Murer som kjelenavn på ølflaske

Det er endel forvirring rundt opphavet til uttrykket «murer» (eller murerøl, murerpils eller murerflaske) som navn på helflasker på 70 cl. Mange forklaringer har vært fremsatt, og flere av dem er nødvendigvis gale. Noen er kun rasjonaliseringer over et snodig navn, der man forsøker å konstruere den mest plausible forklaringen, fremfor å se etter faktiske ledetråder. Her skal vi dykke ned i materien og se hvilke ledetråder vi kan finne.

Det kan være lurt å starte i avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket. Dersom vi finner et ord der, vet vi at det har vært i bruk på det tidspunktet, og vi kan ofte lese oss frem til hvordan man har tolket det. Det løser ikke alle problemer, men det gir oss hvert fall noen faste datapunkter som kan være bærebjelker når vi skal konstruere en forklaring.

Det som er underlig, er at bruken av ordet «murerpils» i norske aviser øker først etter at flaskene ble tatt ut av bruk. Det er et slags nostalgi-ord – et ord vi først starter å bruke i stort monn etter at det strengt tatt ikke lengre er behov for det. For meg indikerer det at det er mer nostalgien knyttet til disse flaskene som har gitt ordet status, ikke behovet for et spesielt kjelenavn på flaskene mens de ennå var i bruk. Her er treffene på ord som begynner med murerpils, murerøl og murerflaske i norske aviser i perioden fra 1960 og frem til i dag.

Frekvensen av ordene murerøl, -pils og -flaske øker etter 1994, ti år etter at flaskene gikk ut av bruk.

Grafikk ved anchr, data for aviser, tidsskrifter og bøker fra avisdatabasen til nb.no, CC BY-SA 4.0

Vi ser lett at ordet har vært kjent siden minst 70-tallet, men bruken øker på slutten av 1990-tallet. Det er også en topp i tidsrommet 1980-1984, men den er litt fiktiv, for 20 av de 21 treffene er i oktober 1982 i forbindelse med en bredt kopiert pressemelding om at Christiansands Bryggeri faset ut murerpilsen til fordel for andre store flasketyper. CB var her ute før de andre bryggeriene, og gikk over til alternative flasker av samme volum. Så på sett og vis er også denne toppen litt nostalgisk farget.

En klassisk murerflaske, med slitasjemerker etter ombruk.

Foto: Berg - Kragerø Museum via Digitaltmuseum.no, CC BY-ND 4.0

De ikoniske helflaskene ble såvidt jeg kan se tatt ut av bruk våren 1984, og altså i god tid før klengenavnene blomster opp i avisene. Salget av øl på helflasker var synkende, flaskeformen må ha virket gammelmodig og umoderne i jappetiden på 80-tallet. Dessuten må det ha vært fristende å gå over til engangsflasker som man slapp å vaske etterhvert som salgsvolumet sank. Dessuten var avholdsbevegelse og helsemyndigheter alltid kritiske til store flasker, så de sterkeste ølene var ofte bare tilgjengelig på små halvflasker. En stund ble de gamle «murerne» erstattet med andre varianter av «hele» ølflasker på 70 cl, men også disse ble etterhvert stort sett faset ut, før man endte med 50 cl som den vanlige største beholderen.

Og hva kalte man flaskene til daglig mens de var i bruk? Kort og godt «helflasker» eller man brukte berepene «hele øl» og «halve øl». Det var et innarbeidet begrep som var i bruk allerede langt tilbake på 1800-tallet. Ordene helflaske og halvflaske beskriver egentlig bare flaskenes volum, ikke deres form, mens jeg oppfatter der som at ordet murer beskriver en bestemt flaskeform … skjønt jeg ser at mange har brukt ordet annerledes. Forresten var også ordet «langpils» brukt, men heller ikke det er så gammelt, siden det dukket opp som et moteord på terskelen til 1970-tallet.

Det finnes en rekke forklaringer på variasjonene over ordet «murerøl», uten at noen av dem overbeviser meg fullstendig. Jeg velger å gjengi dem jeg har funnet, fordi de kretser rundt et felles tema som skal hjelpe oss videre i jakten: at murere skulle være spesielt drikkfeldige.

