Ølets historiske plass samfunnet

Salvatorfest var en norsk tradisjon i tiden 1890-1920, og den hentet sin inspirasjon – og tildels sitt øl – fra tradisjonen med Salvatorabend i München. I dag er det knappest noen som husker den, men før første verdenskrig var det en diger fest som etterhvert også blandet seg med påskefeiringen. I dette innlegg skal vi starte å dykke ned i salvatorfestene.

I fjor på tiden på denne tiden kom nyheten om at Stortingets kantine ikke solgte så mye øl. Det hørtes ut som storm i et vannglass, og at ølentusiastene på tinget forsøkte å demme opp for at man kuttet ølserveringen i kantina. Men la oss grave i det, for temaet øl og 17. mai interesserer.

Her skal vi se på enda et sitat som impliserer at øl på 17. mai var ikke bare vanlig, det var nesten en forventet adferd. Det føyer seg inn i rekken av argumenter for at øl og 17. mai har hatt en tett kobling, i hvert fall frem til ett eller annet punkt i historien, der 17. mai blir mer is og brus. Historien knytter seg til fattigforsorgen i Stavanger, som ikke ville ha noe øldrikking.

I 1932 var den moderne reklamebransjen i sin spede begynnelse. Samtidig flesket Bryggeriforeningen til med en diger reklamekampanje. De kjøpte annonseplass på forsidene i et hav av aviser, over en periode på rundt fire uker, i forkant av 17. mai. Og fokuset var at øl er bra for Norge.

Her skal vi se på nok en indikasjon fra avisene på at øl og 17. mai hadde en spesiell forbindelse. I Bergen i 1946 var man ett år inn i freden. Det kunne fremdeles være mangel på mangt, og da bryggeriene hadde lite med flasker, så måtte det planlegges ekstra forut for 17. mai, siden det var en dag med ekstra stort forbruk av flasker, enten det var øl eller brus.

Dersom du skal ha øl, så må det kjøpes. Det å få tak i ølet i tide til 17. mai er et gjentagende tema i avisannonsene i gamle dager forut for 17. mai – især siden det ofte var lagt kommunale restriksjoner på salg og utlevering av øl. Det kunne være strevsomt og temmelig mye styr å få tak i noe så enkelt som øl endel steder i Norge.

En av de tidligste referansene til politikere, øl og 17. mai er hentet en historiebok om Schous Bryggeri, og jeg har sett den refereret til mange andre steder. Men det har alltid vært noe som har skurret i denne anekdoten, noe som ikke helt har rimet i fremstillingen. Men her har jeg gravd meg ned i den, og sannelig min hatt, det var noe som lå under.

Øl og 17. mai har lenge hengt sammen, og den kommende dagen er en god anledning til å grave litt i historien om øl til feiringen av 17. mai. Her skal vi i en serie med innlegg se på noen annonser og historier som er spredd ut i tid, og som i det minste gir anekdotisk understøttelse av at øl har vært en viktig del av 17. mai-feiringen.

Forleden snublet jeg over en fornøyelig referanse fra den dansk-norske marinen, der øl lagret på ølfat ble kastet overbord. Passasjen er såpass kort at det er farlig lett å lese for mye inn i den, men utover det er den både fornøyelig og interessant.

Folk ved Fredriksten festing har vært ute og annonsert at et festningsbryggeri der på 1680-tallet var det første industrielle bryggeri i Norge. Jeg er skeptisk, ikke minst fordi det fantes endel bryggerier i Bergen. Her skal vi se på en kilde som kan kaste lys over om bryggeriet ved Fredriksten var så unikt og nyskapende.

Jeg har tidligere argumentert for at i Bergen var «brygger» en reell profesjon, mens det i resten av landet oftere var en tilleggsaktivitet. Men hvor mye brygget man kontra hvor mye importerte man øl? Det er ikke lett å finne tall på dét, fordi det var mye hjemmebrygging og gårdsbrygging som går utenom alle statistikker. Men her er noen interessante tall som kan gi en pekepinn.

Fra tid til annen snubler man over beviser betydningen som Folkeaksjonen for Pilsen i 1979-1980 hadde. Jeg startet med å lete etter noe helt annet hos Nasjonalbiblioteket, men endte med Folkeaksjonen.

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Da jeg lette etter informasjon om Frydenlunds Kroneøl, snublet jeg over informasjon om et øl som ble etikettert med pengesedler. Det er en historie som er for god til ikke å grave i.

Øl er et gammelt produkt. Det er lett for oss som knapt husker murer-flaskene å forstå hvordan ølomsetningen foregikk for 50 eller 75 år siden. Her er noen bilder som gir et inntrykk av det.

Norsk øleksport foregikk på egne engangsflasker på 60-tallet. På denne tiden hadde Norge en diger handelsflåte, og en god del av øleksporten gikk til skipsagenter som solgte ølet tilbake til norske skipsmannskap. Her er historien om en slik flaske og musen som den rommet.

Det er 24. desember og siste luke i jakten på julølet, og vi kan forsøke å konkludere. Fant vi juleølets kilde?

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Hva sier de gamle norrøne lovtekstene om å brygge øl til jul og andre høytider? Faktisk forbausende lite i forhold til hvor ofte det er sitert. Og det er rom for tolkninger.

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Den eldste annonsen som nevner «juleøl», i hvert fall som jeg har kunne finne i det som Nasjonalbiblioteket har liggende online, er fra en brygger i Bergen ved navn Carl Johan Andersen.