four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 11. juli 2016

Øleksport til Sverige

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

– Vi merket det med en gang passtvangen ble opphevet, sier en ølhandler vi har snakket med. Det ser ut til å komme mange svensker som bor på ferie på den svenske siden over til oss. De kjøper en god del øl og drar så av gårde igjen. Mange spør oss hvor mye de kan ha med over grensen så det er sikkert at de tar det med seg. Ved siden av kundene i de svenske grensetraktene har vi et jamt innrykk av svenske turister hele dagen. De har hørt om det norske ølet, og skal naturligvis smake på det. For det alt vesentlige er det eksportøl som kjøpes. Det har man jo ikke i Sverige, og denne ølsorten ser ut til å være svært populær blant svenskene.

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0
Schous pils
Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

Man skulle tro at Østfold var en del av Sverige, sa en billist vi snakket med i går. Han hadde kjørt fra Halden til Fredrikstad, og faktisk bare møtt svenskebiler unerveis. Det var nesten et særsyn å se en B-bil [dvs Østfoldregistrert bil].

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

Stikkord: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0