Et kongelig hardangerøl
Folk gikk ikke noe mindre fra konseptene over kongelige kjendiser på midten av 1800-tallet enn i dag. Det var nesten tvert om: kongelige var superstjerner og trendsettere – og denne trendsetting ble også raskt politikk. Og ut i dette uføret havnet hardangerølet og kronprinsen i 1856 i en ørliten scene som først ble kjent flere år senere, men som forteller oss endel om hardangerølets status i Bergen.
Men aller først litt bakgrunn. Sommeren 1856 reiste den svensk-norske kronprinsen – Prins Karl – rundt i Norge. Han var nylig blitt utpekt som visekonge av Norge, en slags generalprøve før han besteg tronen. Han brukte sommeren på å reise rundt kysten og besøke en rekke steder. Det var litt offisielle plikter, litt ferie, litt rundreise i riket, og litt sosialisering med slekt fra de andre kongefamiliene.
Kronprins Karl Ludvig Eugène rundt 1856, malt av Carl Vilhelm Nordgren
Under unionen med Sverige, var kongene svært nøye med å likestille Norge og Sverge, i hvert fall formelt. Prinsene skulle beherske begge språk, de skulle reise i begge land osv. Kongefamilien var oppmerksomme på faren ved å bli oppfattet som «svenske» i Norge. Og det skal de ha, de gjorde sitt beste – men strengt tatt var det vel ikke helt der problemet lå. Det betydde at kongen og kronprinsen relativt ofte var i Norge, og at de forsøkte å balansere mellom det norske og det svenske i mangt og mye. Man skulle ikke gi kritikerne ammunisjon så de kunne hevde at kongen var mer svensk enn norsk.
I juli var han på Vestlandet, med på ferden var også kronprins Willem av Nederland. Han var ikke fylt 17 år ennå, og foreldrene hans hadde flyttet fra hverandre til hvert sitt slott året før. Hans far og prins Karls ektefelle var søskenbarn. Willem var født det året Nederland måtte avstå Belgia, og hans oldefar valgte å abdiserte i en familieforvikling der han valgte å gifte seg en belgisk, katolsk kvinne. Slikt skjer i kongefamilier …
Nå var vel ikke helt slik at prins Karl måtte drasse rundt på en kvisete fjern slektning i ferien sin. Willem kom med sitt eget dampskip – HNLMS Merapi – som var oppkalt etter en indonesisk vulkan, og som var langt større og finere og enn det skipet – D/S Vidar – som kronprins Karl hadde fått stilt til rådighet av den norske stat. De fulgte bare noenlunde samme rute. Karl hadde tilbragt dagene før i Hardanger, der han stadig hadde utsatt avreisen, visstnok på grunn av hardangerøl og vakre damer og betydelige mengder med dansing. Her er en beskrivelse av besøket av O. Olafsen: I gamle Dage – Fortællinger og Skildringer fra Hardanger, utgitt av C. Floor, Bergen 1908, side 204 (med det mest øl-relevante i fet skrift):
Den 20de Juli 1856 besøgte den senere Kong Karl den 15de som Vicekonge i Norge Hardanger. Det var noget uhørt dengang, at en kongelig Person besøgte en Landsbygd; derfor strømmede Folk sammen nær og fjernt fra til Ullensvang. Prinsen kom på et Dampskib, og bare det at faa se et Dampskib, var noget at reise efter. De fleste Menneskert i Hardanger havde aldrig seet et saadant Skib. Det var en Søndag med vakkert Veir, at den høie Reisende kom ind Sørfjorden. Paa Utne standsede han, gik i Land, tog sig et Bad og malede en Skisse. En Mindesten er reist her til Erindring herom. Nu reiser vel neppe ret mange en Mindesten, hvor en kongelig Person har siddet. Paa Ullensvang var der fuldt av Mennesker overalt. Da prinsen kom iland, fik han Øie paa Knut Opedals høie, brede Skikkelse i den tætpakkede Menneskeskare. Knut gik altid i sin gamle Dragt og han vakte Opsigt overalt. Prinsen gik lige op til Knut, tog ham under Armen og spadserede ned i Prestegaarden. Her var stort Selskab og rigelig Opdækning, og her fik ogsaa Prinsen anledning til at smage paa det sterke Hardangerøl. Øllet frembares for Prinsen i en pragtfuld, gammel Sølvkande, som tilhørte Knut Opedal. Han vilde lade Prinsen vide, at han var Sølvkandens Eier, og sagde derfor til ham: "Øllet, det er Prestens, men Kanden, den er min!". Om Kvelden var der Dans paa Tunet (Borggaarden) og man gav Opvisning i Halling og Springar. Derpaa dansede man almindelige Danse, og Prinsen selv deltog med Liv og Lyst. Om Kvelden tog Prinsen Afskjed med Selskabet, men indbød nu en hel Del Mænd og Kvinder til at følge med ombord og tage sig en Lysttur indover Fjorden. Tilbudet blev naturligvis modtaget med Glæde, og i høi og munter Stemning gik Turen i den lyse Sommernat indover den stille Fjord til Odda og ud igjen. Paa Dækket dansede man ufortrøden og Musikens Toner klang udover den stille Fjord. Det var det første kongelige Besøg i Hardanger, som er beskrevet, og det var det mest romantiske af alle saadanne Besøg; men det var jo ogsaa Romantikkens Tid, og den unge Prins var som skabt for den.
