four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Tradisjonsølet som ble moteøl

Hardangerølet har en spennende historie, også i moderne tid. Det var egentlig Lars Marius Garshol som trigget meg på dette. Han postet et innlegg der han med bakgrunn i avisartikler skrev at hardangerølet var sterkt. Det fikk meg til å fundere på om det faktisk var sterkt, og hvor sterkt, og hvordan det eventuelt har endret seg over årene. Så la oss dykke litt ned i temaet og ta den lange og kronglete omveien frem mot å kunne si noe om dette ølet og styrken på det. Det blir flere runder, men først tenkte jeg å se på de tidligste aviskildene om hardangerølet.

Mens pilsnerøl og bayerøl startet som eksotiske moteøl, konstruert eller modernisert av kommersielle bryggerier i fjerntliggende øl-supermakter, så var hardangerølet et tradisjonsøl, som bare tidvis har vært ført i kommersiell handel. Det har en historie som strekker seg bakover i uminnelige tider, men det interessant å se mer snevert på hvordan denne tradisjonsbryggingen har dultet borti kommersiell brygging og utskjenking, og ikke minst tiden som leder frem til dette. La meg ile til å påpeke at for det meste har brygging, bruk og salg av hardangerøl ikke endt opp i avisene, men det gjør det ikke mindre interessant å se på de kildene vi faktisk har.

For referanser til «hardanger-øl» med og uten bindestrek, er 1890-tallet det store tiåret i avisene, og dette faller sammen med annonser fra bryggeriene, spesielt Frydenlund. Toppen på denne øltypens popularitet ser ut til å ha vært 1895, da det er 145 treff på hardangerøl, som for ett enkelt år er mer enn noe tiår utenom nettopp 1890-tallet. Et kursorisk søk i avisene viser at det fantes hardangerøl fra i hvert fall Schous, Frydenlunds og Christiania Bryggeri.

Det vil være forhastet å anta at det ølet som disse bryggeriene solgte under navnet hardangerøl var det samme ølet som i uminnelige tider har vært brygget på gårder i Hardanger. Likevel burde vi kunne forvente at det er visse likhetstrekk. Hvor store skal vi forsøke å finne ut etterhvert, men la oss starte så tidlig som mulig i avisbasen, hva er de tidligste referanser til hardangerøl i pressen?

Går vi tilbake til 1841, finner vi et kort ordskifte om utskjenking i Stavanger. Her er et sitat fra Stavanger Amtstidende og Adresseavis torsdag 25. mars, side 3 om serveringen av hardangerøl i bydelen Blåsenborg:

Det var at ønske, at Politiet for Goe Skibrede vilde hindre den Uorden, som herjer i Nærheden af Blaasenborg ved Udskjænken af Hardanger-Øl. – Der kommer nemlig sammen forskjellige Personer, dannede og udannede, som sidde og drikke til langt ud paa Natten, saavel paa Søndagen under Prediken som Søgnedage. Dette Øl beruser Personerne, og Skjænkeren fryder seg over Øllets Kraft. [...]

Det kommer frem i resten av notisen at det er innmeldt av en privatperson som sterkt irritererer seg over denne drikkingen, både støyen og forargelsen over at det man drikker i kirketiden. Innsenderen klager over at han eller hun «ikke har saa megen Ro om Søndagen, at man kan læse Guds Ord» og «maa rømme Huset for at have Fred». Kan vi si noe om at ølet er sterkt utfra dette? Tja, det sies jo så her, men siden innmelderen har lagt drikking for hat, er det vel ikke helt uhildet. Det kan tenkes at ølet er sterkere enn hva de er vant til. Men det kan også tenkes at ølet er billigere enn hva de var vant til, så det er et godt forhold mellom pris og alkoholinnhold, uten at ølet nødvendigvis er så sterkt. At utskjenkeren fryder seg over ølets kraft, høres ut som han presenterte det som sterkt. Det er jo også i tråd med en rekke kilder, som alltid peker i retning at for tradisjonsøl er det status å være sterkt.

Beskrivelsen blir da også imøtegått et par dager senere av en innsender som tydeligvis står de impliserte nær. Han avfeier klagen som tull. Her er det også gitt litt mer info. Utskjenkeren kommer fra Hardanger og heter Haldur I. Mæland, og han serverer i leide lokaler hos Niels Rasmussen Høgeli. Her i Stavanger Amtstidende og Adresseavis fra søndag 28. mars side 3:

[...] jeg har havt Anledning til at erfare, at naar berusede Personer indfandt sig hos ham, de da have hverken faaet Øl eller faaet Tilladelse til at opholde sig i hans Værelse. [...] Man kan ikke nære den ringeste Tvivl om, hvem Forfatteren er til overnævnte Stykke, der heelt igjennem er et Opspind af Ondskab og Avindsyge av en gammel Kjærling. – Det var at ønske, at Sandheden maatte til fulle blive oplyst og Vedkommende draget til Ansvar for deres løgnagtige og ondskabsfulde Beskyldninger.

