Hva var det egentlig med Bergen?

Dersom det handler om øl, så pleier Bergen å stikke seg ut ifht resten av Norge, i alle fall frem til rundt 1900. Akkurat dét skal vi snuble over flere ganger i den videre jakten på pottølets opphav. Men først skal vi grave litt mer etter ordboksdefinisjoner rundt pottøl, gjøre et avissøk på «bryggeri», og så kommer vi tilbake til Bergen etter det.

Sist kom vi så langt som å grave frem at pottølet ser ut til å ha dukket opp i Oslo, senest i 1822, og til å ha holdt seg der i de første 10-15 årene, i hvert fall utfra hva vi kunne spore opp i skriftlig bruk. En mulig forløper for ordet er uttrykket «Øll i Potteviis», som var et stående uttrykk i salgsannonser, og som også ble brukt for andre varer i væskeform. Det kan ha blitt forkortet til «Potte-Øl» og deretter ytterligere forkortet til «Pot-Øl», delvis kanskje fordi «Pot.» var en forkortelse for «Potte/Potter». Et søk på «øll» gav ingen nye spor rundt pottøl.

Hva sier ettertiden om pottøl

Det nærmeste vi foreløpig kommer opphavet er en gjengs leksikon-definisjon, som forklarer at det het pottøl fordi det ble solgt pottevis. La oss finne litt ulike beskrivelser, ordboks- og leksikondefinisjoner – både formelle og uformelle – for å se hva de har å tilføre, og vi kan liste dem etter når de ble utgitt, og her har jeg utelatt duplikater.

• Det tradisjonelle norske pottølet var som nevnt overgjæret øl, nærmest solgt i «løs vekt» – i tilmålte potter og spann. Det tålte ikke langtransport og måtte selges på stedet. Dessuten var det alkoholsvakt. Oslo byarkiv: Tobias, vol 19, nr 1 (2010)
• Pottøl, en billig, forholdsvis svak øltype som i gamle dager ble solgt pottevis. Store Norske Leksikon (1980)
• Pottøl tidl. betegnelse på svakt, billig øl. Media : Cappelens Leksikon, bd 5 (1979)
• Ikke alt øl var like sterkt og like godt. Pottøl – det var tynt og surt [...] Fra dengang til idag; Bjørn Øvrum Nielsen: Festskrift ved Lundetangens Bryggeris 125 års jubileum, 1979.
• Pottøl, blandingsøl av opsamlete rester, solgt litersvis (ikke på flasker). S. Schmidt-Nielsen: Mat-leksikon : En oppslagsbok for mat- og drikkevarer (1947)
• Det gammeldagse, hjemmebryggede ølet og pottølet var overgjært. Eiler H. Schiøtz: Kostlære, 1942
• Potøllet blev ikke solgt på flasker, men paa smaa fat, av fra 10 til 40 potters indhold. Det var litet holdbart, ikke helt klart, surnet let i sommervarmen og var et mindreverdig produkt i sammenlikning med det undergjærede øl. Nils Vogt: Schous Bryggeri; mindeskrift til hundreaarsjubilæet (1921).
• Specielle ølsorter er potøl, der faaes af en tynd vørter, der udvindes ved udvaskning af masken. Simonsen: Veiledning i varekunskab (1905)
• Have you small beer? — Har De Tyndtøl (Potøl)? Bennett's English-Norwegian phrasebook (1899)
• Den i Mæskekarret værende Vædske udtappes i den tørre Vørterkum og bliver enten bragt i Bryggerpanden til den øvrige Vørter eller bevaret som Potøl eller benyttet ved det neste stærke Øls Brygning istedetfor Vand. [...] Den i Mæskekarret tilbageblevne Mask bliver udvandet med en ringe Del Vand, der derpaa bliver ledet i den tørre Vørterkum; det saakaldte Glatvand, der bliver benyttet til Potøl. Politeknisk Tidsskrift vol 4 nr 11 s 170 (1857)

Dette spriker endel i ulike retninger, samtidig som vi må være oppmerksomme på at det kommer fra ulike tidsaldere. Det er forsåvidt ikke et problem, siden pottølets stil, bryggemetode og bruk kan ha endret seg flere ganger. Så disse kildene kan peke mot pottøl i bestemte tidsperioder. Dersom vi skal forsøke å trekke noen konklusjoner på grunnlag av disse så blir det kanskje:

• Pottølet var et alkoholsvakt øl med relativ lav status, som i ettertid er blitt sett ned på, men som i sin samtid allikevel var mye solgt. Jeg fester mer lit til beskrivelsene fra de som selv drakk det i sin samtid, enn til påstandene fra de som snakket ned det ølet som deres foreldre og besteforeldre-generasjon drakk.
• Det kunne brygges som et biprodukt av den tynneste vørteren ved brygging av sterkere øltyper, og vi ser at ved bryggerioppstarter kommer ofte pottølet (eller beslektede benevnelser) først på markedet, og så kommer bayerøl eller lignende en stund etter når det var ferdig lagret. Det er i tråd med de to bryggetekniske sitatene over (Simonsen og Politeknisk). Men det fantes også rene pottøl-bryggerier, som formodentlig vannet ut den sterke delen av vørteren, evt solgte de pottøl i ulike styrker.

