Kart over bryggerikartellet
Når eldre folk diskuterer øl i «gamle dager», nevnes tidvis «kartellet». Hva var egentlig dette øl- eller bryggeri-kartellet som hadde så stor betydning for hvor du kunne få kjøpt hvilke øl? Jeg vil påstå at det et er umulig å forstå norsk øl- og bryggerihistorie på 1900-tallet om man ikke samtidig har innsikt i dette kartellet og hvordan det fungerte. La oss se nærmere på hvordan det, og ikke minst hvordan det gikk det dukken.
Ølkartellet — eller bryggerikartellet — var en avtale mellom bryggeriene, og ble i stor grad håndtert gjennom Bryggeriforeningen. Avtalen regulerte markedsandelene til de ulike bryggeriene i de forskjellige delene av landet. Betyr det at det ikke var konkurranse på øl-markedet i Norge? Tja, det var ikke fullt så sort-hvitt, men i den grad det fantes konkurranse, var den gjennom-regulert av bransjen selv. Dessuten fantes Grans Bryggeri, som brøt med Bryggeriforeningen i oktober 1966. Etter dette stod de utenfor bryggerikartellet og konkurrerte fritt med alle de andre. Grans var imidlertid for små til å monne noe særlig.
Hverken lover eller reguleringer hindret et bryggeri fra å konkurrere med de andre, men medlemmene av bryggerikartellet, var bundet av privatrettslige avtaler seg imellom. Landet var stykket opp i salgsområder, og innen hvert av dem var det satt markedsandeler, tidvis ned til fem siffers nøyaktighet. Dersom bryggeri A solgte mer enn sin tilmålte markedsandel i et salgsområde, så ble det et etter-oppgjør der bryggeri A betalte for over-salget til de andre bryggeriene som hadde rett på markedsandeler i dette salgsområdet. Bryggerier kunne bli ilagt «mulkt» av bryggeriforeningen dersom de ikke overholdt avtalene. Til og med agentene — dvs bryggerienes forhandlere i et område — kunne få slik mulkt.
Hvordan var så denne inndelingen av landet i markedsandeler til de ulike bryggeriene? Jeg har gravd frem en oversikt fra 1955 og forsøkt å plotte det inn på et kart, som en slags «info-graphics». Jeg er ennå ikke helt fornøyd, og heller ikke helt ferdig. Men det gir et brukbart inntrykk. Plasseringen av sirklene er omtrentlige, for jeg har dessverre ikke klart å finne ut eksakt hvor grensene mellom de ulike arbeidsområdene gikk.
Inndelingen av landet med prosentfordeling av markedsandeler for bryggeriene pr 1955.
Som system fremstår dette fremmed og underlig i dag, men vi må huske at det stammet fra en tid da bedrifter i stor grad regulerte konkurransen gjennom slike avtaleverk, og det var til og med en offentlig instans for godkjenning av det. Den het Trustkontrollkontoret og var en forløper for Konkurransetilsynet. Bryggeri-avtalene var ikke veldig unike, det fantes tilsvarende i andre bransjer.
Avtalene mellom bryggeriene ble bygget opp over lang tid. I utgangspunktet startet man rundt århundreskiftet med avtaler rundt priser og flasker og slikt. Etterhvert ble det tettere samarbeid. Foranledningen for selve kartellet var et rekke enkeltavtaler som ble gjort i årene frem mot 1935. Når kan vi regne med at kartelltiden startet? Vel, den kom forsåvidt gradvis. Mentz Schulerud refererer til en overenskomst om ølkarttell i 1927, og det finnes mange enkeltavtaler i mellomkrigstiden. Men i 1935 var kartellet i alle fall ferdig utvokst, og det bestod frem til februar 1987.
Den såkalte «Trustloven» — hvis fulle navn var lov om konkurranseinnskrenkninger og prismisbruk — fra 1926 krevde at dersom aktørene i en bransje inngikk slike avtaler, så måtte de godkjennes og summarisk publiseres. Det fantes til og med et eget tidsskrift på 1930-tallet — Trustkontrollen — for publisering av slike avtaler, og et Kontrollråd. Organiseringen av dette ble gjort om, men man fortsatte med å publisere informasjon om inngåtte avtaler. Akkurat publiseringen i 1955 er spesiell, fordi det er den første der alle de ulike arbeidsområdene og prosentfordelingene listes. Det skjer i dokumentet «Oversikt over registeret for konkurransereguleringer og storbedrifter pr 1. januar 1955» publisert av Prisdirektoratet som bilag til Pristidende, side 56 til 62.
De viktigste rammene for bryggerikartellet var:
- Bryggeriene og deres forhandlere pliktet å holde de priser som er fastsatt av Bryggeriforeningen for vørterøl og øl — så ingen priskrig mellom bryggeriene, prislister ble annonsert nasjonalt.
- Ingen ølsorter utenfor avtalen kan bringes i handel uten at Bryggeriforeningens styres godkjennelse — så ingen innovasjon rundt øltyper eller ølnavn. Dette er bakgrunnen for at det fantes så få spennende ølnavn i Norge, det stod bare «pils» og «bayer» på etikettene.
- Intet bryggeri kan ha forhandlere i et visst omland rundt et annet bryggeris hjemby – så alle skal holde ekstra avstand til et annet bryggeris hjemmemarked.