Det er interessant å se hvordan hardingene holder øltradisjonen ved hevd. Ikke bare er hardangerøl det første de vil servere ham, de trekker frem den gjæveste kanna de har. Det hele toppes av at Knut Opedal, tydeligvis en av bygdas fremste menn presiserer at ølkanna er hans – sånn i tilfelle kongen måtte tro noe annet. Det er nærmest noe rituelt over denne serveringen av hardangerøl.
Dagen etter seilte prins Karl til Bergen. Byen var på tuppene i spenning da ikke bare Karls men også prins Willems dampskip seilte inn i havnen henimot midnatt, natt til 22. juli. Dagen etter ble den store festdagen, og det var planlagt en festforestilling i teateret. Peter Blytt på teateret hadde invitert til en soupé i teaterrestauranten etter forestillingen. Han hadde selvfølgelig forsøkt å planlegge for alle eventualiteter, men det er nettopp i slike situasjoner det uventede skjer. Det er fortalt om av Jo Gjerstad i sin Nostalgiske tilbakeblikk – Bilder fra Prinsesommeren 1856, der han siterer fra Blytts memorarer: Minder fra den første norske Scene i Bergen i 1850-Aarene: et kulturhistorisk Forsøg, utgitt Fr. Nygaard, Bergen 1907, side 108:
Ved souperen skulde serveres Is, Konfekt, Kage, Frugt og selvfølgelig forskjellige Vine. Vi mente at have tænkt paa alt og intet glemt. Vi havde parat alt hvad vi kunde tænke, at der vilde ønskes, ligefra Bayersk Øl, Lysholmer, Kognac og Punch, hele Vinkartet igjennom til Champagne og de fineste Bordeaux og Burgundervine.
Vi følte os i saa Henseende fuldkommen trygge og freidige.
Dog, det var nu engang bestemt i Skjæbnens Bog, at vore Gjenvordigheder endnu ikke skulde være tilende.
Paa vort ærbødige Spørgsmaal til Vicekongen, da han efter at være traadt ind i Festsalen og flygtig seet sig om: "Hvad ønsker Deres Kgl Høihed at nyde,» svarede han: «Helst Hardangerøl»!
Man tænke sig vor Forfærdelse.
«Det eneste, vi ikke havde tænkt paa, saagodtsom det eneste, vi ikke kunde skaffe tilveie på Pletten, dette eneste forlangte han.
Det var til at ærgre sig fordærvet over. Ja, vi maatte bede Hans kgl. Høihed om Undskyldning. Vi havde det ikke ved Haanden, men vi skulle søge at skaffe det strax.
Nu var dette forbistrede Hardangerøl, som han havde forelsket sig i under sit Ophold i Hardanger den foregaaende Dag, ikke Gjenstand for Handel her i Bergen og kunde altsaa ikke faaes tilkjøps. Imidlertid kjendte enkelte af os til, at nogle faa Familier pleide at holde Hardangerøl til eget Forbrug.
Vi sendte Ilbud til dem om at overlade Theateret nogle Flasker. Ilbudene kom tomhendte tilbage. Ingen havde været hjemme. Al Verden var på Gaderne. Og vi maatte erklære os ude af Stand til at møde det prindselige Begjær.
De kgl. Høiheder fik lade sig nøie med at slukke deres Tørst i andre Drikke, og det gjorde Oranien, som neppe var mer end 17-18 Aar gammel, saa grundigt, at Hans kgl. Høihed blev ganske uefterrettelig.
«Ganske uefterrettelig» ... det var en artig omskriving av å være dritings!
Hva forteller dette oss om hardangerølet? Først og fremst viser det at det at salg av hardangerøl fra kjøpmennene i Bergen – hvilket vi har sett i analysen av annonser – bare var en tidvis affære. Det var tydeligvis ikke så stort og bredt salg at det ville være en selvfølge at en eller annen kjøpmann måtte førte hardangerøl. Men samtidig var ikke tanken på at kjøpmennene skulle føre hardangerøl så veldig fremmed, slik at Blytt følte for å forklare at det var en mulighet de hadde tenkt på.