Her er en liten vittighet som illustrerer pottølets status. Passasjen kommer umiddelbart etter det sitatet som er gitt over, i lista over beskrivelser og definisjoner, fra Øvrum Nielsens festskrift for Lundetangens 125-års jubileum:

[...] og følgende historie fortelles: Ola og Kari hadde lagt seg. Kari sov, trodde Ola. Han hadde en liten «knert» på flaske i skapet og så listet han seg forsiktig bort. Mørkt var det og stille var det helt til det kom et velværssukk fra Ola «Ææhh...»

— Å gjør du der? — kom det skarpt fra sengen.

— Jeg, jeg bare tok litt pottøl —

— Å nei du, en sier ikke ææhh etter pottøl —

Vi skal vokte oss vel for å tolke slike anekdotiske fortellinger altfor høytidelig eller bokstavelig. Denne forteller kanskje mer om ekteskapet enn om pottølet, og ikke minst forteller den nok aller mest om hvordan etter-generasjonen til de som drakk pottølet så på det. En eller annen gang i denne serien med pottøl-innlegg kommer vi til Extra-Potøl, som ble introdusert av Oslo-bryggeriene med Schous i spissen våren 1896, bare 17 år før potølet ble sanert fra markedet. Schous hadde nok valgt et annet navn dersom potølet virkelig hadde så dårlig rykte og status som man i våre dager ofte får inntrykk av. Og bare for å foregripe begivenhetene enda mer, potølet forsvant neppe fordi det hadde dårlig rykte, det gikk med en felles opprydding i ølstiler og ølnavn i 1913, der også flere høystatus øltyper forsvant for godt fra det norske markedet.

La meg også peke på en mulig nyanseforskjell: det sies ofte at pottølet ble solgt pottevis, men det er vel hakket riktigere å si at det ble priset pottevis. Poenget er at det er øl som ble solgt i «løs vekt». Å si at det ble solgt pottevis kan vel mistolkes som at du kunne kjøpe én potte eller to potter, men ikke halvannen potte. Men så lenge ølet ble solgt «uemballert» var det jo problemfritt å selge i vilkårlig volum, også halve potter. Selv blekk kunne bli annonsert «i Potteviis» på denne tiden, og man hadde vel skjelden bruk for en hel liter blekk om gangen.

Da vi søkte på ordet «øll» i aviser frem til 1822 avdekket det ikke noe mer rundt forhistorien til pottøl. Men antallet øl-annonser som ble funnet ved dette søket var forbausende få. Det gir grunn til å spørre seg om det kort og godt ikke ble annonsert så mye i aviser for øl i forhold til volumet som ble solgt. Det er en hypotese vi skal dykke mer ned i. Aller først kan vi legge merke til at mange av annonsene for pottøl og annet øl er temmelig korte og hverdagslige. Det gjøres sjelden noe stort nummer ut av det, og det er sjelden så mye beskrivelse utover navn, sted og pris. Det svekker i hvert fall ikke hypotesen om at det var helt vanlig å selge øl, men nokså uvanlig å annonsere for det.

Et søk etter «bryggeri»

La oss gjøre et nytt søk, og denne gangen lete etter «bryggeri» i avisene, inkludert formen «bryggerie» frem til og med 1821. Målet er å se om det står noe i retning av pottøl i nærheten når «bryggeri» er nevnt. Under har jeg sammenfattet annonse eller notis, byen avisen utkom i og årstallet. Duplikater fra nærliggende utgaver av samme avis er ikke tatt med. (Merk at antall treff kan øke i fremtiden med flere avisutgaver og bedre OCR.)

Karen Smit solgte bryggeriet sitt pga høy alder.

Bergens Adressecontoir Efterretninger, 1. mai 1802, side 4; via Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

