four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  onsdag 23. desember 2015

Fruktbarhetsølet

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Vi startet på en reise for å finne juleølets opphav, og vi begynner å nærme oss kilden. Vi så i forrige luke at juleølet var et viktig kultisk element i før-kristen gudedyrking i Norge. Vi må ikke mistolke det som at ølet utelukkende var en del av gudedyrkingen, for ølet var nok til mat og fest også. Men det var også en del av gudedyrkingen. I avsnitt 17 i Håkon den godes saga, her i Gustav Storms oversettelse, må kongen drikke øl. Bakgrunnen er at bøndene har tvunget kongen opp i høysetet, så han må gjøre pliktene sine under blotingen i full offentlighet og dermed har færre sjanser for å sluntre unna av religiøse overbevisningsgrunner.

Men da det første bæger blev skjænket i, da talte Sigurd jarl for det og signede det til Oden og drak kongen til af hornet. Kongen tog imod det, men gjorde korsmerke over det. Da mælte Kaar af Gryting: «Hvorfor gjør kongen saa? Vil han endnu ikke blote?» Sigurd jarl svarer: «Kongen gjør saa, som alle de gjør, som tror paa sin kraft og styrke, at signe sit bæger til Tor. Han gjorde hammer-merke over, inden han drak.» Det var da roligt om kvelden.

Hvorfor dette fokuset på øl i den før-kristne religionen? Om dette bare var drikke, trengte vel ikke kongen å vegre seg? Svaret er at ølet var et viktig kultisk symbol i dette ritualet. Den sosialt kløktige Sigurd Jarl tar noen salomoniske grep og lar den religiøst infleksible kongen få gjøre korsets tegn over ølet, samtidig som han skaper illusjonen om at det er torshammeren som tegnes over ølet. Merk at det ikke er gitt at dette sitatet refererer til jul, men mange av elementene har nok også hatt relevans for jula.

Hva slags symbols betydning hadde dette hornet med øl? Vi kan nøste dét opp ved å se nærmere på de tre gudene som det er oppgitt at ølet skulle signes til: Odin, Njord og Frøy.

Odins posisjon i det gamle samfunnet var som en overkonge i gudeverdenen, men han var også opprinnelig en levende mann og opphavet til Ynglingeslekten, som Harald Hårfagre var av. Også i Danmark, Sverige og en rekke andre riker førte konger slekta tilbake til Odin. Liksom nissen er en forvrengning av haugkallen, den hauglagte som en gang i tiden ryddet gården, så er Odin også kongeslektas og dermed landets «haugkall». Kongens posisjon er viktig som et mellomledd til Odin, kongens forfader. Om kongen ikke bloter til sin slekts opphav – Odin – hvordan skal det da gå med landet?

Odin hadde mange navn. Ett av dem var Jolne eller Jólnir, et navn som er knyttet mot ordet «jul». Et element i denne kulten var at de døde kom tilbake på julenatta, og de kunne hjelpe gården og de levende og sørge for god avling dersom man visste å behandle dem pent og respektfullt og ofre mat og drikke. Her ser vi temmelig klart parallellen til den tradisjonelle norske fjøsnissen. Odin i skikkelsen Jolne tenkte man seg var den som ledet de døde som kom tilbake i jula. Bøndene må ha vært mektig irritert over å måtte bære konsekvensene av at kongen ikke ville holde seg inne med sine forfedre.

Dette er kanskje elementene som forklarer hvorfor deler av jula var en gårds-sentrert høytid, mens andre seremonier ble utført i fellesskap mellom flere gårder, endog i hele bygda samlet eller man samlet seg hos en høvding som vist i sitatet over. Jula var knyttet til ætten, og ætten var knyttet til gården, så jula var en «gårdshøytid».

