four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 8. desember 2015

Overlevde juleølet krigen?

I enkelte tekster står det at dagens juleøl stammer fra etter krigen. Likevel er det godt dokumentert at man også brygget juleøl før krigen. Men var dette det samme juleølet? Overlevde mellomkrigstidens juleøl krigen?

Det ble brygget juleøl ved norske bryggerier til julen 1939. Etter krigen kom til Norge ble ressurssituasjonen en helt annen. Ølene ble brygget «lettere» og de sterke og fyldige ølene ble kuttet ut. Etter freden i 1945 var det stor forståelse for at man trengte tid – tildels lang tid – for å få ressurssituasjonen på plass. Knapt noen regnet med at det ville bli juleøl til julen 1945.

Et sitat fra en petit i Aftenposten morgen 12. oktober 1945, side 4, ved signaturen «cm» får stå som tidstypisk for stemningen. Den starter med glede seg over at søtningsstoffet i brusen nå skal erstattes med ekte sukker, diskuterer hvordan ting er i ferd med å vende tilbake til det normale. Mot slutten kommer forfatteren lettere ironisk inn på ølet:

Meget gamle folk kan ennu huske noe brygg de kalte juleøl og påskeøl, og som ved siden av rødvin og Gammel Lysholm gjorde seg godt til oksestek. Det kommer nok alt sammen bare vi har tålmodighet og er optimister. Og når vi var optimister når det så mørkt ut, har vi så men også råd til å være det når ølet ser som lysest ut, mener jeg. Forleden dag så jeg en gutt pøve om der var sjokolade i en sjokoladeautomat som har stått ute under krigen. Når en så liten gutt kan være så stor optimist, hvor store optimister bør ikke vi voksne være?

Selv om ikke julen 1945 ble et juleøl-år, håpet man på at julen 1946 skulle bli det. Et intervju med Halden Arbeiderblad 19. februar 1946, side 2, får illustrere situasjonen. Der sier bryggerimester Abel (jeg formoder at vi mener Nils Henrik Abel ved Halden bryggeri) når han blir spurt om hvordan han trives:

Jo, det går framover. Det er morsomt å kunne by folk noe annet enn landsøl igjen. Landsølet var en forferdelig opplevelse for en gammel brygger. Hele vesken var rett og slett et kunstprodukt og hadde ikke mye med øl å gjøre. Nå kommer de gamle typene etter hvert – til glede både for oss som lager dem og for dem som skal drikke. I juni eller juli blir antakelig bayer å få, og til høsten håper vi på å få lage bokkøl og juleøl.

Og deretter går han over i en lengre klage over alkoholavgiften, som han mener kaster lange skygger over virksomheten. Bryggerimester Abel tenker bayer og bokk og juleøl som «skikkelige øl». Det virker ikke som han tenker på noen ny eller justert oppskrift på juleølet, han ønsker mest av alt å endelig kunne brygge det igjen.

Abel går forresten langt i å insinuere at man mot slutten av krigen og i tiden etterpå laget øl på andre ting enn malt – liksom brusen ble laget på søtningsstoff. Det ville jo vært et brudd på renhetsloven, men nøden lærer maltløs brygger å bruke andre råvarer.

Thedor Platou, direktør i Frydenlund, var ute i et intervju i Aftenposten Morgen 13. mars 1946, side 5, der han berører mange interessante tema:

Det norske produkt, ølet, er en allemannsdrikk og et helt innenlandsk produkt. Det vi trenger av råstoff, bygg og humle, er av helt underordnet betydning, importmessig sett. Byggmengden for hele landets bryggeriindustri i et år svarer bare til 8 à 10 dagers brødkornforbruk. Det valutamessige ved saken er også minimalt. Det vi ennu mangler for å kunne produsere bokkøl, vårøl og juleøl forhandles der nu om. Det er et lite spørsmål.

Med andre ord: man brygget på norske råvarer, tilsynelatende også på norsk humle. Hvorfor var det så? Det hadde Forsyningsdepartementet bestemt, og bryggeriene måtte rette seg etter dét. Man hadde håp om å komme igang med å brygge de sterke spesialølene snart, men det var et forhandlingstema. Hvem måtte man forhandle med? Forsyningsdepartementet – det vil si departementet som bestemte hvordan man fordelte ressursene mellom alle gode formål. Man fikk være optimist og se lyst på saken og håpe på det beste.

