Da Hardangerølet flommet i hovedstaden
La oss se på hvordan en rekke kjøpmenn i Christiania samtidig begynte å selge hardangerøl bare noen måneder etter den famøse norrøn-festen på Studentersamfundet. Og det var ikke tvilsomme høkere i bakgårdene i Pilestredet, men de bedre kjøpmennene, og de plasserte hardangerølet på hylla mellom kolonialvarer som te, engelske kjeks, sjokolade, hollandske oster, mjød og kaffe. Og så forteller jeg historien om Waleska Ellefsen.
(I første del så vi på de aller første referansene til begrepet hardangerøl i pressen.)
Etter studenterfesten i januar var det stille noen måneder. Det kom et par avisartikler som var forkortede sammendrag av den store artikkelen i Morgenbladet, men stort sett er det stille. Det endrer seg i begynnelsen av juni. Den 4. juni er det ikke mindre enn to annonsører, begge i Christiania Adresse-Tidende: Fred. Lønseth med «Ægte Hardanger-Øl»,
mens W. Ellefsen i sin annonse droppet «Ægte» og annonserte «Hardangerøl» til 7 skilling pr flaske (6 skilling pr flaske om man kjøper en hel kasse på 12) fra sin forretning på hjørnet av Rådhus- og Skippergata.
W. Ellefsen var sammen med Fred. Lønseth trolig tidligst ute med å annonsere hardangerøl i sine butikker
Allerede dagen etter annonserer O. Hoxmark i samme avis, også han for «Ægte Hardanger-Øl» i en annonse som samtidig nevner engelsk te og taffel-kjeks. Dagen deretter er det annonsebonanza på Hardangerøl, ikke mindre enn tre annonser kommer i Christiania Adresse-tidende: W. Durie selger «Ækte Hardanger-Øl» på flasker fra Madam Schous' tidligere bygård i Tollbugata. Dessuten er en repetisjonsannonser fra Fred. Lønseth og W. Ellefsen. Jeg har valgt å ta med adressene, for å vise at det er kjøpmenn fra respektable deler av byen. Skjønt kjøpmenn, W. Ellefsen het Waleska Ellefsen, og la oss komme nærmere tilbake til henne senere.
Dagen etter – 7. juni – er det kun en repetisjonsannonse fra O. Hoxmark, som også annonserer for bomullslerret, glasstøy, ost, kolonialvarer og medisin-tran – men altså ingen andre øl eller drikkevarer. Vi finner også repetisjonsannonser 12. juni, samt også ulike repetisjonsannonser 13., 16., 18., 26. og 28. juni, og 8. og 10. juli.
La meg si et par ord om repetisjonsannonsene i for å tydeliggjøre hva som menes. På denne tiden var en stor del av kostnadene til avisannonser knyttet til at man manuelt måtte sette annonsene i fysiske typer – bokstav for bokstav. Dersom noen ønsket å annonsere flere ganger, var det nyttig å beholde disse linjene med tekst som allerede var puslet sammen. Samtidig hadde man ikke en uendelighet av bokstaver og hver ferdigsatt annonse som bare satt der på hylla i tilfelle man kanskje ville annonsere en gang til var investering i utstyr man ikke fikk aktivt brukt. Derfor finner vi at kjøpmenn kjører likelydende annonser i 2-3 utgaver av samme avis. Da kunne typografene flytte de aktuelle linjene med tekst til morgendagens nummer så snart dagens utgave var trykket. Derfor var det billig med likelydende annonser på påfølgende dager, mens det var langt dyrere om man kjørte likelydende annonser med ukes eller måneds intervaller.
Som vi ser, er det annonsering i juni og litt inn i juli. Så er det stille et par uker. Samtidig ser man at annonsene i denne perioden flytter seg bakover i avisene og at det bare er enkelte av kjøpmennene som fortsetter å annonsere.
Egentlig er det en litt stiv pris med 7 skilling pr flaske, som var det Waleska Ellefsen tok. Det er bare to andre øl-annonser i denne avisen. W. Nielsen selger Ytterborgs bayerske øl i sitt kjølige lokale i nedre del av Frimurerlogen til 4 skilling pr krus. Nå tror jeg et krus er mindre enn en flaske, men det betyr at Hardangerølet ikke var noe billig øl. Dessuten selger Hr. Bundi ved Rådstuen Bayersk øl på halve flasker, men uten at det er prissatt. Det er mange annonser for hardangerøl i forhold til andre øltyper, og prisen er slett ikke lav sammenlignet med norsk øl.
