Bakgrunnen for og utviklingen av ølstiler

Jeg elsker klaging og syting over øl! Det er nemlig få andre ting får bryggere i gamle dager til å oppgi presise regnskap og målinger for sitt øl, enn nettopp klaging og syting over at ølet var for dårlig, for tynt eller for dyrt. Og slike data hjelper oss til å kunne si noe nesten helt sikkert om disse ølene. En som både klaget, og som ble klaget på, var skipsølbryggeren Abel Margrete Holst.

Navnet pottøl ser ut til å ha kommet på 1820-tallet, men ølet var eldre. Så hva kaltes dette ølet før et ble pottøl? Tidligere har jeg foreslått bare «øl», men jeg tror kanskje ikke det var fullt så enkelt. Det fantes en ølstil som het skillingsøl, og jeg undres på om ikke den ølstilen gjennomgikk et navneskifte, for så å bli kjent som pottøl.

Vi fortsetter letingen etter bakgrunnen for pottølet, og hvordan det har endret seg opp igjennom historien. Pottølet ble solgt i løs vekt, men hva om det som skapte ordet var behovet for en motpol til ordet flaskeøl? Her skal vi se om det er noen sammenhenger mellom flasker og tidspunktet da ordet pottøl dukket opp.

Dersom det handler om øl, så pleier Bergen å stikke seg ut ifht resten av Norge, i alle fall frem til rundt 1900. Akkurat dét skal vi snuble over flere ganger i den videre jakten på pottølets opphav. Men først skal vi grave litt mer etter ordboksdefinisjoner rundt pottøl, gjøre et avissøk på «bryggeri», og så kommer vi tilbake til Bergen etter det.

Hvor kom pottølet fra, hva var det, hvordan endret det seg og hvor ble det av? Det er spørsmålene jeg skal forsøke å grave frem fra ulike kilder i en serie innlegg, der dette er første del. Og i starten må vi se på når og hvor ordet – og ølet – dukket opp, og om konteksten det dukket opp i kan gi noen ledetråder. Spenn deg fast, for dette kan bli en lang, datadrevet og snirklete tur.

Aller først burde vi nok gjøre et søk i norske ordbøker og leksikon og annet,

Det forrige innlegget om ordet maltøl avstedkom en diskusjon på Facebook etter at Lars Marius Garshol mente at jeg bommet alvorlig på dateringen av når man begynnte å bruke maltøl som betegnelse på tradisjonelt gårdsøl. Så da var det jo bare å grave videre i kilder for å se om jeg bommet og eventuelt med hvor mye. Her er hva jeg kunne finne som kunne fortelle mer om en tidligste datering for når «maltøl» ble brukt for gårdsbrygget tradisjonsøl, og ikke bare generisk

Egentlig høres «maltøl» ut som smør-på-flesk, for alle øl er jo laget på malt — hvert fall hovedsaklig laget på malt. Vel, akkurat dét kommer litt an på hvem du spør og når du spør. Det er to spesielle ting med dette ordet: for det første er det et retronym, og for det andre har ordet gjennomgått minst to store semantiske skift over årene. Derfor refererer «maltøl» til tre svært forskjellige ølstiler, avhengig av tidsperiode.

En av Norges mindre kjente øltyper er Påskebrygg. Det er mulig du ikke har hørt om det som en øltype, og det er ikke så rart, for det er også den øltypen som har skiftet navn flest ganger. Men det startet som Påskebrygg, en idé født av Bryggeriforeningen og reklamefolk på 1930-tallet, og som mer eller mindre forsvant med krigen.

Folk gikk ikke noe mindre fra konseptene over kongelige kjendiser på midten av 1800-tallet enn i dag. Det var nesten tvert om: kongelige var superstjerner og trendsettere – og denne trendsetting ble også raskt politikk. Og ut i dette uføret havnet hardangerølet og kronprinsen i 1856 i en ørliten scene som først ble kjent flere år senere, men som forteller oss endel om hardangerølets status i Bergen.

La oss se på hvordan en rekke kjøpmenn i Christiania samtidig begynte å selge hardangerøl bare noen måneder etter den famøse norrøn-festen på Studentersamfundet. Og det var ikke tvilsomme høkere i bakgårdene i Pilestredet, men de bedre kjøpmennene, og de plasserte hardangerølet på hylla mellom kolonialvarer som te, engelske kjeks, sjokolade, hollandske oster, mjød og kaffe. Og så forteller jeg historien om Waleska Ellefsen.