• Dahlgren bortleier deler av eiendommen, inneholden bryggeri-innretning og -redskaper. (Bergen, 1768)
• T. H. Granberg selger bygård med bryggerhus på Vaterland. (Oslo, 1770)
• Bygård etter slotsprest Lund selges med to bakerovner og innmuret bryggepanne på ca 120 liter. (Oslo, 1771)
• Hus ved Tyskekirken, egnet som bryggeri er til salgs. (Bergen, 1771)
• Auksjon på blant annet Bryggekar med jernbånd på ca 2000 liter. (Bergen, 1772)
• Hus egnet til bryggeri og høkeri, med innmuret bryggepanne til salgs. (Bergen, 1774)
• Annonsering av opprettelse av skipsølbryggeri etter kongl bevilling, Lars Gad. (Oslo, 1777)
• Gård etter Gustav Blom, bl.a. med bryggerhus med innmuret bryggepanne til salgs. (Oslo, 1778)
• Hus innredet som bryggeri med tilhørende herligheter til salgs. (Bergen, 1784)
• Bryggeri og tønnemakeri i Wesenbergs Smug til salgs, inkludert hage og kjeglebane. (Bergen 1784)
• Hus til salgs med kjøkken med innmurt bryggerhus og kjele på 4 tønner (ca 480 liter), samt røkeri (Bergen 1786)
• Hus til salgs som er egnet for bryggeri og med liten hage i Markeveien (Bergen 1786)
• Brygger Hiortdahls hus til salgs, inkludert bryggerhus. (Bergen, 1787)
• Auksjon på hus på Nordnes, egnet til Bryggeri. (Bergen, 1790)
• Hus til salgs med brannsikker kjeller med skorstein for bryggeri og vannpumpe, Strandgaten (Bergen, 1791)
• Hus til salgs i Munkebæksmuget, egnet for bryggeri og høker-virksomhet, innmurt bryggekjele, kjeller og hage. (Bergen, 1792)
• Meyer selger sitt hus i Munkebæksmuget, egnet for bryggeri. (Bergen, juli 1792)
• Tysland selger sitt hus med 3 værelse med ovner og egnet til bryggeri. (Bergen, 1792)
• Hus i 6.Rode Nr64, innrettet som lite bryggeri til salgs fra Ulrich Fridr. Møllerop (Bergen, 1793)
• Hus i Cortpilsmuget med kjeller og bryggerhus med skorstein og vannpumpe for bryggeri til salgs. (Bergen, 1794)
• Krambod, med værelser, pakboder og bryggerhus til leie. (Oslo, 1797)
• Auksjon over eiendeler til Mad. Karen Danielsen, Marken, inkl effekter og trevare til Bryggeri og Høkerhandel (Bergen, 1798)
• Hus i Munkebekksmuget, innredet som bryggeri med innmurt bryggekjele og øvrig bryggeredskap, kjeller, vannrik brønn til salgs. (Bergen, juni 1800)
• Auksjon over Mad. Lucia Langes Hus på Nykirke-Alm., svært egnet til bryggeri, «hvortil det i meget lang Tid har været brugt» (Bergen, 1800)
• Utleie av handelshus innrettet som bryggeri v Krohns stiftelse (Bergen, 1801)
• Værelser med bryggerhus og fehus til leie. (Oslo, 1801)
• «Alle sorter Skibs-Provisjoner» og Øl fra eget bryggeri selges av Jens Thyrholm. (Oslo, 1802)
• Hus som har vært drevet som bryggeri, med brandsikker kjeller, bryggerhus og brønn, til salgs (Bergen 1802)
• Karen Smit selger sitt bryggeri pga alderdom. Brannsikker kjeller, stort bryggerhus med brønn og innmurt bryggekjele på 8 tønner (ca 960 liter). (Bergen 1802)
• Anders Nielsen selger sitt hus på Sydnes, egnet som høkeri og bryggeri. (Bergen 1802)
• Jan Ellertsen bortleier sitt bryggeri med kjeller, stuer og ildhus fra Mikkelsmess. (Bergen 1803)
• Jan Ellertsens er nå død, og hans hus og bryggeri går på auksjon (Bergen 1804)
• Christian Brygger averterer sine hus ved Vaskerelven, innredet som Høkeri, men kan innredes som Bryggeri (Bergen 1804)
• Hasselberg byr sitt hus med brannfri kjeller og bryggeri til salgs. (Bergen, 1807)
• Mad Turaus hus på Øvergaten, innredet som bryggeri med bryggerkjele i kobber på ca 7-800 liter på auksjon. (Bergen, 1807)
• Hus med krambod, egnet til høkeri og bryggeri, til salgs. (Bergen, 1808)
• En skjenkestue med bryggeri og brannfri kjeller til leie, (Bergen, 1809)
• Eiendom med mye innhold og sjø- og pakkboder til salgs, særlig egnet til bryggeri og bonde-handel. (Bergen, 1810)
• Auksjon over bryggeri og malteri med to kjeler på ca 7000 liter, trolig Joh. Thranes, begjært av David Thrane. (Oslo 1810)
• Det selges et Brenneri som også egner seg som bryggeri, med pumpe og vannledning til alle kjeler og panner. 6-dobbelt med kjeler, svalekar og settekar (Kristiansand 1810)
• Auksjon over Madam Haltausens hus og bryggeri. (Bergen, 1811)
• Hr Mariboes Bryggeri annonserer skipsøl til 8 Riksdaler pr tønne à 120 potter. (Oslo, 1811)
• Annonsert auksjon over hus som egner seg til vertshus, høkeri og bryggeri. Innmurt kobberpanne og 3 brønner (Bergen 1811)
• Annonse for Kaptein Mariboes bryggeri for øl til 32, 24 og 8 skilling potten (dyrt!) (Oslo, 1812)
• Auksjon på flere varer, blant annet et stort bryggerkar. (Bergen, 1814)
• Mad. Salvesen annonserer utleie av et stort rom og en kjeller, som egner seg som bryggeri og utskjenkning (Bergen 1815)
• Torstrups bryggeri annonserer «Godt Øll» på flasker og ankere (Kristiansand, 1815)
• Gutt som forstår bygging kan få ansettelse (Bergen 1816)
• Enke etter Stamers selger hus med tre brannfri kjellere, særdeles egnet som bryggeri. Bryggeutstyr kan bli med på kjøpet. (Bergen, 1818)
• Offentlig klage A. Graae over at en arbeider som hadde bindingstid på to år har sluttet i hans brenneri og bryggeri og søker arbeid hos andre. (Trondheim, 1819)
• M. C. Daniels annonserer hus med brønn og kjeller, egnet for bryggeri (Bergen 1819)
• Clausens Bryggeri selger ordinært og dobbelt-øl. Senere annonseres godt øl til 5 sk pr kande (=2 potter) (Trondheim, 1820)
• N. M. Wichman annonserer korket øl på flaske og skibsøl på fustasjer (Bergen 1821)
• Auksjon på Torstrups bryggeri-inventar, deriblant furu-kar med jernbånd på hhv ca 3500 og 1000 liter og 8 fustasjer. (Kristiansand 1821)
• Skjenkestue med ildhus og bryggeri til leie. (Bergen, 1821)