- I byer med eget bryggeri er det kun Oslo-bryggeriene av utenbys bryggerier som har rett til å konkurrere — det handlet ikke om hva du som kunde ønsket å kjøpe, det handlet om at bryggeriene hadde bundet deg opp som kunde for ett eller i beste fall noen få bryggerier.
- Mulighetene og omstendighetene rundt å skaffe seg eller overta kunder eller agenter for øl var avtaleregulert – så ingen aggressiv kapring av kunder.
I en avtale som kom før selve kartellets tid, ble Oslo-bryggeriene og Hansa Bryggeri i 1918 enige om markedssamarbeid. Fra 1. juni dette året forpliktet seg til å la være å selge øl i hverandres byer i de påfølgende 25 årene, samt at Hansa betalte Oslo-bryggeriene en ukjent sum for denne avtalen. Denne enkeltavtalen får stå som eksempel på hva mursteinene som kartellet var bygget opp av.
Jeg har brukt 1955-utgaven her. Den er også litt spesiell fordi Oslobryggeriene og Lillehammer bryggeri inngikk en avtale fra det året. De la prosentene for markedsandeler på hylla og konkurrerte fritt i totalt ti arbeidsrområder der det ikke var noen andre bryggerier som hadde markedsrettigheter. Skjønt allerede i 1962 ser de ut til å ha gått tilbake til faste markedsandeler.
Med Oslo-bryggeriene menes i praksis Schous, Ringnes og Frydenlund, og disse hadde nærmest en særstilling i avtaleverket. Opprinnelig var det flere Oslo-bryggerier, men de var stort sett lagt ned eller kjøpt opp på dette tidspunktet. Bakgrunnen for disse tre bryggerienes særstilling er at da Bryggeriforeningen ble dannet i 1901, var det som en sammenslåing av to andre, tidligere foreninger, en som organiserte Kristiania-bryggeriene, og en som organiserte alle de andre bryggeriene. Det var et sterkt motsetningsforhold mellom disse to gruppene av bryggerier. Den nye, felles bryggeriforeningen regulerte dette så man kunne eliminere konkurransen mellom Kristiania-bryggeriene og de andre bryggeriene. Allerede i 1902 kom det en avtale om prisoverenskomst mellom medlemmene av den da nydannede Bryggeriforeningen.
Generelt sett regulerte bryggeriene også mulighetene til valg av ølnavn, flasketyper, fastsettelse av panten, antallet og spredningen på bryggerienes agenter, pålegg om fellesagenter, sentrallaboratorium for sjekke kvaliteten til medlemmenes øl osv. Gjennom denne selvvalgte reguleringen nøytraliserte bryggeriene mange av argumentene fra dem som ønsket å nasjonalisere ølbransjen. Rent praktisk skjedde dette gjennom Bryggeriforeningen, som var medlemmenes forlengede arm for både koordinering og internjustis bryggeriene imellom.
Kartellet begrenset utvalget av øl i de ulike landsdelene. Ølmarkedet var delt i tre salgsområder: Nordenfjells (med Midt- og Nord-Norge), Vestafjells og Østafjells (som inkluderte Sørlandet). Hvert salgsområde var igjen var delt inn i arbeidsområder der ulike bryggerier med hevd hadde en spesifisert markedsandel. Dvs noen steder var det arbeidsområder, mens andre stedet ble det kalt agenturer og distrikter. Jeg er usikker på forskjellen på de ulike benevnelsene, men jeg tror det kokte ned til hvordan man organiserte logistikk, lagerhold, salgsarbeid, agenter osv. Det kan også ha hatt element av historisk bagasje: for man kalte det agenturer i Kristiansund, Ålesund, Molde og Åndalsnes, mens Larvik, Skien, Farsund, Porsgrunn og Mandal ble kalt distrikter. Resten av landet ble stort sett omtalt som arbeidsområder.
Tidligere fantes det visst også reisendedistrikter og kjøredistrikter, uten at jeg er sikker på hva forskjellen er. Trolig er det gammel terminologi fra tidligere tiders avtaler som har overlevd i nyere versjoner.
I byer med mer enn ett bryggeri fantes det tilleggsavtaler som regulerte markedsandelen mellom dem, gjerne med både én innenbys prosentfordeling og én utenbys prosentfordeling. Således opererte de såkalte Oslo-bryggeriene (Schous, Ringnes og Frydenlund) som en samordnet enhet innen kartellet, samtidig som de hadde sin egen avtale seg imellom. Tilsvarende fantes Trondheimsbryggeriene (E.C. Dahls og Aktiebryggeriet Trondheim) og helt i starten hadde man også konstellasjonen Drammensbryggeriene, med Aass og Wriedts.
Avtalene som gikk bryggeriene imellom var temmelig uforanderlige i etterkrigstiden, og prosentsatsene på markedandelene i de ulike områdene endret seg vanligvis ikke. Tar man opp tilsvarende oversikt fra 1970-tallet, er det eksakt de samme tallene. Det vil si, det er to unntak. Bryggerier kunne byttehandle med markedsandeler, eller de kunne akkumulere markedsandeler ved å kjøpe opp andre bryggerier. Utover det stod tallene stille i disse avtalene.
Du skulle egentlig være ganske god i prosentregning om du skulle jobbe i ølbransjen i den tiden.
Og forøvrig, ålesunderne var heldige, for der kunne de få øl fra hele 5-6 ulike bryggerier. Det var nærmest uoppnåelig de fleste steder i landet.