• I heftet Behandling av murte og pussete fasader i Bergen, av Bente Mathiesen, publisert av Byantikvaren i 1998, forklares det: «I Bergen har det vært vanlig å blande øl, blod, grise- og hestehår i pussen. Vi vet lite om hvordan de gjorde dette, og hvilke teknikker de brukte. Vi kan derfor ikke anbefale at slike tilslag gjøres i dag. Uttrykket «Murerpils» har imidlertid overlevet, siden det vel hendte at murerne ikke helte alt ølet i pussen – men drakk litt selv.» Blod og dyrehår var ikke uvanlig i murpuss, men øl er ikke nevnt så ofte. Jeg tipper det har noe med pH å gjøre. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan dette skulle bli navn på en flasketype som først kom på markedet lang tid etter at denne praksisen må ha opphørt.
• I en Wikipedia-artikkel om «murerpils» fortelles det at navnet kom fra at bayer var «anbefalt av 400 norske murere», og de peker til en artikkel om gleder i ølglasset i Aperitif, der det står: «Om bayer het det før at det var «anbefalt av 400 norske murere», og en helflaske bayer het lenge bare en murer.» Det er noen utfordringer her. Det lyder som en en annonsetekst, men jeg har ikke klart å finne en slik i aviser. Dernest er det rart at disse murere skulle være norske – dersom det var norsk øl fra norske bryggerier, så måtte det da være underforstått at det var norske murere?
• Så er det rekke forklaringer som fokuserer på at murere er spesielt fordrukne på øl, uten at det kommer tydelig frem hvorfor. En forklaring som ofte gis er at sementstøvet virvles opp og gjør dem spesielt tørste, så de må drikke mer. Se blant annet Asker og Bærum Budstikke 12. juli 1993, side 4, der man gir en forklaring på hvorfor «langpilsen» kalles «murerøl»: «I 20- og 30-årene drakk murere veldig mye. Arbeidsmiljøet var støvfylt, og murerne tjente godt. Det gikk mest i bayer, men finere murere drakk pils. Bilkjøringen gjorde det helt slutt på drikkingen på arbeidsplassene.» En rekke andre kilder fokuserer også på alt sement- eller kalkstøvet som gjorde strupene tørre og øltørste.
• En forklaring i Østlands-Posten 12. juni 1996 mener at murerne som drakk øl kvittet seg med tomgodset ved å dytte dem inn i muren. Rett nok ble det ofte brukt stein i murer for å drøye ut sementen, men det ville jo være dumt å mure inne flasker som man tross alt kunne få pant for.
• Murerøl blir flere ganger presentert som en slags sosial ting på arbeidsplassen, se Glomdalen, 23. desember 2000 side 21 som intervjuer en nordmann som ha flyttet til Spania for arbeide som snekker der: «Men murerølen eksisterer fortsatt her [i Spania], og jeg tror de har et større sosialt fellesskap i jobben enn det vi tar oss tid til i Norge.» Her er det altså ikke flaskeformen, eller ikke engang flaskevolumet som er sentralt, men det sosiale rundt drikkepauser på jobb.
• Av alle tenkelige tema og personer, brukes ordet murerpils av Thomas Hylland Eriksen, men ikke koblet til norske flasketyper eller forhold. Han bruker ikke mindre enn to ganger dette begrepet i artikler om en storflaske, og konteksten er den ene gangen på Mauritius og den andre gangen på Seychellene. Hans bruk kan kun tolkes som synonym for storflaske eller helflaske.
• Noen forklaringer tar utgangspunkt at det er tungt å bære murstein i høyden opp på stilasene, slik at man trengte å stille tørsten. Det er sikkert sant, men en rekke yrkesgrupper har hatt tungt og vanskelig arbeid, uten at de har fått en flasketype kalt opp etter seg. Slike forklaringer lukter sterkt av rasjonalisering rundt et litt sært navn.
• En annen – og litt beslektet gruppe forklaringer forteller at murerne var skitne på hendene av mørtel, så når de drakk ølet, ble det sittende mørtelrester på flaskene. Når disse flaskene kom tilbake til flaskevaskeriet, ble de karakteristiske håndavtrykkene gjenkjent og flaskene ble kalt «murer» og sendt til særskilt vask i varmt kalkvann for å få det bort. Dette høres kanskje ikke helt feil ut, men det forklarer jo ikke helt hvorfor den bestemte flaskeformen og -størrelsen ble hetende murer, når alle typer flasker kunne bli skitne, og dette var en intern terminologi på bryggeriet. Underliggende er altså en antakelse om at murere drakk av store flasker. Se blant annet en artikkel av Gunnar Bergem i Fortidsvern vol 27 nr 1 fra 2001 og Karin Stenstrup i Nationen 4. mai 1976. Utfra kilde og bildemateriale som er brukt, er alle disse fremstillingene hentet fra tekster i den bryggeri-historiske samlingen som står utstilt i de gamle lokalene til Ringnes Bryggeri, og den utstillingen baserer seg trolig på jubileumsboka som Mentz Schulerud skrev for Ringnes i 1976. Hvor han har historien fra vet jeg ikke, men arbeidsforholdene som han beskriver rundt flaskevasken indikerer at den må være gammel, kanskje helt tilbake til 1800-tallet. Det er ikke innlysende hvordan ordet skulle ha overlevd 50-70 år frem til 70-tallet uten at vi ser det i bruk. Og uttrykket dukker opp flere år før Jubileumsboka, så det er ikke Schuleruds beskrivelse som har vekket det til live.
• Den minst troverdige forklaringen er den som sier at murere drakk mye øl, og så brukte de tomflaskene til å frakte mørtel i, og derfor ble flaskene hetende murer. Jeg er superskeptisk til denne. Dels er det vanskelig å helle tyktflytende mørtel ut av flasketuten, men det er enda verre å få det ned i flaska. Det blir et digert svinn i forhold til å ha mørtelen i en bøtte. Formodentlig er dette en misforståelse av forklaringen med håndavtrykkene på flaskene.