Det virker nærliggende at Haldur I. Mæland selv hadde bragt med seg ølet til Stavanger, og kanskje han selv hadde brygget det. Jeg har ikke funnet så mye om ham. Han annonserte i avisen 25. og 28. februar at han skulle selge et nytt hus som ville kunne leveres i Stavanger i juni. Idag tenker vi at et hus kommer med sin tilhørende tomt, men i de tider var det snakk om laftede bygninger som kunne plukkes ned og settes opp et nytt sted. Det høres ut som huset står et annet sted enn i Stavanger, kanskje det også kommer fra Hardanger? Kanskje hadde han med seg noen kagger øl for å finansiere turen for å selge hus? Og kanskje solgte han hus for å finansiere emigrering til Amerika ... hvem vet.

Det går litt tid før vi igjen finner hardangerøl i pressen. Neste blipp på radaren er januar 1845, da Studentersamfundet i Oslo har et møte om de gamle norrøne lover og skikker. For riktig å sette stemningen hadde de disket opp med historisk mat og drikke, spist med tollekniver og drukket fra kanner og horn. Flere aviser meldte om festen, her et utdrag fra Moss Avis 19. januar 1845: «... Kander og Horn gikk flittigen rundt med Mjød og flere Slags sterkt Øl, hvoriblant ægte Hardanger-Øl fordelagtigen udmerkede sig.» Så følger en kort beskrivelse av hvordan de skåler inspirert av sagaenes fortellinger og blot. Også avisen Nordlyset i Trondheim gjenfortalte om festen – denne avisen må forøvrig ikke forveksles med dagens Nordlys.

Festen er mest utfyllende gjengitt over halve forsiden på Morgenbladet, som også var opphavet til notisene i de to nevnte avisene, her er Morgenbladet for 16. januar 1845.

Det oldnordiske Lag
Hæ nugæ in seria ducent – bona!
Studentersamfundet har allerede en 3, 4 Aar hver Juul holdt et saakaldet oldnordisk Lag: en Fest til Forfædrenes Minde, indrettet såvidt muligt efter oldnordiske Skikke. Dette, der vel oprindeligen kun var en Spøg, har iaar fået mere Betydning, derved at saavel de svenske som de danske Studenter, efter skeet Opfordring, havde lovet samtidigen at holde lignende Lag, og saaledes paa en Maade, skjønt frvæende, deeltage. De personlige Sammenkomster, der i den senere Tid har været de svenske og danske Studenter til saa megen Glæde, har paa Grund av den større Afstand, faa eller ingen norske kunnet nyde godt af; derfor havde man foreslaaet på denne Maade at mødes i Aanden, for at styrkes i Erindringen om fælles Udspring og derved opplive Tanken om et fælles Kald. Til Svar på dette Forslag vare fra det danske og begge de svenske Universiteters Studerende indløbne saare venskabelige og broderlige Skrivelser: Paa alle tre Steder havde man med Glæde antaget de norske Brødres Forslag. Fra Kjøbenhavn har rygtet endog omtalt overordentlige Tilberedelser til denne Fest.
Hos os gik det til i al Simpelhed og Troskyldighed. Salens Vægge vare behænte med Oldsager: Sverd, Øxer, Skjolde, Hjelme, og Ringbrynjer der forstørstedelen vare udlaante af Universitetets Samlinger. I Midten kneisede den norske Løve omgiven av de nationale Farver, og paa en Sidevæg saaes Studentersamfundets Vaaben: En Ugle og en Karlsvogn. Tvende av vaare Kunstnere der deeltoge i Laget, de Herrer Tidemand og Frich, havde især bidraget til denne Dekorations smagfulde Udførelse.
Langs Væggene vare lange smale Borde opsatte med Træbrikker til hver Gjæst, belangte med Fladbrødsleiver samt usyret Rugbrød. Bordene vare forresten rigeligt besatte med store Smørstykker, Fade med Rensdyrsteg og Fuglevildt, Grise- og Bjørneskinker. Man spiste med Tælleknive, og flere Slags stærkt Øl, hvoriblandt egte Hardanger-Øl fordeelagtigen udmerkede sig.

(Det latinske sitatet er et bevisst feilsitat av Horat, og skal egentlig sluttes med «mala» i stedet for «bono». Betydningen slik den står er noe slikt som: «slike småting vil føre til noe bra», i motsetning til at det fører vansker og ondskap med seg, som i det opprinnelige sitatet.)