Tiden gikk og juleølbryggingen nærmet seg. Adresseavisen skriver 2. oktober 1946, side 3 følgende sørgelige intervju under overskriften Ikke juleøl, – men kanskje påskeøl!:

Der er kanskje litt tidlig å snakke om det som hører julen til, men det kan jo være bra å ha et og annet unnagjort.

– Blir det juleøl å få i år? spør vi direktør Lysholm ved Dahls bryggeri.

– Nei, dessverre, det gjør det ikke. Myndighetene gir oss ikke tillatelse til å brygge sterkere øl enn det vi har i handelen. Det er råvaresituasjonen som ikke tillater det. Men ellers har vi det vi behøver av råvarer for den nåværende ølbryggingen.

– Kan De gi alle oss som tørster håp om påskeøl, da?

– Jeg kan ikke svare annet enn at man må være optimist, – det er en mulighet. Mer kan jeg ikke si nå.

– Noe annet nytt?

– Ikke for øyeblikket. Det er fremdeles vanskelig å skaffe tilstrekkelig med flasker og kork.

Skylden er ut til å være delt mellom myndigheter og ressurssituasjonen. Helt samstemt i det er ikke Theodor Platou, som er sitert på følgende i Asker og Bærum Budstikke 25. oktober 1946, side 6:

Direktør Platou ved Frydenlund forteller til Morgenposten at det ikke blir bokkøl på denne siden av nyttår. Vi har fått en del bygg og venter mer, sier han, men det må vises en del resignasjon i denne tiden. Det er grunnen til at vi ennå ikke har satt i gang bryggingen. Vi mener imidlertid å kunne ta opp spørsmålet med det første. Bayer- og pils-produksjonen gir oss nemlig litt overskudd av korn, og det er mulig dette vil bli brukt til bokkølet.

– Blir det ikke juleøl i år heller?

– Nei, dessverre. Det er jo bokkøl på «en annen måte». Vi får se om ikke forholdene skulle betinge eksta godt øl til påske i stedet. Bryggingen tar tre måneder.

Platou er igjen intervjuet i Aftenposten 4. juli 1947 om både ølutvalg og beskatning:

... dessuten har Forsyningsdepartementet funnet det nødvendig å begrense byggimporten til ølbrygging for dette år og neste år til 10.000 tonn pr år.

– Hvor stor var importen før krigen?

– Omkring 15.000 tonn årlig, men da hadde vi brygging av bokkøl, juleøl og vårøl, sorter som bruker prosentvis mer malt enn annet øl. Bryggeriene kan således ikke ved en økt omsetning skaffe seg den merfortjeneste de høylig trenger for å holde det gående. Skulle vi under de rådende forhold også ta opp bokkølbrygging, som det fra myndighetenes side er full adgang til, vil det øyeblikkelig reise spørsmålet om ølrasjonering, slutter direktøren.

Henimot jul 1947 ventet man fremdeles, om enn kanskje ikke lengre fullt så spent på om det kanskje skulle bli juleøl, men nei. Da var imidlertid bokkølet kommet på markedet igjen, og det fikk klare seg som «juleøl». Følgende ble skrevet i Aftenposten 12. august 1947:

Ved henvendelse til Bryggeriforeningen får Aftenposten opplyst at bokkølet ikke kommer på markedet før nærmere jul. På grunn av de sterkt økte skatter og avgifter blir prisen atskilling høyere enn før krigen. Den er ennu ikke definitivt fastsatt.

«Juleøl» blir det intet av, og publikum får erstatte det med bokkølet. «Påskebrygget» gir Bryggeriforeningen oss heller ingen utsikt til å få neste år.

Flere steder refereres bokkølet som juleøl. Det skapte for eksempel bølger da det osloavisene rapporterte at i Trøndelag ble oppvarmede jernbanevogner prioritert til juleølet, til og med foran transport av poteter. Men det var nok bokkøl man tenkte på.

Men det var ikke bare bokkølet som fikk gå som juleøl. Man startet brygging av eksportøl også, og det var en annen erstatning. I en artikkel i Ringerikes Blad 27. august 1947 meldes det følgende ifra avisen eller bladet «HP»:

I det lange løp er det vel ikke meningen at vi skal fortsette med eksportølet her hjemme, uttaler formannen i Den norske bryggeriforeninge, direktør Offenberg. Vi har jo bokølet, og det ville være naturlig om vi kommer tilbake til de gamle ølsorter fra tiden før krigen.

Etter hva HP erfarer vil det ikke bli foretatt noe skritt i den retning foreløbig. Noe juleøl vil det ikke bli til jul, idet man regner med at det mørke eksportølet, typisk sett, ligger nær opp til dette.

