... men panteflaska var ikke død

Det er som fra en skrekkfilm, når du tror du endelig har klart å drepe «the bad guy», og du senker skuldrene ... så kommer det noe krypende opp av grava: gjenbruksflaska som pantes og vaskes er tilbake. Nåja, fullt så ille er det ikke, skjønt noen i ølbransjen sikkert vil mene det. Dette gjelder en revisjon av et EU-direktiv, men dessverre sklir diskusjonen raskt ut i munnhuggeri for eller mot det gamle pantesystemet med ombrukbare flasker i glass.

Det er i ferd med å blåse opp til en perfekt storm – en grufull storm dersom du misliker tanken på å få tilbake panteflasker som vaskes og tappes på ny. Men en god storm dersom du liker sirkulærøkonomi og gjenbruk. Uansett er implikasjonene store for bryggeri og dagligvarebransjen, og især kan de bli store for de mindre bryggeriene. Merk forøvrig at dette ikke er spesifikt for bryggeriene, det gjelder emballasje av varer generelt, og mer spesifikt drikkevarer, enten det er øl, kaffe, brus, vann, osv.

Ølet er viktigst, men emballasjen blir stadig viktigere, i hvert fall i et miljøperspektiv.

Foto: Rawpixel.com, Public Domain/CC0

Bakgrunnen for det som er i ferd med å skje er en kombinasjon av flere ting, men generelt er det et langvarig, kritisk fokus på engangsemballasje, gjenvinning og langtransport av varer kontra lokal sirkulærøkonomi, og et langsiktig mål om CO₂-nøytralitet. Du kan dykke ned i denne rapporten: Decarbonisation of Single Use Beverage Packaging, og gjerne denne også: The dual-action approach for circular drinks packaging in Europe.

Derfor er det blitt et mål å skulle redusere avfall, der noen av verstingene er engangsvarer og emballasje. Dessuten er især plast problematisk, siden det ikke brytes ned så lett og gir mikroplast. Det er for enkelt å legge skylda på natursvina, for dét løser ikke de miljøproblemene som rammer oss alle. Den aller beste måten å håndtere avfall på, er å unngå å skape det i utgangspunktet. Men det er jo umulig å selge øl uten emballasje, eller er det? Og dersom man først må ha emballasje er det best å ha det i et lukket kretsløp av ombruk og gjenvinning. Det er grunntankene bak de trendene som vi vil se mer til fremover.

Det har ironisk nok gått inflasjon i ordet «gjenbruk», så det brukes med så mange ulike – og motstridende – betydninger at det best å la det være et generelt samlebegrep. I stedet brukes ofte ordet «ombruk» med en snever betydning for ting som brukes om igjen flere ganger, slik som de gamle glass-panteflaskene som ble vasket.

Emballasje er rangert i en slags miljømessig hakkeorden. Nederst på rangstigen står engangsemballasje som ikke kan gjenvinnes eller kildesorteres og som dermed er restavfall. Dernest kommer gjenvinnbar engangsemballasje som kildesorteres for gjenbruk av emballasjens matrialer som råstoff til nye varer. Det gjelder de aller fleste flasker og bokser for øl, enten de er pantbare eller ikke. På nivået over har vi ombrukbar emballasje, som for eksempel er flasker som returneres, vaskes og fylles på ny. Aller høyest i status står medbrakt emballasje, dvs at kjøperen selv tar med egen emballasje som han eller hun selv rengjør. Det høres kanskje litt fremmed ut, men vi gjør dette allerede i en viss grad, tenk en growler for øl, eller medbrakte bærenett i stedet for plastposer i dagligvare.

Vi tenker kanskje ofte på ombruk – f. eks. vasking av panteflasker – som høyere i status enn gjenvinning – f. eks. omsmelting av glass eller metall til ny emballasje. Men det er ikke nødvendigvis sånn. Det handler om energibruk, CO₂-regnskap og økonomi. Regnestykkene er ikke eksakt matematikk heller, for man kan dytte inn mange og vage estimater og forutsetninger i dem.