Deretter følger en lengre utgreiing om festens forløp, og hvordan de forsøkte å rekonstruere en fest fra norrøn tid. Når jeg har tatt med såpass med tekst er det for å vise tre momenter:

  1. Dette var noe nytt i hvertfall langt utover de historiske ambisjonene til foregående julefestene.
  2. Dernest hadde man lagt seg i selen for å få inn gamle gjenstander og mest mulig historisk korrekt mat og drikke.
  3. Til slutt kan vi lese mellom linjene at i tråd med slike årlige fester, har enslags festkomite jobbet for å realisere festen i 1845 og koordinere med de øvrige nordiske universitetene, så de har hatt relativt lang tid på seg.

Det er noe herlig ved denne festen, der de henter rekvisiter fra Oldsaksamlingen og får Axel Tidemand (som i Tidemand og Gude) til å dekorere veggene. Hadde det ikke vært for at han lå syk og døde et halvår etter, ville vel Henrik Wergeland vært troendes til å dukke opp en slik fest. Ville det vært så helt uhørt om studentene hadde klart å skaffe noen fat med øl fra Hardanger til å stå til bjørneskinka på en slik tema-fest, dersom de følte at det var viktig og riktig? Forøvrig, julefest i januar kan nok høres sent ut, men jeg tipper at de la den rundt 14. januar, som visstnok var da jul ble feiret i norrøn tid før Håkon den gode flyttet den til den kristne julefeiringen.

Så hvor fikk de så dette hardangerølet fra? Det er ikke usannsynlig at det blant studentene var noen fra Hardanger – om ikke en bondesønn, så kanskje en prestesønn eller sorenskriversønn. Er det helt utenkelig at en slik person meldte seg frivillig til å skaffe tradisjonsøl til den kommende stor-festen for å skape den rette norrøne atmosfæren? Vi har ikke noe navn eller beskrivelse av en transportrute, men med det store opplegget forut for denne festen – der det til og med gjaldt å overgå svensker og dansker – er det ingen umulig tanke.

Hardangerjakt Det var trolig fra en slik hardangerjakt man solgte hardangerøl i Stavanger i 1845

På tampen av 1845, oppunder jul kommer en det også en referanse til hardangerøl. I Stavanger Amtstidende og Adresseavis 25. desember fortelles at det selges hardangerøl fra en båt på havna: «Fra en Hardangerjagt, beliggende ved Bispebryggen, udsælges Hardanger-Øl til 5 og 6 sk. pr. Flaske. Østen Borrevee» Sammenligner vi med ølprisene ellers på denne tiden, så er dette en solid pris, spesielt for gatesalg, men uten at det er en ublu pris. Igjen synes det å være folk fra Hardanger som selger øl hjemmefra via ulike mer eller mindre uformelle kanaler. Det er ikke usannsynlig at det var flere slike jakter som dro til ulike byer og solgte øl fra kai, og at dette var en tradisjon som strakk seg langt bakover i tid. Jeg har forsøkt å finne mer ut om Østen Borrevee, men det er et navn som ikke synes brukt noe annet sted.

Jeg ser ikke bort i fra at det var en slags bi-handel, der man kunne ta med noen ølfat når man allikevel skulle til byen, og man hadde tid og plass i båten. Det var vel ikke vanlig at det ble annonsert i avisene og det som særmerker seg her er kanskje at det selges flaskevist. Det må ha krevd litt mer organisering, men det er også mulig at det forventes at kjøperen stiller med egne flasker. Men det er artig at vi har dokumentasjon på at det faktisk skjedde.

Da har vi sett på tre historier som involverer hardangerøl og der det er – eller kan sannsynliggjøres å være – hardinger involvert. Nå går vi over en ny fase av denne historien. Det neste vi hører om hardangerølet i avisene er tidlig på sommeren i 1845. Da tappes og selges det nærmest samtidig av flere ulike øltappere og kjøpmenn i Christiania. Jeg kan tenke meg to muligheter her:

  • enten er det restlageret av ølet som studentene skaffet til veie, som nå avhendes via ulike kanaler,
  • eller så har nyheten om hardangerølets suksess gjort at noen har organisert en ny ladning.

Det det virker søkt om flere av Christianias kjøpmenn helt tilfeldig skulle begynne å annonsere at de forhandlet hardangerøl noen få måneder etter den omtalte festen. Historien om det første rushet av kommersielt salg av hardangerøl i hovedstaden kommer i neste del i denne serien.

Stikkord: , , , .
©2022 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0