Det sies også at det var Odin som lærte menneskene å brygge øl, uten at jeg har klart å spore opp kilden. Motivet med at ølbryggingen er en gave som ble skjenket mennesket av en konge eller gud går igjen. Vi har tidligere vært innom Gambrinus, ølets konge som man aldri helt har klart å plassere inn i historisk kontekst. I Egypt er det Osiris som skal ha skjenket bryggekunsten til menneskene.

Njord er en havgud, og det er ikke lett å se hva en havgud har med øl å gjøre. Han er far til Frøy og Frøya, enten androgynt eller sammen med sin søster med samme navn. Anne Holtsmark anfører i sin Norrøn mytologi – Tru og mytar i vikingtida at Njord i eldre tider må ha vært en fruktbarhetsgud hvis funksjon er blitt overtatt av Frøy og Frøya. En identitet som fruktbarhetsgud føles langt riktigere enn som en havgud i disse ritualene.

Frøy er helt klart en fruktbarhetsgud. Han rår for vær og avling, og har alle fruktbarhetskultens kjennetegn, inklusive en viril fremtoning og et incestuøst, symmetrisk forhold til sin søster, Frøya. Frøy har to tjenestefolk: Byggve og Bøyla. Byggve, eller Byggvir er tett koblet mot korn, malting og øl. Navnet er beslektet med «bygg», som var det fremherskende kornslaget. Hans kone Bøyla er knyttet mot husdyr, og tilsammen favner de om korndyrking og husdyrhold, de to viktigste delene i gårdsdriften.

Vikingene var ikke primært et plyndrende folkeferd. De var først og fremst jordbrukere. De var overtroiske og overraskende synkretistiske, dvs at de blandet sammen ulike religioner. Den gamle religionen virker som en kompleks og forvirrende mosaik av biter og tradisjoner, plukket fra ulike kilder. Det store, uspiselige elementet ved kristendommen var ikke egentlig religionen, for den kunne de sikkert stort sett ha gjort rom for i lett tilpasset form. Det store problemet var kristendommens ufravikelige krav om eksklusivitet, ypperlig formulert i det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er nesten avslørende hvordan formuleringen er «du skal ikke ha …» fremfor «det finnes ikke …».

I motsetning til den katolske kirke var ikke den gamle religionen topptung. Den ble praktiskert lokalt, med samfunnets fremste som seremonimestre. Sentralt i deres religiøse verdensbilde stod alt som kunne få avlingen til å bli større. Gudene ble æret blant annet ved å gi dem tilbake av det de hadde skjenket. Man skulle ofre og gi tilbake av gavene man mottok. Det første kornneket som ble høstet ble satt opp på stang til gudene, vårt julenek. Det siste kornet som ble høstet ble brukt til en julekake som skulle stå igjennom jula, og som skulle brytes opp etter jul og spres på åkeren. Fremdeles opp mot vår tid kalles kornet tidvis for «gudslånet». Med såkorn har man forresten et veldig konkret eksempel på at man må gi noe tilbake til jorden for å få på nytt. Også for øl skulle man gi noe tilbake, ved å skvette øl på åkeren og skvette øl i ildstedet. Ølet er kort og godt «flytende brød», og liksom brød og korn kommer det fra åkeren.

I denne kontekten går juleølet inn i en lang tradisjon med mange rare utslag, som å ha samleie i åkeren for å bedre avlingen – tanken var trolig at fruktbarhet avler fruktbarhet. Andre sære skikker var at den som sådde skulle være gravid, eller at gravide skulle omfavne trær for å gi dem styrke og fruktbarhet.

Sett i lys av dette er ikke juleøltradisjonene så underlige. Man skulle gi av overfloden tilbake til gudene som hadde skjenket dem i første omgang. Dels som takk, men også for ikke å ødelegge gudenes gavmildhet neste år. Man kunne signe avlingen, i form av brød, grøt eller øl, til gudene og enten spise det selv som med juleøl, eller sette det ut til dem som med nissegrøt.

Stikkord: , , , .
©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0