Jeg fant ingen referanser til pottøl knyttet til disse treffene. Det var forsåvidt ikke så ekstremt mange treff, men vi ser at det er relativt få treff på bare øl og dessto flere treff på bryggerier og bryggeriutstyr.

De aller fleste bryggeriene på denne tiden var små, og formodentlig hadde de ofte en halv-fast kundekrets. Mange av de aller minste bryggerne hadde det nok også kun som attåtnæring, ved at de uansett bygget for eget forbruk, og dermed kunne tjene litt penger på å skalere opp bryggingen. Men det er rikelig med eksempler her på bryggerier som helt klart var større enn en binæring.

Det er ikke så mange av bryggeriene som har oppgitt størrelse, men det er en diger variasjon for de som er oppgitt. De fleste annonsene fra Oslo er for «bryggerhus», som ikke nødvendigvis betyr bryggeri, men kan være en mellomting mellom vaskerom, bryggerom og grovkjøkken. Selv et bryggeri på 450 eller 900 liter er egentlig altfor stort om vi tenker hjemmebryggeri.

Men selv fra dette er det er et hopp opp til Thranes bryggeri på 7000 liter og brenneriet i Christiansand som hadde seksdobbelt med bryggepanner må ha vært temmelig stort. Torstrups bryggeri hadde kar på 3500 liter, og har formodentlig vært i drift i de seks årene fra han annonserte i 1815 til det gikk på auksjon i 1821. Graaes brenneri og bryggeri betalte i 1819 for en spesialist hentet fra København. Og da det endte i en eller annen form for konflikt, tenkte da københavneren at han fikk komme seg hjem til Danmark og finne ny jobb? Nei, han averterte i avisene etter jobb. Følgelig må det ha vært et visst arbeidsmarked for ansettelser på bryggerier og brennerier som var store nok til å ansette spesialister. Dette understøttes av at Graae tok det alvorlig nok til å sette inn motannonser.

Legg også merke til at de to virkelig store bryggeriene – brenneriet i Kristiansand som kunne brukes som bryggeri og Thranes Bryggeri i Oslo – begge annonseres på auksjon i 1810, som bokstavelig talt var i midtveis i Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene og den britiske blokaden av Skagerak. Vi skal komme tilbake til denne perioden senere.

Fokus på Bergen

Det er lett å se hvor dette bærer hen ... til Bergen. Det er nesten som et mønster i disse annonsene fra Bergen: eiendomsannonser der man er påpasselig med å påpeke at eiendommen egner seg som bryggeri. Det var ingen grunn til å skulle påpeke dette, med mindre det var et relevant salgsargument. Det betyr at brygging var en utbredt næring eller bi-næring i Bergen på denne tiden, i hvert fall i stor nok grad til at opplysningen om at en bygning inneholdt eller var egnet for et bryggeri ville trekke flere potensielle kjøpere.

Satt på spissen er det nesten flere treff på annonser for salg av bryggerier og bryggeutstyr i Bergen i denne perioden enn det er annonser for salg av øl! Det er ni Oslo-annonser her hvorav fire er salgsannonser for øl, tre fra Kristiansand, to fra Trondheim ... og 40 fra Bergen, hvorav kun én er salgsannonse for øl. Var det liksom sånn at i Oslo solgte man øl, mens i Bergen solgte man bryggerier? Nei, selvfølgelig ikke, men det er en skjevhet her som trygler etter å bli gravd dypere i.

I nyere norsk «øl-folklore» (les: bryggerienes jubileumsbøker) heter det seg ofte at bortsett fra noen mindre skipsølbryggerier, så var landets første bryggeri etablert av Jørgen Young i Oslo på 1820-tallet, eventuelt av Johannes Thranes i Oslo ca 1801, eventuelt at Youngs bryggeri var en videreføring av Thranes. At det er en kraftig forenkling blir tydelig når man leser lista over. Blant annet fokuserer det kun på Oslo. Kanskje har man en underliggende forutinntatthet om at et bryggeri må være i viss industriell skala for å telle? Inntrykket mitt er i hvert fall at når vi nærmer oss slutten av 1800-tallet, så virker det som de store bryggeriene ikke synes noe kan kalles et ekte bryggeri, med mindre man hovedsakelig undergjærer i stor skala og følger den bayerske bryggemetoden.

