i Smagen. Det maa være noget , som ligner Vinen i Styrke, men overgaar den i Helsesomhed. Dette er Øl, saadant som Porter og Ale. [...]

Det som er interessant i denne sammenhengen, er at forfatteren klager over det tynne og dårlige ølet. På denne tiden fantes det godt med 3-skillings- og 4 skillings-øl, blant annet fra Schous, som i annonsen som er vist under. Men forfatteren klager ikke over pottølet, som tross alt kostet 1½ skilling og var tynnere enn de øvrige ølene han klager over. Jeg tror han egentlig sikter til pottølet, men bruker dets gamle navn: skillingsøl. Og siden han ikke har tenkt å selge det så spiller det lite rolle hva han kaller det, sålenge leseren forstår hva han sikter til.

Tidlig annonse for Youngs Bryggeri, samt dokumentasjon på at Solør-traktene var et område der den kommersielle humledyrkingen holdt lengst ut i Norge.

Den Constitutionelle, 5. februar 1838, s.4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Public Domain

Her nevnes også 8-skillingsølet, som det er verd å si noe om. Det virker som det i den gamle standardiserte navngivningen var det sterkeste og beste ølet, sannsynligvis lagret. Jeg vet ikke helt hva det er best å sammenligne det med, men en rekke steder snubler vi over begrepet mars-øl som et lagret sterkøl, men det ser ut til å gå for 4 skilling, men jeg fant også en referanse til dobbelt mars-øl. Selv Henrik Wergeland nevner dette 8-skillingsøl i sitt møte med studenterlivet:

Det var i det Aar, da man førstegang i Norges Hovedstad begyndte at brygge Øl i det Store og navnlig Otteskillingsøl. Jeg gik endnu paa Skolen; men et Par bergenske Studenter i mit Logis gav mig gratis Underviisning i at drikke bemeldte Stærktøl i store Kvantiteter og i at røge Tobak, samt i flere Studenternetheder — jeg vedd ikke een undtagen.

Wergelands familie bodde egentlig på Eidsvoll på dette tidspunktet, og Henrik begynte ved Christiania Cathedralskole da han var 11 år. Han bodde de to første årene av denne skolegangen hos en tante, før han flyttet på hybel som 13-åring, som må ha vært i 1821. Jeg tviler vel på at denne ølstyrken ikke hadde vært brygget tidligere, men det er mulig det på denne tiden kom tilbake på markedet sammen med stadig større bryggerier og bedret økonomi. Det er veldig fristende å knytte dette til Youngs bryggeri som ser ut til å ha startet å selge øl i 1825.

Annonse for Høyers Bryggeri i 1842, et par år etter at bryggeriet var startet.

Skiensposten, 6. desember 1842, s.4, via Nasjonalbibliotekets avisdatabase, Public Domain.

Noen få år etter hadde Høyers bryggeri i Skien 4 skillings- 2-skillings og 1-skillingsøl, og annonse som er gjengitt til høyre viser tydelig hvordan angivelsen i skillinger ikke nødvendigvis forteller noe om den faktiske prisen, og legg forøvrig også merke til den allestedsnærværende oppfordringen om å levere tomgodset tilbake.

Fem år før dette er det baker i Oslo som har en interessant annonse i Christiania Intelligentssedler, 18. desember 1837:

At jeg for en Tids Skyld utsælger halvanden Skillings Øl til nedsat Priis a 1 sk. Potten, tilkjendegives for de Høkere eller Marketentere, der ønske at tage i tøndeviis, og at det skal blive dem tilbragt til Huset. Ole Nielsen, Bager, boende i Dronningens-Gade.

Her finner vi «halvannen Skillings Øl til nedsat Priis a 1 sk. potten», men det er langt flere annonser på denne tiden som annonserer noe slikt som «pottøl til 1½ sk. pr. pot». Jeg mistenker at dette bare er to ulike tidsepokers måter å referere til det samme ølet på. Det vil si at når skillingsølet begynte å koste 1½ skilling, så måtte man velge om man skulle:

• kalle det halvannen-skillings-øl ... nei, det er for mye av en munnfull.
• prise skillingsølet til halvannen skilling ... nei det høres feil ut.
• selge skillingsølet som ⅔ potte øl for 1 skilling ... dvs krympflasjon.
• kalle det noe som ikke var koblet til prisen, som for eksempel potteøl.

Dette er bare noen få brukseksempler som minner om skillingsøl – eller halvannen-skillingsøl. Vi finner ikke så mange andre eksempler. Derimot, i perioden 1835-1845 er det nesten 200 avistreff på ulike stave-varianter av pottøl. Om pottølet og skillingsølet smakte helt likt, skal jeg være forsiktig med å påstå, men det virker i hvert fall som de inntok den samme posisjonen i vareutvalget til bryggere og ølselgere.

Annonser i Danmark

Dersom vi ser til Danmark, finner vi at skillingsøl også var i bruk der. I en annonse i Kiøbenhavns Adresse-Contoir Efterretninger 16. juni 1812, koster godt øl, husholdningsøl og skillingsøl hhv 17, 11 og 6 rigsdaler pr tønne. I en annonse fra Bryggeriet i Nørregade i Odense 25. september 1821 annonseres det fem øl: to typer dobbelt-øl i kvarte tønner til 2 og 3 rigsbankdaler, deretter godt øl i kvarttønne til 1 rigsbankdaler, Huusholdningsøl i kvarttønne til 4 mark, som er ⅔ av en rigsbankdaler og til slutt skillingsøl, som kun selges i hel-tønner, til 2 rigsbankdaler, dvs ¾ av prisen for Huusholdningsølet.