Kronprins Willem Nicolaas Alexander Frederik Karel Hendrik van Oranje-Nassau, fotografi trolig fra 1859
Dessuten forteller det oss også at enkelte i Bergen hadde en viss privatimport av hardangerøl. Peter Blytt har nok hatt et stort sosialt nettverk, og han har tydeligvis også spurt blant sine ansatte om noen av dem kjente personer som var troende til å ha stående noen flasker med hardangerøl. At de til sammen kom opp med fire familier som kanskje hadde dette stående betyr at det ikke var uhørt, men samtidig var det jo heller ikke særlig utbredt. Hardangerøl var nok en litt spesiell preferanse. Blytt hadde planlagt for bayersk øl, altså undergjæret øl, men ikke tradisjonsøl. Med Lysholmer menes nok her en akevitt, ikke det lyse ølet som senere ble kalt Lysholmer.
At kronprinsen skulle ha noen sterk preferanse for hardangerøl, tviler jeg på. Det er mer sannsynlig at han ville vise sitt norske sinnelag ved å be om det lokale ølet fremfor importert vin. Han hadde formodentlig lagt merke til hvor høyt hardingene satte dette ølet, og bad om hardangerøl som et enkelt og standsmessig drikkevalg for Blytt.
På den andre siden hadde han neppe bedt om det dersom han ikke hadde likt det han ble servert. At han dermed satte direktør Blytt i en kinkig situasjon var han neppe klar over, og han hadde sikkert bedt om noe annet om han hadde visst at det var vanskelig å få tak på. Han har sannsynligvis tenkt at det ølet som sikkert fløt så fritt i Hardanger også måtte være temmelig vanlig i Bergen.
Blytt kommer med milde forbannelser over hardangerølet. Det er ingen selvbebreidelse over at han kunne ha glemt det i alle forberedelsene, det er mer en mild selvransakelse over at han ikke kunne ha gjettet at kronprinsen hadde pådratt seg en slik sær preferanse etter å ha vært i Hardanger.
Likeså seremonielt høyaktet som hardangerølet var i Hardanger, likeså lavt stod det tydeligvis i status i Bergen. Det ble antakelig oppfattet som bonsk og temmelig usivilisert, selv om det tydeligvis fantes forsyningslinjer for de som likte det. Det er betegnende at Blytt ikke tenkte på hardangerølet som et mulig valg av drikke, og at det derfor kom fullstendig overrumplende på ham. Samtidig reagerer han jo ikke med et «øh, hva er det?», for han visste jo utmerket godt hva hardangerøl var – det var bare at han ikke så for seg å skulle servere det til kongelige. Formodentlig ble det helst drukket i de private sfærer av dem som foretrak det, og ikke i det offentlige rom. Antakelig var det først og fremst folk fra Hardanger som hadde flyttet til Bergen som skaffet seg det. Utfra dette kan vi nok også lese at hardangerølet helt klart ikke kunne forveksles med det vanlige ølet som ble servert i Bergen.
Hvordan gikk det så med de kongelige?
Kronprins Willem flippet senere helt ut, nærmest som bohem i Paris med fyll og sex, der han døde av tyfus i 1879. Det sies dog at det er vel så sannsynlig at han var totalt umattet av sitt utsvevende liv og sitt rikelige inntak av datidens forlystelser. Nå skal vi ikke legge skylda på hardangerølet, som han aldri fikk smake. Han hadde visst fått en full dose med streng, viktoriansk oppdragelse, og slikt kan få enhver til å flippe ut med et livslangt ungdomsopprør.
Kronprins Karl døde samme år som Willem, også relativt ung, etter å ha satt på tronen fra 1860 til 1879. Han fikk en datter, men ingen sønner som overlevde ham, og han klarte aldri å overbevise parlamentene om å endre grunnlovene slik at kvinner fikk arverett på tronen. Dermed fikk vi hans yngre bror Oscar som ny konge. Karl var utadvendt, sjarmerende, sosialt oppvakt og ble sagt å være en kvinnebedårer. Nordmennene stolte i stor grad på ham, og lastet nok heller den svenske regjeringen når de tapte politiske kamper. Hans bror Oscar II ble ikke like positivt oppfattet, og kanskje var han endel mer sta samt at han hadde dårlige antenner for stemningen i Norge. Kanskje ville unionen ha overlevd om kvinner kunne arvet tronen på den tiden?
Hardangerølet lever imidlertid i beste velgående.