Dette EU-direktivet har ikke skapt jubel i bryggerikretser. Assosiasjonene gikk raskt til de gamle gamleflaskene som ble vasket og fylt på ny dvs, murere og bjørnunger. Og la oss ikke stikke under en stol at det var store utfordringer for bryggeribransjen med ombruksflasker. Noen av dem var:

• Vask av returflasker er i seg selv en utfordring som krever dyrt og spesialisert utstyr. Det brukes mye vann og energi, og det gir gråvann som må behandles. Både den infernalske støyen som er i et flaskevaskeri og de kjemikaliene som brukes gir HMS-utfordringer.
• Ombrukbare flasker krever tykkere glass og er dermed dyrere å transportere. Returflaskene kan ha fått usynlige strukturelle skader som vil gi fremtidig kvalitetsavvik. Noen idioter dytter gjenstander i flaskene, uten at det oppdages i kontroll, eller de har brukt dem til å oppbevare parafin eller kjemikalier, slik at det er usmak igjen selv etter grundig vask.
• Investerer man i et flaskevaskeri for pantbare flasker, er det dyrt og binder opp bryggeriet økonomisk over lang tid. Kostnaden må tas i starten, mens gevinsten formodentlig er lavere emballasjeavgift som pipler inn over lang tids bruk. Dermed høres det ut som man må ta opp lån. Samtidig er det usikkerhet knyttet til langsiktigheten av det: Lenge var bokselinjer det beste valget om man skulle tenke langsiktig og miljøbevisst, men nå er det kanskje ikke god latin lenger. Kanskje vil også ombruksflasker plutselig miste miljøglorien?
• Et flaskevaskeri er enda et system med masse bevegelig dillemikk som krever justering og vedlikehold. Innkjøring er ikke gjort i en fei, og vedlikeholdet kan bli arbeidskrevende etterhvert som det slites. Det er utenfor økonomisk rekkevidde for de fleste av de aller minste bryggeriene. Det er mulig man kan komme seg rundt det ved å regulere – via bransjeavtaler eller lovverk – at de store plikter å selge rengjorte flasker til de små, men da får man enda et nivå med papirarbeid.
• Norske ombruksflasker kan typisk ikke ombrukes i utlandet og omvendt. Dermed blir de til tungt og hardt avgiftsbelastet engangsemballasje så snart de har krysset landegrensa. Samtidig synker returandelen på panteordningene i hjemlandet. Konsekvensen er at man øker den økonomiske terskelen for både eksport og import av øl, og dette virker konkurransehemmende på handel over landegrensene. Det er som kjent en dødssynd i EU. Kanskje vil EU kunne standardisere på felles flasketyper, men det skjer neppe internasjonalt.
• Tidligere var det slik at bryggeriene kjørte ut ølet sitt regionalt, og tok samtidig med seg tomgods tilbake. Nå er vi i ferd med å eliminere at bryggeriene distribuerer varene sine selv, for grossistene også vil ha den delen av kaka. Dermed mister vi den siste rest av infrastruktur for å håndtere ombruksflasker – akkurat idet vi kanskje blir pålagt å gjenbruke flasker ved å vaske og fylle dem på ny.

Likevel er alt dette på en måte irrelevant, for denne saken handler det ikke primært om å legge til rette for bryggeriene, men å redusere utfordringene med volumet av avfall og spesielt å få ned bruken av engangsemballasje. Det langsiktige målet er CO₂-nøytralitet i 2050, som et middel for å takle klimautfordringene. Dessuten er det vrient å si at ombruksordninger av panteflasker er uoverstigelig upraktisk, for vi hadde det i Norge i mange tiår, og de har det fremdeles Tyskland.

Fra et bryggeri-fokus er ølbokser ypperlige. De er lette og kompakte, og de egner seg godt som emballasje for øl i forbrukerpakninger. De er enkle å gjenvinne og koster brøkdelen av energikostnaden i forhold til å utvinne ny aluminium. Problemet er bare at beregningene peker i retning av at det ikke er mulig at boks som engangs-emballasje blir klimanøytralt. Forsåvidt er engangs-PET-flasker verre, og engangs-glassflasker enda verre enn det igjen – men det hjelper så lite andre andre løsninger er verre.

Til nå har drikkevareindustrien pekt på at gjenvinnbare bokser er det mest miljøvennlige alternativet, og de har fokusert på å få opp gjenvinningsgraden og effektiviteten i systemet. Det er bra, og de har gjort en fantastisk innsats her. Men det er allikevel ikke godt nok dersom målet er klima og CO₂-nøytralitet, dersom vi skal tro rapportene som gravd seg ned i alternativene.

Det virker som man allerede har tatt ut potensialet for å effektivisere og forbedre gjenvinning av boks-emballasje. Ideelt sett skulle vi gjerne ha byttet boks ut med en annen løsning som var enda litt bedre. Men det finnes nok ikke, for boks har fordeler som de andre løsningene ikke har.

