Jakten på juleølet - konklusjon

Det er 24. desember og siste luke i jakten på julølet, og vi kan forsøke å konkludere. Fant vi juleølets kilde?

Vel, ja og nei. Etterhvert som vi gravde oss lengre bakover, ble sporet mer utydelig, og det ble vanskeligere å si noe håndfast. Hva vi kan si, er at juleølet for tusen år siden må ha hatt et litt annet bruksområde i forhold til juleølet idag. Sannsynligvis var det også helt annerledes rent teknisk – men dét er vanskelig å dokumentere dokumentere konkret, utover å påpeke at man i før-kristen tid vanskelig kunne lage et øl som var likt vårt kommersielle juleøl.

Underveis har vi imidlertid sett på mange ulike aspekter av juleølet, og vi har studert hvordan det har endret seg fra epoke til epoke, men allikevel beholdt enkelte aspekter. Vi har sett hvordan det endrer seg på grunnlag av lover og regler og samfunnsutvikling, og slike ytre påvirkinger ser ut til å endre juleølet mer enn smakspreferanser.

Vi har sporet opp et juleøl som dels er et rituelt element i en fruktbarhetskult, men som også er en matvare. Uten at ølet ble drukket til mat og til fest, ville det nok heller ikke ha blitt brukt i religiøs sammenheng. Man «ofret» eller signet nok juleølet til gudene nettopp fordi det var et temmelig utbredt, bearbeidet produkt fra jordbruket. Derfor kan vi varsomt forsøke å trekke en sammenlikning mellom vikingtidens ikke-religiøse bruk av juleølet, og våre dagers bruk av juleøl – nettopp til mat og til fest i jula-perioden.

Den fruktbarhetsdyrkingen vikingene drev i førkristen tid er på ingen måte unik. Selve religionen må ha hentet elementer fra mange forestillingsverdener, både innenlands og utenlands, og ikke minst fra ulike etniske grupper. Det er lett å tro at før bilen og flyet må folk ha vært stedbundne, men både folkegrupper og enkeltpersoner har vært forbausende mobile, også etter at folk ble fastboende jordbruere. Fruktbarhetsriter kan følges langt bakover, ja kanskje så langt bakover det er mulig å følge menneskelig sivilisasjon.

Tilsvarende fruktbarhetsdyrking finner vi fremdeles rundt om i verden. Samtidig finner vi også øl som rituell drikk. Sånn sett er vikingene og deres religion typisk for religioner rundt omkring. Ølet deres er på ingen måte utypisk for hvordan et helligholdt produkt kan miste sin formelle rituelle betydning, uten helt å miste sin hellige eller magiske status i folketroen.

Fremdeles behandles juleøl som noe nesten litt hellig og noe meget viktig, først og fremst innen tradisjonsbryggingen. Selv i populærkulturen har ølet – spesielt det lokale ølet – fått en status som nesten er irrasjonell. Fans av det lokale bryggeriet dyrker mange steder ølet med en kompromissløs innlevelse som bare kan sammenliknes med fotballfans. Kanskje er det generasjoner med overlevering av høytidsstemning rundt øl som fremdeles sitter dypt igjen hos nordmenn? Eller kanskje er det bare høye skatter som gjør at nordmenn blir litt høytidsstemte på tanken på øl og andre alkoholholdige varer?

Det er idag julaften og dette er siste luke i kalenderen. La meg takke for følget så langt!

Jeg tar nå en kort juleferie og går etterpå tilbake til å blogge om mer spredte tema rundt øl og brygging. Egentlig er det slitsomt med en julekalenderblog, for da henger det en daglig deadline over en. Dessuten er julestria en dårlig tid å forplikte seg til daglig blogging. Forøvrig er det mulig denne julekalenderen med «Jakten på juleølet» kommer til å danne ryggraden i en bok over samme tema, selv om det krever mye omarbeiding, og uten at jeg har tenkt særlig gjennom implikasjonene av å forsøke å skrive en bok. Vi får se.

Uansett: God jul!