Jeg har vært temmelig grundig i tidfestelsen her, da jeg mener noen har flommet over Christianias ølmarked med hardangerøl i juni dette året. Det at annonsene starter så synkront er nok en indikasjon på at noen har importert et større parti og solgt til flere ulike kjøpmenn. Det har vært vinklet som et luksusøl, men samtidig har nok tilbudet vært større enn etterspørselen.
Det var ikke uvanlig på denne tiden at det kom et skip til havna med et parti av en vare, som så samtidig dukket opp i ulike handelshus. Jeg vil tro at den som importerte – eller kanskje endog skipperen som førte varen til byen – forhandlet direkte med kjøpmennene og solgte en gros. Dermed var det en kjøpslåing basert på varens kvalitet, popularitet, holdbarhet og markedets potensiale og ikke minst hvor mange kjøpmenn som fikk sin andel av partiet. Jeg vil tippe at hvem som enn solgte dette partiet til kjøpmenn i Christiania i juni 1845, så har det vært argumentert med det forn-nordiske ølet som studentene holdt så høyt på sin største fest.
Likevel kan det virke som det var et større parti hardangerøl enn hovedstaden ville ta unna. Vi ser en indikasjon på det mot slutten av juli, da M. Gullichsen kaster seg inn i hardangerøl-handelen med en annonse med ordlyd: «Ægte Hardanger-Øl, som har lagt i længre Tid paa Flasker, sælges ved H. M. Gullichsen i Toldbodgaden.» Annonsen går 30 juli og 1. august. Jeg tror ikke Gullichsen har annonsert tidligere, eller kanskje han kjøpte opp partiene som de andre ikke fikk solgt?
Annonsering fra Waleska Ellefsen
Så 8. august annonserer igjen Waleska Ellefsen sitt hardangerøl og like nedenfor annonserer hun for ekte porter, som definitivt var ett av de finere øltypene man kunne kjøpe. La oss grave litt dypere i hennes bakgrunn, siden hun var en av de to første som annonserte hardangerøl i hovedstaden. I 1845 var hun rundt 27 år gammel, hun var ugift, og hun drev en butikk på hjørnet av Rådhusgata og Skippergata, som må ha lagt der Kaffebrenneriet holder til i dag. Hun hadde solgt ulike bakervarer der i slutten av 1844, men så utvidet hun vareutvalget til nærmest en bredspektret delikatessebutikk. Den første annonsen etter dette er fra 15. mai 1845, altså bare tre uker før hardangerølet begynner å bli solgt i Christiania.
Da jeg har udvidet min Handel, vover jeg at anbefale mig med Udsalg af Colonialvarer, som: Kaffe, 2de Sorter, Raffinade, hamburger og belgisk, Melis, Candis, Havanna, Congo- og Bohe-the, bruun og hvid Perle-Sago, fine og grove Specerier m. m. W. Ellingsen, paa Hjørnet af Raadhuus- og Skippergaden.
Senere i samme nummer annonserer hun også:
Holsteenske Fedevarer, som: røget og grønsaltet Flæsk i Sider, Skinker og mindre Dele, røgede Oxebryster, lybske Pølser, Røgesild, Ost, Æg m. m. sælges billigt av W. Ellingsen, paa Hjørnet af Raadhuus- og Skippergaden.
Videre annonseres det følgende varer i tallrike annonser de neste tre ukene frem til og med 3. juni: holsteensk gressmør; hotsteensk og hollandsk Ost; holsteensk og stettiner Hvetemeel; florsigtet og finsigtet Bygmeel; Ertemeel; store friske Æg; Potetesmeel; hele og halve Byggryn; Havregryn; lybsk Pølse: god Liinolie; Appelsiner; Messina Frukt; bleget og ubleget Bomuldsgarn, rødt, grønt, blaat og bruunt Ditto; Middelsild og Christianiasild: Brændevine som Jamaica Rom og gammel Armagnac; 7 à 8 Graders Cognac; Sødaqvavit; Karve- og almindelig norsk Aquavit; og Extra fint Falstermeel. Hun hadde litt av hvert i butikken sin, og alt dette er de første tre ukene!
