BPA i innvendig belegg i ølbokser

Det brygger opp til mer trøbbel rundt ølbokser. Forrige måned var det ombruk av emballasje som var stridstema. Denne måneden er det innholdet av BPA – bisfenol-A – i belegg i innvendig foringen av boksene. Strengt tatt er dette et enda mer utfordrende tema å takle, for nå handler det om hormonhermere og eventuelle helseskader her og nå, ikke om klimanøytralitet i 2050.

Ølbokser kan komme til å bli en het potet. Nylig var det en artikkel om BPA i Dagbladet, og før det var det en artikkel bak paywall i Nettavisen om BPA for en ukes tid siden. Disse tok utgangspunkt i en test som Forbrukerrådet nylig hadde gjort. Se også en rapport fra EEA om BPA fra september i fjor.

Det er mange problemer med BPA, og et av de som ofte trekkes frem er at det er en hormonhermer av hormonet østrogen. Hormoner er kroppens signalstoffer som utløser og styrer prosesser, så selv små mengder kan forårsake endringer med stor effekt. Spiser du hermetikk og drikker fra boks, så er det en god sjanse for du har allerede har overskredet den anbefalte maksgrensa for daglig inntak. Diskusjonen har bølget frem og tilbake rundt dette de siste 20-25 årene, og det er neppe et tema som kommer bli forsvinne så fort. Dessverre sklir diskusjonen ofte over i et spørsmål om flaske kontra boks, og deretter ender man lett opp med å diskutere helt andre aspekter av dette enn helse. Og som jeg argumenterte for rundt gjenvinning og ombruk av emballasje, så er logistikken til dagens bryggeribransje temmelig optimalisert for ølbokser.

Grenseverdiene for TDI, eller totalt daglig inntak av BPA i EU var 4 mikrogram pr dag pr kilo kroppsvekt i 2015, men ble senket til 0,2 nanogram i april 2023. Da gikk man fra en grense med masse slingringsmonn, til noe som det smerter å komme seg under. Den nye grensa er en tyve-tusendel av den gamle. De færreste av oss er under denne grenseverdien. I studien som EEA-rapporten refererer til, var det 2756 personer fra 11 land, der 92% av personene lå over grensa. I artikkelen i Nettavisen refereres det til en undersøkelse som Miljøbiobanken ved Folkehelseinstituttet gjorde i 2023, der man samlet inn blod- og urinprøver fra 669 barn og ungdommer, og konkluderte med 667 av de 669 i undersøkelsen hadde verdier over grensa.

Når man leser artikkelen i Dagbladet, så høres det jo beroligende ut at man må drikke hele seks bokser med Solo Super for å nå dagsgrensa. Men ting er jo ikke rosenrødt sålenge man drikker mindre enn en hel sixpack om dagen, for Solo Super er jo ikke den eneste kilden til stoffer med en øvre daglig inntaksgrense. Utsagn à la at man kan drikke X porsjoner uten å nå grensa blir lett en tendensiøs tøying av data, ettersom BPA kan komme fra flere ulike kilder. Det finnes i så mange produkter, at det ikke gir noen mening å holde etslags separat BPA-regnskap for hvert produkt.

Forøvrig, Dagbladet roter det litt til, for testen fra Forbrukerrådet fant BPF men ikke BPA i Solo Super. Et mer grelt eksempel fra denne testen ville vært Pepsi Max, der én 33 cl boks ble funnet å inneholde 150% av TDI for BPA for en person på 75 kg, samt at det også ble funnet BPF og BPS i denne drikken.

Ser vi til bryggebransjen, er inntrykket at det knapt finnes alternativer til BPA og andre bisfenoler. Dersom vi skal lytte til hva mange forskere sier, finnes det heller ingen meningsfull trygg grense for inntak av BPA. Dersom vi setter sammen disse to vinklingene, så er det veldig dårlig nytt for fans av ølbokser. Man har lett etter fullverdige alternativer i flere tiår, men tilsynelatende ikke funnet det. Det er neppe sånn at man tatt lett på problemet og ikke lett godt nok.

Et verste scenario for ølbokser ville være dersom man utvetydig dokumenterte betydelig helserisiko og ingen nedre, trygg grense. Da vil bokser kunne ryke helt ut. Og ryker boksene, så kommer bransjen etter kort tid til å se veldig annerledes ut. For mens klima-perspektivet rundt ombruk av emballasje er knyttet til en lov-prosess som strekker seg over flere tiår, så kan BPA og tilhørende helseproblemer utløse regelverk som tar effekt i løpet av måneder. Det kan fordre en rask omstillingstakt, som bare de aller største bryggeriene har økonomi til å takle.

De første ølboksene som ble laget satte metallsmak på ølet siden øl og metall var i direkte kontakt med hverandre – og det ønsker man jo ikke. Forsåvidt kunne man sikkert valgt et metall som minimaliserte problemet – men det ville nok blitt dyrt. Etterhvert endte man opp med bokser av aluminium med en indre plastforing for å unngå at metallet kom i kontakt med ølet. Du kan se den indre plastforingen på boksene dersom metallet etses bort. Det er spektakulært, men anbefales ikke som noe hjemme-eksperiment. Denne foringen er essensielt et tynt lag med epoxy-lim. Ølet på boksen er i kontakt med plasten – eller limet – ikke metallet. Så da er det vel ikke noe problem? Vel, ikke helt.

Det er en grunn til at man brukte BPA – bisfenol A. Det er herderdelen av foringen som får det til å tørke raskt og bli sterkt, akkurat som når du bruker to-komponents epoxy-lim ... faktisk bokstavelig talt. Problemet med BPA er at det lekker ut i ølet – eller matvaren. I artikkelen i Dagbladet som er referert over var det mest fokus på tomatsaus, og problemet er større for hermetikk som blir varmet opp etter det er pakket. Spesielt over 105° C vil BPA lekke ut i maten. Sånn sett er øl på boks på den mindre problematiske delen av skalaen.