Men la meg peke på et gjennomgangstrekk i nesten alle disse forklaringene: det at murere drakk så mye øl. Man starter med drikkfeldigheten som et slags premiss, og deretter kommer en eller annen kobling mot ølet og de store ølflaskene som skal forklare at order murer er blitt overført fra yrkesnavnet til ølflaska. Hold tanken om drikkfeldigheten varm, for vi skal komme tilbake til den under.

De beste og sikreste kildene – de som kommer innenfra bransjen – er dog temmelig tydelige: den tidligste bruken av ordet murer var for de ikoniske panteflaskene på 70 cl i glass som var i bruk frem til 1980-tallet, og det var opprinnelig flasker med bayer, ikke pilsner, som begrepet stammet fra.

Lenger bakover enn 1970-tallet har jeg ikke funnet ordet i bruk om store flasker i norske aviser. Men det er en interessant passasje fra 1968 som må nevnes, for den kobler sammen elementer fra flere av disse elementene. Det er en slags koserende petit i Tønsbergs Blad 6. januar, der signaturen Sjøormen forteller at vørterølet ble reklamert for som anbefalt av 400 norske leger og legger til: «Jeg kjenner forresten en brygger som i sin tid søkte rette myndighet om tillatelse til å forsyne sine hele bayer med etiketten: Anbefalt av 400 norske murere.»

I denne reklamen for Schous Vørterøl finner vi påstanden om de 400 legene både på etiketten, og over tegningen som skal vise de viser legene

Reklame for Schous, Aftenposten 23. mai 1928, via avisdatabasen til nb.no.

Det er flere viktige elementer her. For det første kan man lese mellom linjene at reklamen aldri ble kjørt, men bare spurt om tillatelse til den – men uten at det er tydelig hvilken instans som skulle kunne gi en slik tillatelse. Dernest er det tydelig at den var et ordspill på en annen reklame, nemlig den om at «400 norske leger» anbefalte vørterøl. Dette var en reell reklame for Schous vørterøl og gikk jevnlig i hvert fall fra 1910 til 1929. (Apropos, opprinnelig var det «ca 400» som etterhvert ble til «over 400».) På grunn av dette ble begrepet «anbefalt av 400 norske leger» etter krigen et slags verbalt meme for ting som skulle være ekstra sundt og godt for helsa, gjerne fremført med en god porsjon sarkasme.

Her er en skiløper på påsketur i 1940, med pils på helflaske

Foto: Anders Beer Wilse, via digitaltmuseum.no, Public domain.

Det forklarer også at murer-ekiketten skulle omtale det som «400 norske murere», altså som en omformulering av «400 norske leger». Dersom man hadde forkortet det ned til «400 murere», ville koblingen til vørterølreklamen være svakere. Og hvorfor akkurat norske leger? Tja, dersom det var snakk om leger og helse, så var det kanskje viktig å gjøre formuleringen relevant for nordmenns ved at de ikke var engelske eller amerikanske leger, men at det var ekte norske leger som forstod seg på norske forhold. Uansett vet vi at det var akkurat den formuleringen ble brukt i vørterøl-annonser og som skapte munnhellet.

Dermed blir forklaringen om 400 norske murere stående igjen som et slags idé til reklamestunt som aldri ble gjennomført, og som var basert på et ordspill. Uansett lå det under at murere ble ansett som drikkfeldige, for poenget i vitsen var jo at mens leger er eksperter på helse, skulle murere være eksperter på bayerøl. Som forklaringsmodell for hvorfor flaskene heter «murere» er denne forklaringen ikke overbevisende, for den forutsetter en allerede eksisterende kobling mellom murere og øldrikking.

Det andre viktige poenget i petiten til Sjøormen, er at det ikke var snakk om pils men bayer. Og ja, det ble drukket mer bayer før. Pilsneren spiste markedsandeler fra de mørke ølene, og rundt 1968 ble bayeren sett på som et slags gammelmannsøl. Likevel ble begrepet etterhvert til murerpils, ikke murerbayer – selv om bildet av drikkende murere på jobb må ha passet bedre for bayerølet enn for pilsnerølet.

I neste omgang skal vi se på tilsvarende uttrykk i våre naboland, og sjekke om det kanskje er et lånord fra dansk.