Dette gir oss en god pekepinn på hva slags butikk hun drev, og såvidt jeg kan se var det også representativt for de andre butikkene som førte hardangerøl. Ytterligere noen varer kom til i annonsene hennes utover i 1845: Tjære; god Bagerug; holsteensk Bygmeel; Cocus-Nødder; Porter; holsteenske Gaasebryste; Steentøi; Hagel; guul Sæbe; Meloner; Tulipanzvibler; Kridtpiper; store og smaa ledige Foustager; hollanske Fade; dansk Ost; engelske Melkeringer og Syltekrukker. Jeg beklager disse lange listene, men det er mest for å vise at hardangerølet ikke gled inn i sjappene til tvilsomme høkere, men tok sin plass blant statusvarene hos finere forretningene. Her føler jeg jeg også for å grave meg ytterligere litt ned i bakgrunnen til Waleska Ellefsen, så ha litt tålmodighet med meg. Hun er tross alt en kvinnelig kjøpmann, og hun var en av de to første som annonserte at de hadde hardangerøl til salgs.
Mens hun hadde annonser i minst 54 avisutgaver i 1845, ble det hele 75 i 1846 frem til september, men deretter bare én resten av det året – måtte hun kutte utgifter eller var det andre ting som hemmet virksomheten? Så i 1847 annonserte hun imidlertid i hele 27 avisutgaver frem til mars. Vi ser også at fra mai 1845 gikk hun stort sett over fra å navngi seg som Waleska, til bare å bruke initialen W. Kanskje var det for å spare plass i annonsene, kanskje var det en del av omleggingen av driften hennes, og kanskje var det ekstra utfordrende å være kvinnelig forretningsdrivende? Høsten 1846 annonserte hun også utleie av flere møblerte rom i bygården, så det kan tenkes at hun slet økonomisk og forsøkte å spe på med leieinntekter. Den siste annonsen fra forretningen hennes er fra 19. mars 1847, og tidligere i mars hadde hun annonsert temmelig febrilsk. Så er det full stopp. Det neste vi finner er en annonsering 23. mars - fire dager senere:
En stor Gaard tilsalgs.
Gården nr. 5 i Raadhuusgaden – Mad. Ellefsen forrige Gaard – der har beliggenhed til 3 Gader, og indeholder 32 Ildværelser, 4 Kjøkkener, Bryggerhus, Handelsbekvemmelighed, Bagerie, gode Pakhuse, Korn og Tørrelofter, Fjøs, Stald, gode Kjældere, hvoriblandt flere brandfrie, samt Vandspring i Gaarden, er overdraget Undertegnede, der boer i Gaarden og træffes hjemme fra Kl. 9 til 1 hver Formiddag, til Salg på billige Vilkaar. M. Møglestue.
Det virker ikke som hun har gått konkurs, men at hun relativt plutselig har avviklet og solgt alt sammen. Kanskje gikk det ikke rundt økonomisk, så salg var eneste utvei, eller kanskje hun ble syk og det måtte avvikles i en fei. Det er vanskelig å si men noe må ha skjedd. Hennes siste annonse 19. mars var for «Honning og meget god Lampeolie à 22 Sk. pr Pot.» og høres slett ikke foruroligende ut. At det var bakeri i bygget – og formodentlig ikke bare en bakerovn på kjøkkenet – underbygger at hun startet med bakervarer i 1844.
Så i juni 1847 meldes det at hun besøker Trondheim fra 19. til 21. juni, der hun er innlosjert hos Overtoldbetjent Worsøe. Det er grunn til å tro at det var familie av henne. Worsøes datter var gift med August Ellefsen, som jeg mener var bror av Waleska, og deres datter født i 1857 het Ingeborg Waleska Ellefsen. En annen bror – Bernt Anton Caspar Ellefsen – døpte sin datter Maria Waleska i 1862.
Senere finner vi igjen Waleska i fire folketellinger fra 1865 og frem til 1891. I alle er hun registrert som hospitalslem, det vil vel i praksis si en mellomting mellom hospital og sykehjem for de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og som var av ærbar bakgrunn. Hun er i disse fire folketellingene vekselvis listet som født i 1817 eller 1818, født i Drammen eller Christiania, og fornavnet er stavet vekselvis Valeska, Waleska og Walesca. Jeg vil tro at om hun var i stand til å gjøre skikkelig rede for seg, ville dette blitt korrekt i folketellingene. Tross alt var hun bare 47 år gammel i folketellingen i 1865 da hun første gang er registrert som hospitalslem. I folketellingen i 1875 er hun endog talt med to ganger, en gang i Oslogade 28 og en gang i Egebergveien 1. I folketellingen i 1865 finner vi forøvrig ikke Waleska Ellefsen direkte, men vi finner en Marie Ellefsen med samme fødested og alder på Oslo Kirke og Hospital i Egebergveien 1 – og det er trolig henne.