En undersøkelse jeg så for mange år tilbake målte nivået av BPA i kloakken i Tokyo over en periode der man skjerpet kravene til mengden BPA matvarer på det japanske markedet. Nivået falt betydelig, se forøvrig en presentasjon fra NIHS om BPA i Japan som det. De lyktes å få ned nivåene, men spørsmålet nå er hvor langt ned må man for å få trygge nivåer. Og ikke minst: hvor langt ned kan man gå uten å få kvalitetsproblemer med boksene?

Jeg forventer at det ikke blir noe hovedfokus på øl i første omgang. Jeg tipper det heller blir fokus på alkoholfri leskedrikker på boks og kanskje aller først på hermetikk. Det er tross alt 18-årsgrense for å få kjøpt øl, og hormonhermeren BPA har formodentlig mindre potensiale for skade på fullt utviklede voksne enn hos barn og unge. Skjønt selv spebarn er et tema – for ja, BPA lekker ut i morsmelka.

Men er det ikke bare å kutte BPA og erstatte det med noe annet? Det finnes jo drikkeflasker som er merket «BPA-free», så det må jo finnes alternativer. Og hva er i så fall problemet? Vel, ettersom man i par tiår fånyttes har lett etter et fullgodt alternativ, så aner det meg at det er utfordringer, enten det er kostnader, smak, prosess eller noe annet.

For det finnes alternativer. Noen bruker bisfenol-S eller bisfenol-F, dvs BPS og BPF, og testen til Forbrukerrådet fant også BPB, BPC, BPM, BPZ, BPPH og TMBPF. Forsåvidt gjør det at man kan påstå at boksen er BPA-fri, men det spørs om andre stoffer egentlig er tryggere. Det er BPA som har fått dårlig rykte, men vi vet jo mindre om de andre som BPS og BPF ... men kanskje er de trygge inntil det motsatte er bevist? Skjønt det motsatte påstås for BPS og heller ikke BPF ser så lovende ut.

Dessuten halter sammenlikningen med BPA-fri drikkeflasker. Mange drikkeflasker er eksklusive ombruksflasker som man selv fyller og drikker opp på relativt kort tid – timer eller dager. Da kan produsenten investere i et annet og dyrere design enn for engangs, gjenvinnbare ølbokser som brukes for drikkevarer som skal datostemples med både ett og to års holdbarhet ... ja gjerne opp til fem år eller mer.

Et annet alternativ er å bruke BPANI-bokser, der BPANI (eller BPA-NI) er forkortelse for «BPA non-intent», fordi man ikke tilsetter BPA, men likevel ikke kan garantere at boksen er BPA-fri. Jeg forstod ikke helt akkurat det der, må jeg tilstå. Uansett, BPANI-bokser er visstnok ikke like gode på smak og har noe lavere holdbaret. Et annet alternativ er aTULC der aluminiumsplatene dekkes med beskyttende belegg før man lager bokser av dem, mens for BPANI- og vanlige epoxy-bokser så sprayes belegget på etter at boksen er trykket ut av aluminiumsplata; se også denne videoen om hvordan bokser lages. Selv om alternativer til bisfenoler har vært tilgjengelig lenge, virker det ikke som de tar over markedet.

Dette blir dessuten neppe bedre av at kreativiteten er stor rundt hva som kan dyttes på en boks – både surt eller salt og hva det måtte være. Boks har blitt den kvintessensielle altmulig-beholderen for drikkevarer, samtidig som vi stadig får mer ekstreme varianter av drikker og det dessuten kommer helt nye kategorier drikker som pakkes som «ready to drink». Og som det pekes på i artikkelen om aTULC finnes det drikker i kategorien «hard to hold» som skaper utfordringer for bokser. Jeg opplevde én gang at innholdet på en boks hadde etset seg ut av boksen mens den stod rolig på hylla. Det var ikke en ølboks, men en boks Battery som hadde blitt stående i kjelleren i flere år. Formodentlig var et en liten rift i belegget på innsiden som gjorde at væska kom i kontakt med metallet og kunne spise det opp.

Googler du litt rundt dette temaet, vil du oppleve en betydelig polarisering av synspunkter. Noen presenterer det som et ikke-problem – eller i hvert fall et neglisjerbart problem. Dessuten er det fremdeles mye informasjon som forholder seg til grenser for daglig inntak som i ettertid har blitt endret. På den andre siden er det mange som reiser spørsmålet om dette egentlig er sunt, og om ikke for lengst har passert det punktet der føre-var-prinsippet burde tilsi at dette slutter vi med frem til vi eventuelt vet at det er trygt.

Hva skjer videre? Jeg kan se for meg tre scenarioer:

1. Slutte å bruke bokser. Det ville blitt ekstremt smertefullt for alle de bryggeriene som allerede har investert i utstyr for boksing.
2. Finne en bedre foring. Men dette har de allerede holdt på med i 15-20 år, tilsynelatende uten å løse problemet utover å introdusere stadig nye bisfenoler som vi vet enda mindre om.
3. Utsette hele problemstillingen, eller for å si det med en engelskspråklig pun: kick the can further down the road.

Fra et kynisk perspektiv er vel det mest realistiske scenario 3, kombinert med ønsker om mer forskning og flere undersøkelser. Det var jo i praksis slik det endte etter den forrige runden i 2017 der temaet var oppe i offentligheten. På den andre siden, da gikk det seks år med studier, og så ble grenseverdiene senket ekstremt.

Jeg tror vi kommer til å høre om BPA og andre bisfenoler helt frem til de en eller annen gang blir forbudt.