Dermed er den mest realistiske løsningen å kombinere dagens bokser med en andel andre løsninger er så mye bedre for miljøet at totaliteten blir klimanøytralt. Og det er her at ombruk av panteflasker kommer som en mulig løsning. Tanken er at dersom vi har panteflasker eller noe enda bedre som brukes for det lokale ølet, så får vi spillerom i CO₂-regnskapet for en andel langtransportert øl på boks, uten at klimanøytraliteten ryker. Det er altså ikke noe enten-eller, men et både-og.

Realiteten er at utfordringene øker, ellers som EU formulerte det høsten 2022 i en pressemelding om European Green Deal: «On average, each European generates almost 180 kg of packaging waste per year. Packaging is one of the main users of virgin materials as 40% of plastics and 50% of paper used in the EU is destined for packaging. Without action, the EU would see a further 19% increase in packaging waste by 2030, and for plastic packaging waste even a 46% increase.» Ett delmål er å få ned andelen såkalte «virgin materials», dvs å få opp andelen ombruk og gjenvinning. Et annet delmål er å få ned totalforbruket av emballasje pr varemengde. Et tredje delmål er å sikre at emballasjen er klimanøytral.

Til syvende og sist kommer dette til å påvirke oss alle og kreve omstilling, ikke minst omstilling av holdninger. La oss gjøre et tankeeksperiment: Du har sikkert lært at når du kjøper en sjokolade, så skal du ikke kaste sjokoladepapiret på gata. Idag forventes det at du tar det med til nærmeste søppelkasse. En gang i fremtiden kommer du til å bli uglesett for å kaste sjokoladepapiret i første og beste søppelkasse, for du må jo skjønne at det skal kildesorteres som plast – det er jo laget av plast, til tross for «papir» i navnet. Etterhvert forsvinner kanskje søppelkassene på gata, for du forventes å ta sjokoladepapir og annet avfall med hjem og kildesortere det der. Det er jo tross alt «ditt» avfall. I siste instans får du kanskje ikke kjøpt «pre-emballert» sjokolade.

Vi kommer til å se omstillinger i bryggeindustrien rundt dette. Det hjelper ikke at bokser er «best practice» for miljø idag, for det jobbes med å legge lista enda høyere. Målet er som nevnt ikke å minimere gjenvinning og maksimere ombruk, men å sørge for at totaliteten blir klimanøytral.

Det høres ut som et hårete mål, men vi har lett for å gro så fast etablerte vaner at vi ikke ser alternative løsninger. Vi har allerede en rekke ordninger som passer som hånd i hanske til dette EU-direktivet, som for eksempel:

• Kaffeavtalene på bensinstasjonene. Når du kjøper deg en årsavtale, så får du en kopp du fyller opp, og som du selv er ansvarlig for å holde ren. For noen år siden sluttet de å gi deg årets kopp. Du fikk heller en ny oblat på den gamle koppen din. Det er som tatt ut av læreboka: emballasjeløs drikkevare servert i medbrakt kopp.
• Alt øl du kjøper fra tappetårn kommer fra en tank eller et ombrukbart fat, og det serveres i et glass som går i oppvaskmaskin. lasser som ølet serveres i er også en slags emballasje, men helt ombrukbar. (Vel ... ok, unntaket er KeyKegs, men det jobbes garantert med å bedre på det. Man tenker ofte på Keykegs som miljøvennlige, fordi de er lette og ikke gir returemballasje. Det gjør dem egnet for mikrobryggerier som kan sende dem veldig langt bort og ikke trenger å tenkte på retur av fat. Men det forutsetter at emballasjen faktisk gjenvinnes.)
• I dagligvare koster plastposene etterhvert temmelig mye. Det er gjort for å tvinge folk til å ta med eget bærenett. Og det fungerer. Det samme vil gjelde i stadig flere situasjoner: du vil forventes å stille med emballasje selv og få varene i mer eller mindre løsvekt. Kanskje growlere tappet på bryggeriutsalg blir «en greie» i fremtiden? Kanskje til og med Polet vil starte med tapping av drikkevarer på kundenes medbrakte tomflasker og vindunker? (Jeg formelig hører QA-folk skjære tenner over den tanken.)

I Norge er vi allerede i den gode situasjonen at vi har et fungerende pantesystem som mer enn oppfyller kravet til minimum 80% resykling av drikkeemballasje. Og med god margin, for Norge ligger på 95-98% i panteordninger. At det er så bra skyldes at man lenge har jobbet med holdnings- og informasjonskampanjer. Dermed slipper vi endel av de strengeste påleggene i dette regulativet.