Hvorfra navnet Waleska kommer er noe jeg har stusset fælt over. I folketellingen i 1865 er det totalt 10 personer med det som navn. Det ser det ut til å ha blitt relativt populært i Norge på 1850-tallet, med en person med det navnet født på 1840-tallet og en født på 1830-tallet, og selvfølgelig vår midlertidig bortkomne Waleska Ellefsen i 1817. Dessuten fantes det en Anna Waleska Keyser som var født i 1831 og som døde før folketellingen i 1865. Navnet er visst en diminutiv form av Valeria, som igjen er en feminin form av Valerius, som betyr styrke og helse. Det virker som navnet utenfor Norge begynner å komme i bruk i hvert fall fra 1830-tallet, og muligens noe tidligere.
Men hvor kom hun fra? Etter ganske mye leting fant jeg henne – døpt i Oslo domkirke 22. juni 1817 under navnet Maria Valeska, datter av kjøpmann Daniel Ellefsen og Ingeborg Anniken Hasberg, se nederst tredje kolonne og øverst fjerde kolonne på denne dobbeltsiden av ministerialboken. Andre av parets barn var gitt litt kreative navn, så det lå kanskje i familien. I avisdatabasen fant jeg hennes far i 1822 med annonsen «Holsteenske Skinker, Spegepølser, Gaasebryster, Eidersteds Ost, Hvedemeel, hele og halve Gryn, sælges av Daniel Ellefsen.» – dvs med et temmelig kjent vareutvalg. Han ser ut til å ha gått konkurs i 1826, og muligens også rundt 1820 – og i bobehandlingen ble det tatt med rundt 300 bøker på ulike språk, så det var kanskje ikke så rart de klarte å finne på sære personnavn.
Waleska må ha hatt et spennende, men også et tragisk liv, men det virker tross alt som om hun har vært en sterk og selvstendig kvinne, og familien har syntes at hun var forbilde nok til at det var oppkalling etter henne i neste generasjon.
Men la oss komme oss tilbake til historien om hardangerølet. Den 2. september 1845 har så O. Hoxmark igjen sin annonse, men nå listes engelsk te og taffel-kjeks først, og Hardangerølet sist. Det er litt mindre fokus på hardangerølet nå utpå høsten.
Så går det en stund. Gullichsen er ute med annonse igjen 17. november, der han ordlegger seg enda litt mer pushende: «Ægte Hardangerøl selges meget billigt ved H. M. Gullichsen i Grendsen.» Etter dette må vi helt frem til jul. Da er O. Hoxmark den 17. desember ute med en ny ordlyd: «Ægte Hardanger-Øl, særdeles klart og velsmagende, er jeg igjen forsynet med og sælges saavel i ankerviis som paa Flasker, samt holstensk mjøl til meget billig Priis. O. Hoxmark.»
Hoxmark bruker endel trykksverte på å forsikre leseren om kvaliteten på varene, så kanskje hardangerølet ikke var så lettsolgt?
Her skriver han eksplisitt at har fått ny forsyning, men det er jo også et gammel kjøpmannstriks å være stille noen uker og så late som du plutselig har fått en ny forsyning som du later som du er overbevist snart vil rives bort. I denne avisen er det forøvrig ikke mindre enn tre annonser for porter-øl. Det pleide å være slik i dagene like før julaften. Som prisreferanse kan nevnes at «Porter, beste Brown Stout, 2 Aar på Flaske» gikk for 24 skilling, som er i nedre sjikt av hva en vin ville koste. Det er fire ganger prisen for hardangerølet når det kjøpes kassevis. En annen annonse prisetter porteren til 18 skilling pr flaske, og rabattert til 16 skilling pr flaske om man kjøper et dusin. Hardangerøl til 6-7 skilling flaska var ikke spinndyrt, men det er på ingen måte billig drikke.