Det finnes også noen få annonser i Danske aviser utover 1800-tallet som refererer til skillingsølet, som da alltid er det billigste, til og med billigere enn Husholdningølet. Den 25. oktober 1869 er det Bryggeriet Poulsbjerg som annonserer sju typer øl på tønne, der det dyreste er Gammelt Martsøl til 10 rigsdaler, mens skillingsølet er billigst og koster 2 rigsdaler pr tønne. Det samme gjør seg gjeldende i andre annonser, skillingsølet er alltid det billigste. Det slutter i Danmark med kronereformen i 1875, og etter den tid finner vi skillingsølet bare i litteraturen og til billedlig bruk.

Skillingsølet i Marinen

Akkurat problemet med at skillingsølet ikke lenger kostet en skilling, oppstod ikke på 1820-tallet. Allerede under den økonomiske kollapsen i 1812 steg skillingsølet langt over en skilling i pris. Dette kan vi se fra en skrivelse som Oberst Kreber sendte 5. desember 1812 til Kongen med et budsjettoverslag for daglig mat og andre kostnader for mannskapene. Der finner vi en linje som er: «½ Pot tyndt eller saakaldet Skillings-Øl à 10 Sk. = 5 Sk.» Så skillingsølet hadde steget til 10 skilling, og det virker som om obersten la inn en liten sarkastisk «saakaldet» for å poengtere det. Legg også merket til at skillingsølet her er implisitt priset pr potte.

Vi kan også gå tilbake til en kost-oversikt fra 1801, som også var et dårlig år for korn, der prisens steg. For en bestemt flotilje av kanonbåter og chalupper og andre ro-båter for en periode på 28 dager var det satt opp «172 Tønder 4 Dalers Øl 344 Tønder saakaldet tyndt Øl». Man kan formelig høre at uttrykket «tyndt Øl» ikke helt har satt seg. Her virker det som mannskapene fikk det dobbelte av tynt-øl i forhold til 4-dalers-øl, men i andre sammenhenger var det vanlig i marinen at én enhet med 4-dalers-øl kunne byttes i to enheter med tynt-øl, eller rettere sagt skillingsøl. Men i denne lista er det typografisk litt uklart om dette er tilfelle her.

Sjøslag i vindstille mellom rokanonbåter og lette fregatter eller kanonbrigger under krigen i 1807-14

Tegning av F. Henriksen, etter Chr. Blanche, fra O. Eidem og O Lütken: Vor Sømagts Historie s.717, via Nasjonalbiblioteket, Public Domain

Ved transportoppdrag var ølkvoten økt til 213 tønner 4-dalers-øl; og husk at selv om disse kanonbåtene kunne rigges med seil, så skyldtes effektiviteten deres at de kunne ros raskere enn et seilskip – sålenge det kun var moderat vind. Dette var små men meget manøvrerbare farkoster med en til to kanoner. I vindstille kunne 6-8 slike kue en fregatt, som hadde det aller meste av sin slagstyrke sideveis. For engelske fregatter var det å bevege seg innaskjærs omtrent som å stikke hånda inn i et vepsebol og håpe på at det var tomt. Det var mange slike kanonbåter spredt langs Norske-kysten, og dersom en engelsk fregatt kom for nærme, ble det sendt varsel langs kysten via en visuell telegraf, og så kom det fossroende kanonbåter fra nabodistriktene. Man bli tørst av å ro på den måten. Det er nok grunnen til at ølrasjonen ved transport lå ¼ høyere enn den vanlige rasjonen.

Oppsummering

Det kan virke som et alternativ navn for skillingsølet var «tyndt Øl». Men hvilken brygger har lyst til å annonsere produktet sitt som «tynt øl»? Vel, i våre dager med «lite-øl» og slankefokus ville det kanskje gå, men på tidlig 1800-tall ønsket man trolig et mer nøytralt navn for ølet man skulle selge. Kunne man ikke bare fortsatt å kalle det skillingsøl? Vel, det var sikkert noen kranglefanter som da ville insistere på at et skillingsøl måtte koste en skilling. Så hva skulle man så kalle ølet. Det kan virke som om svaret som utkrystalliserte seg i Oslo var «pottøl».

Som oppsummering: argumentasjonen min for at skillingsøl endret navn til pottøl er:

• Skillingsøl fantes som navn på øltype i både Norge og Danmark før unionsoppløsningen.
• Ordet forsvant ut av kommersiell bruk i Norge omtrent parallelt med pottøl kom i bruk.
• Skillingsølet og pottølet ser ut til å hatt samme plass i ølutvalgene.
• Det gamle navnet må ha vært godt innarbeidet siden det holdt seg i billedlig bruk i mange tiår,
• Vi ser tilløp til at noen syntes å blande bruken eller finne en slags mellomform,
• Ordet «tyndt Øl» ble brukt som synonym for både pottøl og skillingsøl,
• Skillingsølet økte i pris til over en skilling, og må ha lagt nærmere halvannen skilling rundt 1820,
• Skillingsøl fokuserer på prisen, mens pottølet fokuserer på volumet.

Basert på dette tror jeg det er tror det er en god sjanse for at det man tidligere kalte skillingsøl, ble solgt under navnet pottøl i Oslo fra 1820-tallet. At det samtidig var en økende bruk av flasker, skapte bare større behov for å navngi ølet på en måte som ikke kunne misoppfattes som at det ble solgt på flaske.