Det er allikevel en utfordring med dype røtter i bryggeindustrien her. Ølbrygging handler om skala og logistikk: jo større bryggeri er, jo billigere blir varekostnaden. Så lenge man får avsetning på ølet, gir det økonomisk mening å konsolidere produksjonen på noen få digre, mega-bryggerier og satse på billig transport av forbrukerpakninger i lettvektsemballasje ut til detaljist. Gjenvinnbare ølbokser til engangsbruk passer perfekt inn i denne modellen. Hvorvidt det er ønskelig eller ikke, det får bli et politisk og samfunnsmessig spørsmål. Det er en forretningsmodell som driver opp volumet av varetransport, og som krever et parallelt system for storskala pantesystem for innsamling og gjenvinning av lettvektsemballasje for enkeltpakninger.

Jeg tipper de dyreste leddene i varetransport ikke er selve transporten, men pakking og håndtering i begge ender. Så ironisk nok er det sannsynligvis billigere å sende varer ekstra langt, dersom det betyr at man slipper å pakke dem om underveis. Følgelig er det billigst å produsere forbrukerpakninger allerede på fabrikken, og ha færrest mulig mellomlagre, omtappinger og ompakkinger på veien. Det vil si, det er billigere målt i kroner, men kanskje ikke målt i miljøeffekt.

På ett eller annet punkt kommer denne modellen til å bli utfordret, for det genererer et berg av emballasje som må gjenvinnes. En diger, underliggende utfordring er dessuten at øl består av over 90% vann. Er det egentlig så smart å produsere ølet langt-borte, for langveis frakt til øldrikkerne? Ølnerder kommer til å hate meg for denne spådommen: Før eller senere kommer noen til å peke på galskapen det er å fylle butikkhyllene med en vare som er så tung, volumøs og næringsfattig som øl, og som er transportert langt, bare fordi forbrukerne liker å smake på øl fra favoritt-bryggerier som er geografis godt spredd rundt om i verden.

Blir det så noe bedre av å bytte bokser med ombrukbare panteflasker? Glass er tyngre enn boks så dersom det skal fungere, må øl bli mer kortreist. Ombruksflasker kan suppleres med tank og fat og boks. Nøkkelen er å sikre at en viss andel av ølet er kortreist og har en dertil egnet emballasje. Ikke forvent store endringer til neste år eller året etter, men dagens modell for drikkevareindustrien overlever ikke til 2050 med EUs planer for et grønt skifte. Deres forretningsmodell kan kort og godt ikke sameksistere med EUs emballasjedirektiv.

Jeg aner egentlig ikke hvor det ender opp til slutt, men jeg tipper at vi underveis vil se:

1. optimalisert logistikk for å få ned antall varekilometer,
2. mer salg i løs vekt på emballasje som kjøperen selv stiller med,
3. mer fokus på at emballasje skal kunne ombrukes, ikke bare gjenvinnes,
4. mer fokus på et kortreist, lokalt kretsløp av gjenbrukbar emballasje,
5. større pakninger, for storpakninger har mindre emballasje pr varevolum, og
6. strengere kildesortering, men mindre avfall å kildesortere.

Dagens forretningsmodell for de største bryggerikonglomeratene er basert på sterke, globale varemerker, sentralisert produksjon og billig, langveis transport av varer på lettvekts engangsemballasje. Den modellen kommer til å bli utfordret, ikke primært av mikrobryggeriene, men av miljøkravene. Det blir spennende å se hvilke av mega-bryggeriene som gir seg selv et forsprang over de andre, gjennom å være først ute med en ny, bærekraftig forretningsmodell for fremtiden.

For en del år siden jeg var på et arrangement for et trøndersk mikrobryggeri. Kortreiste varer fra ens lokale bryggeri ble bragt opp som et koselig og hjertevarmende tema. Men det ble skutt ned da noen kom med en småspydig og spissformulert kommentar à la: Det mest kortreiste ølet jeg får i nærbutikken min her i Trøndelag er Ringnes, Grans og Aass – for det ølet har blitt fraktet over Dovre bare én gang. Underforstått, ølet fra det lokale mikrobryggeriet ble transportert – i hvert fall den gang – til grossist i Oslo-området før det ble distribuert tilbake til lokalbutikken nær bryggeriet. Det er jo ikke kortreist!

Og nei, jeg tror ikke det blir slik at hvert mikrobryggeri må etablere sitt eget flaskevaskeri for pantbare ombruksflasker i glass. Det er ikke fordi de slipper å omstille seg, men fordi endringene som kommer i de neste tiårene blir langt større enn bare å installere et flaskevaskeri.

Den aller største tabben bryggerier og andre i bransjen kan gjøre, er å utsette å tenke på disse utfordringene helt til lovverket tvinger dem til å gjøre noe med dem.