Samtidig har en av de andre som annonserer like før jul, Fred. Lønseth, også endret sin annonsetekst, til: «Ægte Hardangerøl, som i længere Tid har lagt optappet på Flasker, og som nu er udmerket godt, samt god hollansk Mjød sælges Fred. Lønseth.» Om jeg skal være kynisk, så er det nok det samme hardangerølet han solgte om sommeren, og alderen brukes nå som et fortrinn. Den godeste Lønseth bruker bare tre bokstaver på å beskrive sitt hollanske mjød, mens han bruker en hel linje på å fortelle hvorfor hardangerølet er et godt kjøp. Jeg tipper at ølet ikke var lettsolgt.
I Kristiansand annonserte O. T. Tved
I Moss annonserte L. Chr. Bye
I Bergen annonserte Jacob B. Kooter
Hoxmarks annonse gjentas 22. og 27. desember. Gløtter vi inn i 1846, ser vi at Fred. Lønseth annonserer for «Ægte Hardanger-Øl, som har lagt aftappet paa Flasker siden forrige Aars Høst, og nu er udmerket godt, sælges af Fred. Lønseth.» Det understøtter mistanken om at det ikke var så enormt omløp på varene. Imidlertid, i 1846 finner vi annonser for Hardangerøl i langt flere byer en hovedstaden: O. T. Tved i Kristiansand, L. Chr. Bye i Moss og og Jacob B. Kooter i Bergen. La meg tippe at det er annonseringen i hovedstadsavisene som har gjort folk interesserte, skjønt Tveds annonse impliserer at han også tidligere hadde solgt hardangerøl. I alle disse annonsene er det ikke nevnt noe om bryggerier, men det er ingen grunn til å tro at dette ikke var tradisjonsbrygget øl fra Hardanger. Kooter oppgir ikke selv noen pris, men Elbrechts annonse rett over selges godt øl til 2-4 skilling pr flaske, så prisen på 6-7 skilling vi tidligere har sett, er ikke spesielt lav. Jeg har kanskje vært litt slem og streng i denne analysen. Som vi skal se senere, var det et lite, men stabilt salg av hardangerøl videre utover på 1800-tallet i Christiania, og det ville ikke ha skjedd om det ikke hadde vært kjøpere. Men i 1845 var det trolig for mange kjøpmenn som kastet seg på en motebølge samtidig. Noen hadde fått for seg idéen om hardangerøl som nasjonalt luksusøl, og kjøpmennene kastet seg på med annonser.
Om vi går tilbake til mine to teorier rundt denne hardangerøl-bølgen, så tror jeg ikke egentlig ølet i juni var restene av studenterfesten. Til det var det for mange ulike kjøpmenn som satt med minst ett fat hver. Dessuten ville de da neppe fått ølet omtrent samtidig i juni. Den andre muligheten er at noen har sett et potensiale, kanskje i etterkant av studentfesten, og så har de eksportert en større parti hardangerøl til Christiania, men det er vanskelig å si hvem.
Hva er inntrykket mitt av å ha gått igjennom disse annonsene på 1840-tallet? Det er essensielt to salgskanaler som kommer til syne. Den ene er folk fra Hardanger som selger øl fra hjemtraktene, muligens eget brygg. De selger vanligvis på ad hoc steder og via halvoffisielle kanaler. Den andre salgskanalen er seriøse kjøpmenn som via ulike kanaler har tatt inn fat eller flasker og selger over disk i etablerte forretninger. Gjennomgående for dem er at det er ulike delikatesse- eller spesialforretninger, som typisk også selger kaffe, te kjeks, oster og mjød. Dette gir hardangerølet et snev av luksus, og det kan underbygge at det var et sterkt øl. Det vi ikke ser på 1840-tallet, er større, kommersielle bryggerier som brygger et øl de kaller hardangerøl.
Det andre jeg ser snev av – dersom vi også gløtter utover resten av 1840-tallet – er at Hardangerølet syntes å ha salgssesonger på sommeren og rundt jul. Eksklusivt øl til jul i byene var på denne tiden ofte dyrt, importert øl, gjerne engelsk porter. Slikt øl det ble ofte listeført i annonsene på tampen av lange lister med ulike viner. Øl hadde lavere status enn vin, men bare det å bli solgt sammen med vinen betydde at disse ølene var eksklusive luksusøl. Bare det å annonsere hardangerøl oppunder jul er nærmest i seg selv et tegn på kvalitet. Vi kan imidlertid heller ikke helt avfeie at salget hovedsaklig gikk til kjøpere som opprinnelig var fra Hardanger og gjerne ville ha slikt øl til jul, uansett hva andre måtte mene om ølet.