Imidlertid var det mange bryggerier rundt om i landet før Thranes, og selv om det ikke var store industribryggerier, så var de heller ikke nødvendigvis knøttsmå. Men de brygget definitivt ikke med undergjæring og bayersk lagering. Vi bør heller ikke glemme at da spritbrenningen ble sluppet fri i 1816, kom det en rekke brennerier som teknisk sett også var bryggerier, og mange av dem ble drevet som begge deler og solgte både øl og sprit. Flere av disse brenneriene var temmelig store bedrifter etter datidens mål.

Dessuten endrer tidene seg, og likeså vår oppfattelse av ordenes betydning. Tenk deg én person med en 1000 liters kjele og som brygger og selger 20-40 batcher øl i året. Idag ville vi helt klart kalt det et bryggeri. Burde vi ikke da anerkjenne at én person som drev i akkurat den samme skalaen for 125 eller 250 år også teller som et bryggeri – helt uavhengig av om 1800- og 1900-tallets store industribryggerier måtte synes at dette bare var håndverk, kjøkken-sysler eller en høker-aktivitet?

Noen vil kanskje mene at jeg overdriver. Fantes det småbryggerier som ikke ble talt med fordi de var «for små»? Javisst. For å ta et relativt sent eksempel: I Bergen ser vi julen 1911 avisannonser for hele seks bryggeriers juleøl, men i de fleste andre sammenhenger regnes det bare med tre bryggerier i Bergen på denne tiden. Hvilke bryggeri var det man talte med? Jo: Hansa, Kronvikens, O. F. Halds bryggerier. Hvilke var det som ikke talte med: Nilsens Bryggeri, I. R. Eides Krusølbryggeri, og J. Larsens Ølbryggeri. Forresten, også Nilsens Bryggeri solgte krusøl, og mer om denne betegnelsen nedenfor. Disse tre var antakelig for små til å kvalifisere, selv om de var store nok til å annonsere. De er ikke nevnt i Bryggeriforeningens tilsynelatende komplette liste i 25-års jubileumsboka fra 1926 over alle norske bryggerier pr 1901. Der listes det kun Nedreqværn, Agder og Dahls Bryggeri (Molde) av de som valgte å stå utenfor Bryggeriforeningen ved opprettelsen. Jeg får nesten inntrykk av at de tre små bergensbryggeriene kanskje ikke engang «kvalifiserte» til medlemskap i foreningen dersom de hadde ønsket det selv. I ettertid er de stort sett glemt.

Juleøl-annonser fra 1911 for hver av seks bergensbryggerier.

Bergens Tidende 21. des 1911 (Larsens, Eide, Kronvikens); Arbeidet 16. des 1911 (Nilsens); Bergen Aftenblad 4. des 1911 (Halds); Strilen 9. des 1911 (Hansa); via Nasjonalbibliotekets avisdatabase.

Jaja, jeg skal forsøke å dempe denne rant'en over hva som talte som bryggeri og ikke i hvem sine øyne, og heller flytte det til en egen kommentar rundt jubileumslitteraturen i et eget innlegg. Så la oss komme tilbake til Bergen.

Bryggetradisjonene i Bergen

Var det virkelig så mange bryggerier i Bergen og så få ellers i landet? Vel det forbauser meg ikke. Jeg skrev et innlegg om ølbryggere i folketellingen i 1801, som endte med å konkludere med det samme: når det kom til øl og bryggerier, så var Bergen temmelig forskjellig fra resten av landet. Det året talte man 27 personer som er beskrevet med brygging som yrke: én i Hurum, én i Arendal, to i Stavanger, en tjenestepike i Trondheim ... og 22 stykker i Bergen.

Ser vi også på kirkebøker for perioden 1780 til 1820, med et søk i digitalarkivet.no på yrke lik brygger, så er det 115 treff – typisk på yrke oppgitt ifm registrering av dåp, vielse eller dødsfall. Av de 115 treffene er 109 i Bergen, 3 i Kristiansand, 2 i Oslo, og 1 i Vestfold. Søker vi på militærrullene i samme periode er det 9 treff på brygger, alle fra Bergen, med yrkestitler som brygger og brygger-dreng.

Bare én av de 22 i Bergen fra folketellingen i 1801 er også listet i avisannonsene over, nemlig Maren Smith. Går vi lengre tilbake, så var det enda flere bryggere i 1714, og går vi tilbake til rundt 1650 ble det i Bergen importert nesten 40.000 tønder med malt årlig, dvs rundt 3200 metriske tonn malt, samt 55 tonn humle. Til sammenlikning var importen av hamp – formodentlig til tauverk – på 98 tonn pr år til Bergen på denne tiden. Alt dette kom i tillegg til en ølimport på mellom 6000 og 7000 fat årlig, dvs en ølimport som kan ha lagt på opp mot million liter pr år.