Samme nummer av Ringerikes blad har forøvrig en arikkel om at eksporten av norsk øl ikke er noen stor suksess, under den megetsigende overskriften «Eksportoffensiven for øl ikke mislykket». Eksportølet var muligens en type sterkøl man startet å brygge med et argument om at man kunne eksportere det. Da ville det ikke være så ille om man høynet importen av bygg, og et slikt sterkøl, mentalt stemplet for eksport ville nok være lettere å akseptere enn juleøl og påskeøl, som hadde hjemmemarkedet mer i tankene. Og fikk man ikke eksportert eksportølet, fikk man drikke det her hjemme. Nå må det sies at eksportøl fantes også før krigen, men det kan virke som det først ble formalisert som felles øltype etter krigen.

I 1948 var det knapt noen som ventet på juleølet. I den grad avisene refererer til juleøl, er det mest når de skriver om gamle juletradisjoner og gårdsbrygging – samt at det en og annen gang brukes som slang for øl man har kjøpt inn til jul, i stedet for en egen øltype.

Denne situasjonen fortsetter år etter år, og fra tid til annen dukker spørsmålet opp. Hver gang ender med at det er feil bruk av sparsomme ressurser av bygg å brygge et juleøl. Man får klare seg med andre ølsorter – især bokkøl og lyst og mørkt eksportøl. Ja, disse ølsortene er nærmest i ferd med å regnes om ombyttelige, som i en notis fra Bergens Tidende 11. februar 1949 om ølpriser, der det avslutningsvis nevnes:

Eksportølet brygges i to typer, – lyst som det tidligere påskebrygg eller vårbrygg og mørkt øl nærmest som juleøl.

Først i 1955 begynner det å lysne. Rett nok blir det ikke juleøl denne julen heller, men Bryggeriforeningens tidligere direktør avslører at bryggeriene har omrokkert litt. Det ølet som heter mørk eksport – et øl som idag forlengst har gått ut av handel – skal visstnok være brygget etter samme oppskrift som det gamle juleølet. Under overskriften «Vi får ikke "juleøl"» skrives det i Aftenposten 25. november 1955:

Før krigen laget vi juleøl og vårøl, sier direktør Egil Offenberg ved Schous Bryggeri til Aftenposten. – Det var ølsorter som ble fremstilt ved siden av bokkølet vi den gang hadde. Idag fremstiller bryggeriene lys og mørk eksport. Den mørke eksporten tilsvarer bokkølet og den lyse er det samme jul- og vårølet. Det ville med andre ord bare bli å sette en annen etikett på flaskene, og det har vi ikke funnet noen grunn til å gjøre.

Her mistenker jeg at han er litt feilsitert, og at det skal være at den mørke eksporten tilsvarer juleølet, mens den lyse tilsvarer påskeølet. På den andre siden er dette én av flere indikasjoner på at juleølet ble lysere etter krigen.

Først i 1956 kommer det på ny juleøl på markedet under navnet juleøl. Dog skulle det være litt lettere enn mørk eksport. Her et en notis fra Asker og Bærum Budstikke 21, november 1956:

Etter 17 års fravær kommer juleølet tilbake. Formannen i Oslo krets av Den norske bryggeriforening, driftsbestyrer William Platou forteller at det blir en mørk, gyllen type som kan selges og skjenkes av alle som har rett til salg av øl i skatteklasse III (eksport). Salgstiden blir fra 20. november til 15. januar.

Dagen etter melder Bergens Tidende, 22. november 1956:

For første gang siden 1939 sender bryggeriene i år ut et spesielt juleøl. Det kommer i handelen torsdag i neste uke og blir solgt til og med 15. januar, forteller kontorsjefen ved Hansa, H. Wabeck Hansen, til «Bergens Tidende».

– Ølet er av en fyldig type som skulle egne seg godt som en sterk drikk til den kraftige julematen. Prisen blir den samme som for eksportøl. Det selges bare på halvflasker.

– Folk som husker varen fra før krigen, vil sikkert bli fornøyd med å få den igjen nå, i alle fall er det mange som har spurt etter juleølet.

Juleølreklame fra Schous Juleølreklame fra Hansa
Gamle reklamer fra juleølet kom tilbake i 1956

Det kan være verd å merke seg hvor samstemte bryggeriene var. Øltypene var koordinert, prisene var fastsatt, selv salgstidene var koordinert. Intet bryggeri startet å brygge juleøl før bryggeriforeningen gav klarsignal. Én grunn er at man ikke ønsket å kaste seg ut i en frivol brygging av et luksuriøst øl når ressurssituasjonen var som den var. Tross alt må vi huske at rasjoneringen på busser og lastebiler opphørte i 1951, mens rasjoneringen på bilsalg først opphørte 1. oktober 1960. Midt mellom der opphørte altså «rasjoneringen» av juleølet.