Uansett, mellom linjene i avisannonsene på 1840-tallet, kan vi lese at Hardangerølet neppe var noen stor salgssuksess. Noen få kjøpmenn annonserer det gjentatte ganger, men de færreste annonserer det så ofte og over så lang tid at det er sikkert at de tok det inn som vare mange ganger.
Det er også mulig at hardinger tok med seg øl dersom de allikevel skulle til byen, især om de reiste med i båt. Da kunne de selge til sluttbruker, og fikk de ikke solgt alt, kunne de selge resten til kjøpmenn som kunne tappe på flaske og som kunne leve med et moderat salg over lengre tid. Men dette ville nok være mer aktuelt lokalt på Vestlandet enn i Christiania.
Dette salgsmønsteret med at ølet godt kunne stå noen måneder samtidig som kjøpmannen hevdet at det bare ble bedre og bedre, indikerer i hvert fall at det ikke var noen svakt øl det var snakk om. Hardangerølet forsvant ikke, men det forble en liten spesialitet. Også prisingen skulle tilsi at det ikke var spesielt svakt.
Her annonserer Jens P. Heyerdahl for hardangerøl
Jeg kan ikke dy meg for å ta med en annonse for den kjøpmannen som var mest aktiv i annonsering av Hardangerøl fra 1846, nemlig Jens P. Heyerdahl, som var oldefar til den Jens P. Heyerdahl som etter andre verdenskrig bygde opp Orkla og kjøpte opp de fleste norske bryggeriene. Og akkurat i denne annonsen er det interessant at man grupperer hardangerøl og bokkøl og kontrasterer dem mot «flere Sorter simplere Øl». Her har ordet simpel en litt mer original betydning som er synonymt med enkel eller svak, i stedet for den lettere ondsinnede vinklingen ordet ofte har i dag. For eksempel når politiet snakker om simpelt tyveri, er det nettopp denne eldre betydningen, altså små-tyveri. Utfra det kan vi i hvert fall lese at hardangerølet var et statusøl på linje med bokkøl, at det stod over bayerølet, og dermed burde det være noenlunde sterkt.
Kan vi si at det var denne studentfesten som introduserte hardangerølet som en kommersiell øltype nasjonalt? Det er kanskje å trekke det litt for langt, siden vi ser at den har vært et visst salg i byene også før 1845. Men det er slett ikke umulig at henvisninger til akkurat denne festen, og til beskrivelsen i Morgenbladet og de forkortede referatene i andre aviser var det som overbeviste kjøpmenn om ta inn ekte hardangerøl i vareutvalget sitt. På denne tiden var bayersk øl blitt det store kvalitetsølet, og det er bare tre år etter det første, opprinnelige pilsnerølet ble brygget. Hvorfor skulle ikke verden i 1845 være klar for et velsmakende hardangerøl? Tja, hvorfor ikke, mon tro?
Selv om det ikke ble noen stor og permanent salgssuksess, så ble dukker det stadig opp annonser for denne øltypen utover på 1800-tallet, og vi må definitivt si at den etablerte seg som handelsvare.
Merk at de skribentene og annonsørene som skrev «hardangerøl» i 1845, ikke følte noe behov for å forklare hva det betydde. Det kan vi tolke i to retninger: enten at det allerede var et innarbeidet uttrykk, eller at de oppfattet det som et selvforklarende uttrykk og forventet at leseren intuitivt ville forstå det. Vi bør ikke overtolke dette, men det er interessant å legge merke til.
Det var nok mange kjøpmenn som solgte øl som var brygget liksom tradisjonsøl utpå landsbygda, men vanligvis ble det solgt uten at man presenterte opphavet som noen garanti for kvalitet, og vanligvis kom det vel fra en geografisk nærliggende tradisjonsbrygging. Sannsynligvis er hardangerølet dermed det første norske tradisjonsølet som trår inn på det kommersielle norske markedet med noe som kan minne om geografisk opphavsmerking som garanti for opphav og kvalitet.
Man hadde fra før bayerøl, londonner porter og (einbecker) bokøl og en rekke andre øl var oppkalt etter hvor de kom fra, og så fikk man hardangerøl. Spørsmålet var om det ville vinne eller tape den nasjonale og den internasjonale kampen om øldrikkerne. Leserne har vel allerede en formening om fasiten, men det blir interessant å spore veien frem dit.