(Før noen begynner å regne på IBU utfra disse volumene, la meg ile til og påpeke at humle her, som i de fleste andre statistikker frem til midten av 1800-tallet, ble listet sammen med hamp og lin/hør. Humle-rankene kunne nemlig brukes som fibre til klær og tauverk. Jeg er usikker på når det gikk av mote, men norske veiledninger for bønder på siste halvdel av 1700-tallet fortalte fremdeles hvordan ekstrahere fibre fra humleranke, og det kan ha vært dessto mer vanlig 100 år før dette. Følgelig kan mengden humle være en kombinasjon av humleblomster og humle-fiber. Merk også at importert øl i denne lista angis dels i læster og dels i tønder. En læst var trolig 12 tønder.)

Det at Bergen var spesiell, betyr ikke at man ikke brygget andre steder, men det virker som om det kun er i Bergen at brygging ses på som et aktverdig yrke. I resten av landet virker brygging mer som en bigeskjeft, eller kanskje man brygget mindrer eller i mindre bryggerier. I Bergen var brygger noe man ikke skjemtes over å oppgi som ens yrke i folketellinger og andre sammenhenger. I den grad noen hadde brygging som hovedgeskjeft ellers i landet, var det ofte enker eller som en implisitt tilleggsaktivitet for vertshusholdere og høkere.

Det virker som dette var en særegenhet for Bergen, og man kan skimte konturene av det helt inn på 1900-tallet. Bakgrunnen er nok byens lange historie som hansa-by, med et kontinentalt fokus på håndverk og handel. I 1884 var det totalt 20 småbryggerier i Bergen som brygget krusøl, hovedsaklig en lettøl-variant men også i sterkere varianter. Deres gjennomsnittlige størrelse på gjærkarene var på litt over 1000 liter. La meg understreke at det ikke kun var i Bergen man brygget, men det var stort sett bare i Bergen at bryggingen ble ansett som et skikkelig og aktverdig yrke. La meg sitere fra innstillingen til kommisjonen rundt tilvirkning og beskatting av Malt og Brennevin, nedsatt i 1884, som leverte innstilling i 1891. De skriver blant annet følgende om Bergen:

I Bergen finder et særeget Forhold Sted. Hjemmebrygning af Øl til Salg foregaar der gjennemgaaende i en adskillig større Maalestok end i de overfor nævnte Byer. Dog har den i de senere Aar paa Grund av den stedse stigende Konkurrence fra Bayerølbryggeriernes Side været i stadig Tilbagegang.

Antallet av saadanne mindre Bryggerier, der ikke var forenede med Malteri, var i 1884 20. Af disse havde de 7 ingen faste Arbeidere; 12 havde 1 og et bryggeri havde 2 faste Arbeidere. Samtlige Bryggerier var i Drift hele Aaret rundt.

9 af Eierne drev ingen anden Næring end Ølbrygning. For 2 af de andre var Bryggeribedriften et Hovederhverv, for de øvrige 9 kun en Bisyssel.

12 af dem havde intet for Brygning særskilt indrettet Hus. Af de 8, der havde særskilt Bryggeribrygning [sic, Bryggeribygning?], drev 4 Ølbrygningen som Binæring, medens de andre 4 udelukkene var Ølbryggere.

16 havde 1 Gjærkar med et gjennemsnitligt Rumfang af 1025 Liter. 2 Bryggerier havde 2 Gjærkar; Gjennemsnitsrumfang 805 Liter. 2 havde 3 Gjærkar; Gjennemsnitsrumfang 465 Liter.

Maltforbruget utgjorde gjennemsnitlig omkring 250 hl. Det største Forbrug var 904 hl., det mindste Forbrug 28 hl.

I Bryggeri tilvirkedes bare sødt Flaskeøl eller Husholdningsøl (berusende). I alle de øvrige bryggedes saakaldt Krusøl à 13 Øre pr. Liter (ikke berusende) — enten (i 10 Bryggerier) udelukkende eller ved Siden af andre Ølsorter, nemlig (i 5 Bryggerier) det berusende Krusøl à 20 Øre pr. Liter — eller (i 1 Bryggeri) Husholdningsøl — eller (i 1 Bryggeri) Husholdningsøl og Bayerøl.

Af Krusøl à 13 Øre pr. Liter tilvirkedes der i 19 Hjemmebryggerier tilsammen over 10 000 hl. Af Krusøl à 20 Øre pr. Liter omkr. 900 hl. i 5 Bryggerier. Af Husholdningsøl henved 700 Liter i 3 Bryggerier. Af Bayerøl ca 1350 hl. i 3 Bryggerier.

I denne serien av innlegg om de gamle øltypene kommer vi tilbake til det bergenske krusølet og det trønderske kanneølet senere, men i det store og det hele tror jeg at dette bare var dialektiske varianter over det oslo-ske potteølet ... men det kommer mer om dette, bokstavelig talt med tid og stunder.