Den norske bryggeribransjen var fullstendig gjennomregulert på denne tiden. Det er lett å si at Bryggeriforeningen holdt bryggeriene i et jerngrep, men sannheten var mer at bryggeriene brukte bryggeriforeningen til å holde hverandre i skinnet, slik at ikke myndighetene og avholdsbevegelse skulle få argumenter for å regulere eller styre over bransjen.

Hvor likt var dette nye juleølet til det gamle, førkrigs juleølet? I Ringerikes Blad 22. november 1956 forteller Disponent Sætre ved Hønefoss bryggeri at:

... juleøl er noe i likhet med export, bare ikke fullt så mektig, og at det skal tappes kun på halve flasker.

Dette med halve flasker refererer til 37,5cl flasker, dvs det som gikk under betegnelse bjørnunger. Ved Halden bryggeri er vi tilbake til Abel som var så optimistisk våren 1946. Han sier til Halden Arbeiderblad 24. november 1956:

For tre måneder sia begynte Halden Bryggeri å brygge årets juleøl – det første julebrygget som er framstilt her i byen på 17 år. Juleølet blir et gyllent øl i skatteklasse 3, og det får omtrent den samme styrken som eksportølet.

– Vi har bestrebet oss på å lage et øl som skal være mest mulig likt juleølet fra før krigen, sier disponent Abel i en samtale. – Den gangen var juleølet meget populært, og vi pleide å selge det på små tønner à 5 og 10 liter. Dessverre ble disse småtønnene ødelagt for oss under krigen, og det har ikke vært mulig for oss å få erstattet dem. Derfor kan vi ikke tilby tønner til julebordet, men bare flasker.

– Alle bryggeriene i landet lager denne kvaliteten av øl i år. Publikum har stadig spurt etter juleøl, og når det skjer er det fordi bryggeriene regner det som en service overfor kundene.

I Halden ble første tapping av juleølet revet unna på tre dager. Men når juleølet først kom, var det noe brygget ned, visstnok helt ned i underkant av 5%. Dette er en underlig plassering. Det norske skattesystemet gjør at bryggeriene idag brygger oppunder øvre klassegrense. Dersom det lå på 5%, var juleølet i 1956 brygget like over nedre klassegrense. Det kan tolkes som mer skatt til Staten og mindre «sløsing» av ressurser. Kanskje det var en forsiktig innføring fra Bryggeriforeningens side?

Likevel var det mange steder der salget av det nye juleølet ble begrenset av kommunestyrene. Dels var alkoholen i ølet i seg selv styggedom, dels var det en sløsing av ressurser, og dels var det siste man ønsket et enda sterkøl. Bryggeriforeningen balanserte pent og forsiktig når de gjetet juleølet på plass i sortementet mer enn ti år etter at krigen var over.

Hvordan kan vi være sikre på at ikke juleølet skiftet type i løpet av disse 17 årene? Det kan vi ikke være. Bryggeriforeningen hadde stålkontroll over hva medlemmene brygget, og man kan fint lese mellom linjene at de også styrte over sortementet av øltyper, valg av råvarer, flaskestørrelser og oppskrifter. Det ville ikke forbause meg det spor om man på slutten av 1950-tallet så sitt snitt til å justere oppskriftene litt i ressurssparingens navn. Kanskje var også pilsens fremrykking etter krigen ikke bare et resultat av endrede smakspreferanser, kanskje passet den øltypen godt inn i ønsket om å spare litt ressurser ved å brygge lyst øl med lav sødme?

Kanskje passet det bedre de samfunnsmessige rammene at juleølet var litt mer ressursvennlig? Da vi så på Norbryggs definisjon av juleøl var det litt underlig at det sprikte såvidt mye i farge og fylde. Kanskje gikk juleølet inn i krigen som mørkere, søtere, sterkere og fyldigere enn det gjenoppstod etterpå, og kanskje ikke alle bryggeriene justerte seg tilbake til originalen i tiårene som fulgte?

Helt sikre på at juleølet overlevde krigen uten endringer kan vi nok ikke være. Et annet klassisk norsk øl som ofte har vært oversett er vårølet eller påskeølet, men det får bli en annen gang.

Stikkord: , , , .
©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0