Hardangerølet har en spennende historie, også i moderne tid. Det var egentlig Lars Marius Garshol som trigget meg på dette. Han postet et innlegg der han med bakgrunn i avisartikler skrev at hardangerølet var sterkt. Det fikk meg til å fundere på om det faktisk var sterkt, og hvor sterkt, og hvordan det eventuelt har endret seg over årene. Så la oss dykke litt ned i temaet og ta den lange og kronglete omveien frem mot å kunne si noe om dette ølet og styrken på det. Det blir

Det er lett å finne navnene på øltypene på 1800-tallet som bayerøl, wienerøl, pilsnerøl, bokkøl, münchnerøl, sødtøl, tyndtøl og potøl, men det er vanskeligere å finne ut hva disse ølene smakte og hva som inngikk i dem. Heldigvis har vi noen interessante kilder som kan fylle inn noen av disse dataene.

Da jeg nevnte Bjarte Solheims hovedoppgave om E. C. Dahls Bryggeri – «Mit Øl gjør overalt Lykke» – så kom jeg i en høyst interessant diskusjon med ham etterpå. Der nevnte han i forbifarten at Dahls på 1800-tallet hadde brygget Pragerøl – dvs øl à la Praha. Siden har jeg ikke fått det ølet ut av hodet.

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

Egentlig burde jeg ha skrevet historien om påskeølet for minst én uke siden. Men her er noen merknader og notater om påskeøl – og ikke minst noen pekere, og min teori om påskeølets opphav i Norge.

Et godt utgangspunkt er Erik Dahls artikkel om Påskeølets historie på Ølportalen. Les den, den har mange interessante momenter og er en relativt god sammenfatning.

Hoppet mellom 30-tallet og vår-/påskeølet på 1990-tallet fylles med lys eksport som jeg fortalte o

Jeg har tidligere nevnt at dagens ingefærøl er temmelig forskjellig fra det som ble solgt som ingefærøl på slutten av 1800-tallet. Og så snublet jeg over en avisannonse som til fulle dokumenterte at man brygget ingefær i engelsk stil etter gammel oppskrift, samtidig med at man også laget dagens brune ingefærøl – eller -brus.

I enkelte tekster står det at dagens juleøl stammer fra etter krigen. Likevel er det godt dokumentert at man også brygget juleøl før krigen. Men var dette det samme juleølet? Overlevde mellomkrigstidens juleøl krigen?

Med en halv zillion nye småbryggerier på verdensbasis er det naturlig at man forsøker å differensiere seg i markedet, blant annet med ekstreme eller spesielle øl. Dermed letes det også med lykt og lupe i ølhistorien etter gamle øltyper å ta opp igjen. Kentucky Common Beer er nettopp en av øltypene som på gravrøversk vis er spadd opp fra kirkegården og dyttet tilbake i inn bryggeriet.

Blant alle de øltypene du ikke har stiftet bekjentskap med, finner vi trolig aajt, eller meestreechs aajt. Det er en spesialitet i området rundt Maastricht helt sydøst i Nederland.

«Og hva slags øltype er dette, da?»

Spørsmålet kommer titt og ofte, enten du byr på ditt eget hjemmebrygg eller bare sitter og overhører samtaler ved en eller annen bardisk. Men er ikke det viktigste at ølet er godt, ikke hvilken øltype det tilhører? Og er ikke denne monomanien rundt øltyper bare en avsporing av ekte ølinteresse, fôret av et litt for stort behov for å kategorisere og båssette allting?

Både ja og nei. Du kan vurdere et øl to minst to måter: typ

Jeg oppdaget her forleden at OL hadde startet, og la meg ile til med å erklære denne bloggen for OL-fri sone. Det vil si, etter dette innlegget, som jeg tematisk skal vri i retning av noe om øl.

I utgangspunktet synes jeg OL er nokså uinteressant, og med det som utgangspunkt plager det meg i grunnen lite utover at det nærmest blokkerer alle andre nyheter og mediefokus de ukene det står på. Verre er det hvordan de synes å ha forvrengt mottoet til noe à la «en pengefokusert sj

På maltølseminaret på Hegra i mai var det en diskusjon som ble litt for mye digresjon til at den kunne tas i sin helhet der og da. Men jeg lovet Terje Løkås ifra Meium sjokoladefabrikk og tygge litt på det i etterkant. Spørsmålet var hvor røykølet hadde sitt opphav.

En hyppig - men likevel feil - påstand er at en gang i tiden var alt øl røykøl. På samme måte er det også en utbredt misforståelse at alt øl var mørkt og uklart. Rett nok var det sikkert vanligere med m

Det korte svaret er «egentlig ikke». Det lange svaret følger under.

Porter er et ølnavn som synes å oppstå på første halvdel av 1700-tallet i London, og den eksakte forhistorien er myteomspunnet og trolig tapt i historiens tåke. Trolig er det en modifisering eller videreføring av en slags brown ale som på ett eller annet tidspunkt har fått navnet porter, og som derifra har mutert videre til de porterne vi idag kjenner.

Uansett opphav, porter ble en meget populær øl