Men jeg klarer ikke å dy meg fra å få litt mer kjøtt på beina, og ta med dette fotografiet fra 1865, fra Holbergsalmenningen med nr 14 hvor Eide hold til, såvidt jeg kan regne meg frem til sees som den skjeve, lave, litt utstikkende bygningsdelen, rett bak veden er lagt i gata.

Holbergsalmenningen i 1865, med Eides Krusølbryggeri i nr 14.

Foto: Knud Knudsen, fra Marcus, spesialsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Og dersom jeg forstørrer det, så er det lettere å se – det er fantastisk dybdeskarphet her, selv for våre dager. Da kan du også skimte skiltet for J. R. Eides Krusølbryggeri, med bilde av flasker og krus, rett under masta på skipet som er fylt opp med tønner.

I folketellingen i 1865 finner vi en Ingebrigt R. Eide født 1812 i Innvik i Gloppen i Nordfjord, med Karen og syv barn fra 2 til år gamle. I folketellingen i 1891 er han listet som «Ølbryggerieier og Ølhandler», mens hans sønn Sivert Andreas, født 1851, er listet som «Bestyrer af I R Eides Ølbryggeri». I 1900 har Sivert overtatt, og er listet som at han bord i gården, som er markert som «Bryggeri og Butik». Det samme gjelder 1910, da huset beskrives som å ha «En sidebygning hvori er Ølbryggeri og handel». I 1920 virker de som både Sivert og kona Randine Sophie er døde, at gården er revet, og at det har kommet et bygg med 9 leiligheter der i stedet.

Utsnitt av forrige bilder som viser Eides Krusølbryggeri.

Foto: Knud Knudsen, fra Marcus, spesialsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Ellers må vi også huske på at Bergen hadde stor eksport av fisk, så fiskerne som dro til Bergen for å selge tørrfisk, kjøpte nok varer med hjem for deler av kjøpesummen. Derfor har nok mye malt og humle har hatt Bergen som transitthavn.

Forresten var det ikke bare Bergen som importerte store mengder malt, for vi finner import av store mengder også andre steder i landet. I Trondheim fra 1. januar til 11. august 1767 ble det importert 14638 tønder malt, hver trolig på omkring 120 liter – og det utgjorde nesten halvparten av alle importerte kornprodukter i Trondheim i denne perioden. Tar man høyde for folketall og at dette kun dekker 7½ måneder, så er det i størrelsesorden med maltimporten i Bergen 135 år tidligere.

Kanskje man bare ikke annonserte for ølsalg?

Det er rimelig å anta at med så mye malt, så må det ha blitt brygget en stor mengde øl. Og med så mange annonser for småbryggerier i Bergen, må det i tillegg blitt solgt et betydelig volum med øl. Når vi allikevel ikke finner særlig mye spor av slikt salg i avisannonser på 1700-tallet og et stykke inn på 1800-tallet, så har det kort og godt ikke blitt annonsert så mye for dette ølet i avisene. Det har nok flere årsaker. Jeg kan se for meg følgende:

• Det lokalt bryggede øl siktet på nok på én og samme ølstil, om enn i litt ulike styrkegrader.
• Prisingen av det lokale ølet var temmelig uniform.
• Øl var til salgs mange steder, og øl var tungt, slik at de fleste kundene var formodentlig temmelig lokale kunder.
• Ølbryggingen er eldre enn avisene, og man hadde nok fra gammelt av etablerte måter å annonsere på via skilting og ryktebørs.
• Annonsering var nok nyttigst for varer som nylig var kommet inn, gjerne partivarer, luksusvarer og andre varer som det ikke var innlysende at enhver handlende kunne ha.
• Øl var en basisvare for de aller fleste, men det var ikke alle som kunne lese, og enda færre som holdt seg med en avis.

Tenk deg at du er en liten brygger av dagligdags øl på denne tiden. Du brygger jevnlig og ølet er ferdig gjæret etter noen få dager. Du balanserer bryggingen etter hva magefølelsen din forteller deg om etterspørselen. Egentlig skiller ikke ølet ditt seg ut så mye fra andres, hverken på øltype eller pris. Du er for liten til å levere digre kvanta, og ølet er litt for mye ferskvare til at det er lurt å bygge opp et lager for å holde et salg. Det viktigste er å opprettholde ryktet ditt om at du brygger godt øl, men det er det mange andre som også gjør. Det er liksom ikke sånn at folk vil reise tvers igjennom byen bare for å kjøpe ditt øl. Så hvilken hensikt ville det ha for deg å annonsere i avisene?

Øl – i hvert fall det som ble brygget lokalt – ser kort og godt ikke ut som noen spesiell eller sær vare som folk måtte gjøres oppmerksom på fantes.

Et annet argument som kan brukes til å underbygge den samme konklusjonen er de såkalte «Priis-Couranter» prislistene som jevnlig ble publisert i avisene i byene på slutten av 1700-tallet og litt inn på 1800-tallet. Det var vanlige eller gjeldende priser på de vanligste varene som kunne ha fluktuasjoner i tilbud og etterspørsel, typisk pga varierende avlinger eller fordi de ble importert. Normalt finner man kornprodukter øverst i slike lister, og malt er typisk listet som den 3. eller 4. varetypen på lista. I Trondheim senvinteren 1804 listet man priser for hele fire typer malt: beste engelsk, ordinær engelsk, rostocker- og dansk malt. På disse prislistene har jeg tidvis funnet humle, men aldri øl. Det er variasjonene i pris som ligger til grunn for disse prislistene, og ølet virker mer stabilt priset og derfor ikke å relevant å ta med. På den andre siden, det at malt og tidvis humle listes, forteller oss at dette var gjengs handelsvarer som mange – ikke bare storforbrukende bryggerier – kjøpte.

Spørsmålet er derfor ikke så mye om man brygget, men i hvor stor grad man brygget for salg i forhold til at man brygget for eget forbruk. Det er ikke så lett å finne gode kilder for å tallfeste dette. Et par rent kvalitative argumenter rundt dette er:

• Da de første industribryggeriene etablerte seg, ble det bejublet av enkelte i sin samtid: endelig skulle man kunne få kjøpt skikkelig øl. Det har som underliggende premiss at ølsalg ikke var noe nytt, og at det kun var ølstilen til det nye bryggeriet som var fundamental ny.
• Vi skal etterhvert se på regelmessige store bestillinger av øl på sent 1700- og tidlig 1800-tall, gjerne opp mot 20-30.000 liter eller mer som en enkelt-leveranse. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne fylles med «kjøkken-brygging».

Med andre ord var prisene på malt relevant for offentligheten på lik linje med korn og mel, i hvert fall nok til at avisene listet det på den kvarte siden satt av til prisoversikt. Det underbygger at mye malt gikk med til hjemme- og småbrygging i byene. Det er videre gjerne annonsert importert humle i avisene ... engelsk, flamsk, nederlandsk, braunschweigsk, bremersk, og til og med amerikansk humle.

I en verden som er fylt opp med varemerker, er det fascinerende å se tilbake på annonser fra en tid da varemerker knapt fantes. Importerte varer ble beskrevet med sitt opphavssted, siden f. eks. engelsk malt og rostocker-malt var forskjellig – men forskjellen hadde med de respektive stedenes tradisjoner å gjøre, og lite med hvem som var malteren. Vi ser hentydninger til varemerker komme inn når man forteller at en importert Londons Porter kommer fra Barclay Perkins, eller at en høker selger flaskeøl fra Hr. Grosserer Youngs Bryggeri.

Kanskje behovet for ordet pottøl ikke kom før 1822?

Det ølet man brygget og solgte før 1820 ble i stor grad solgt på fat eller tappet fra fat over på kundens medbragte eller på forhånd innleverte emballasje. Bare det sterkeste og dyreste ølet var det vanlig å tappe for salg på flaske. Det meste av ølet som ble solgt var nok billig, relativt svakt og solgt pottevis – det vil si etter leksikon-definsjonen på et pottøl. Allikevel finner vi ikke ordet pottøl brukt før på 1820-tallet. Det betyr at dette ølet må ha fantes lenge før ordet som beskrev det dukket opp.

Kanskje ligger nøkkelen til å forstå pottølet i nettopp dette. Dersom nesten alt ølet ble solgt på eller fra fat, så trengte man bare å referere til det som «øl». Men i det øyeblikket det ble vanligere med salg av øl på flaske, altså flaskeøl, så trenger man å differensiere. Flaskeøl er jo også øl, og hva skal vi kalle ølet som ikke er flaskeøl? Dersom det ble priset og solgt i pottevis, så hvorfor ikke kalle det potteøl? Det er i hvert fall en hypotese vi kan ta med oss videre: at pottøl var et retronym for øl tappet fra fat, og at det oppstod etter at flaskeøl ble såpass utbredt at man trengte et nytt ord som eksplisitt refererte til øl som ikke var på flaske?

Etymologien ser enkel ut, pottøl er øl som selges pottevis, altså i hulmålet potte, som sammen med ulike tønne-mål og flaske var det som var vanlig å prise øl i. Dermed var det i utgangspunktet ikke egentlig noen bestemt øltype. Skjønt jo dyrere ølet er, jo mer forsvarer det seg økonomisk med dyrere emballering, så man må mistenke at det var lite svakt øl på flaske, og at dessto større andel av det som ble solgt pottevis var svakt øl.

Dersom ordet pottøl var i bruk i danske kilder før eller kort tid etter 1814, så kunne vi ha antatt et mulig felles språklig opphav, men et søk i danske avisarkiver gir ingen relevante treff på noen av skrivemåtene av pottøl. Det styrker tanken om at som navn på en handelsvare, så oppstod pottølet i Oslo på tidlig 1820-tall og spredte seg senere utover landet.

I neste omgang skal det graves videre på dette med øl på flaske, og se når det ble vanlig, og om det kan være medvirkende til at vi fikk begrepet pottøl. Dessuten trengs det å se på om kullsyre var et viktig skille mellom flaskeøl og fat/pottøl. Og så trenger vi å tenke mer på geografi: hvordan spredte ordet pottøl seg utover landet?