Opphavet til ordet «langpils»

Vi har tidligere sett på ord som murerøl, murerflaske og murerpils – men med til denne gruppen klengenavn hører også ordet «langpils», som et navn på pilsner på helflasker av den klassiske panteflasketypen som var i bruk frem til midten av 1980-tallet. Ordet er altså helt uten noen assosiasjon til murerne eller andre håndverkere.

Det er et forunderlig uttrykk, for disse flaskene var egentlig ikke spesielt lange og slanke, eller med særlig lang hals. Ikke var det bare pils som ble fylt på disse flaskene heller, så det er noe genuint ulogisk over det. Den beste forklaringen på ordet som jeg jeg kan tenke meg, er at når flasker var stilt opp sammen på et bord, raget de store flaskene over de små, slik at man fikk langpils og evt kortpils. Det var nok helst pils, bayer, landsøl og vørterøl som kom på disse helflaskene, for sterkølet ble ofte bare tappet på halvflasker.

Ordet høres litt gammelmodig ut idag. Man skulle nesten tro at det kom fra halvslitne håndverkere i mellomkrigstiden. Men fremfor å hoppe i første og beste magefølelse, la oss se hvor langt bakover vi kan spore ordet.

Ser vi på bruken i bøker, har ordet sneket seg inn i et knippe bøker allerede på 1970-tallet, av forfattere som Jon Michelet og Kaj Skagen, Kjartan Fløgstad og Lars Saabye Christensen. Dette er forfattere som på det tidspunktet var i 20- og 30-årene og unge og fremadstormende og i synk med tidens ånd. For å underbygge det, her er lista over forfattere, deres fødselsår og et kort sammendrag av bruken.

I bokform møter vi det først som tilfeldig passasjer i en faksimile av en avis. Så møter vi det i en diktsamling av Nils-Aage Sørgaard i 1974. Deretter dukker det opp hos en rekke kjente forfattere, og det begynner med krimforfattere. Under er listet bøker utgitt i 1975-78.

• Richard Macker (Reidar Thomassen) (1936): Sekretærene som forsvant: s.21 i muntlig tale ifm en hetebølge, der en betjent fabler om noe bedre: «Nei, gi meg et glatt svaberg, en iskald langpils og en kjølig, krystallklar sjø.» Funfact om Richard Macker: det er et pseudonym for forfatteren Reidar Thomassen, som var oldebarn av Ludwig Mack – derav Macker.
• Jon Michlet (1944): Den drukner ei som henges skal. Kap. 15. «Schreiner gikk i kjøleskapet og fant seg en langpils.» Politibetjent som grubler på en vrien kriminalgåte.
• K. Villun (pseudonym for Kjartan Fløgstad) (1944): Ein for alle. Kap. 2. «Det lukta knuste langpils i oppgangen.» Kriminell som nettopp har kommet ut av Bajeren på jakt etter en bekjent. Bajeren var forøvrig klengenavnet på Oslo Kretsfengsel, siden bygningsmassen omfattet et tidligere bryggeri. Egon i Olsenbanden sonet typisk på Bajeren.
• Hans Chr. Alsvik (1936): Hundlort og fiken: s.52. «I været postet han novellen, kjøpte anis, rømme, fire langpils, en ljutomer, blåpapir og konseptblokk.» og s.55 «De spiser ute. Drikker langpils av hver sin flaske.» Formodentlig refererer ljutomer til slovensk hvit bordvin som var billig og populær.
• Tore G. Bareksten (1954): Gnomen forteller. s.17. «Åpnet en lang pils og lot ølet svette ned i et glass. Bobler steg opp fra som balonger på Mo-marken [...]»
• Lars Saabye Christensen (1953): Amatøren.
• Sigmund Doksum (1949): Den som ler sist. s.34. «Jeg hadde to kalde langpils i hånden og syntes plutselig synd på mannen, [...].
• Rie Bistrup (1931): Rie setter sjøbein. s.79. «– Kom fra Oslo idag, fortalte de unge menn med meddelsom iver. – Ja, ikke i ett strekk altså, var innom et par steder på "kjør". Gikk siste strekket på bare langpils.»
• Arild Nyquist (1937): Nøkken forteller. s126. «Motoren banker støtt og stadig, jeg har øl med, en lang pils, skal pilse der ute, ønsker meg sol og skrei og boblende pils.»
• Eva Schram (1944): Evas eventyr. s.17. «Åtte Tarzan-billetter, 45 pannekaker, én pakke pølser med lomper, en stor brus og en langpils. Og mannfolket og jeg. Lørdagsettermiddagskos i familiens skjød. Vi fikk det ikke helt til. Kalde pannekaker er ikke godt.»
• Tove Nilsen (1952): Gerhard. s.137. «[Fattern] trakk opp en langpils og skjenka i glassene: – Det nytter vel ikke å by deg brus i dag!» Fra jeg-personens attenårsdag.» Litt senere, s.139: «– Jeg tror jeg tar meg et glass øl til, siden vi først feirer, mener jeg. Han kom ut fra kjøkkenet med en langpils i hånda. – Jeg tenkte jeg skulle sørge for at du kom på en pudrett-bil.» En pudrett er en vogn for å tømme utedoer, her forsøker faren å få attenåringen i arbeid på fødselsdagen.
• Kaj Skagen (1949): Barføtt gjennom Europa.
• Haakon Bull-Hansen (1951): Morgen med Rosa - en rastløs romanse. s.60. «– Gå og hent pilsen i kjøleskapet først. Jeg er så jævlig tørst, sa hun og satte seg opp i senga. Begynte å rulle en sigarett. Jeg skvatt over det kalde gulvet og tok ut to kalde langpils fra kjøleskapet.»
• Bjarne Rønning (1953): Fra Silver Bar til Vassfaret. s.96 «Holdt på å drite på meg av nervøsitet, for jeg var jo så liten av vekst. Halte frem to langpils, trakk pusten djupt og sa: – Skulle bare betale for dissa to her. Ja, også denne, sa jeg liksom distre, og la en tube Stomatol ved sid'n av a'» Jeg-personen kjøper øl som 16-åring. Stomatol var en tannpasta.

Det er også påfallende at alle disse forfatterne er rimelig jevngamle og temmelig unge. I 1970, var disse fem av disse forfatterne i 20-årene, fem var 17-19 år, og fire var i 30-årene. Det var et ord som kom fra relativt ungdommelige forfattere, ikke fra gråsprengte, veletablerte forfattere med gamlemodige ordforråd. Det er langt mer sannsynlig at de plukket ordet opp fra samtidig, ung populærkultur, enn at det var et begrep som var plukket opp fra mellomkrigstiden eller deromkring. Med fare for å bevege ut på tynn is, siden jeg ikke er litteraturviter: det virker nesten som langpilsen var en nyttig litterær rekvisitt i sosialrealismen på 70-tallet når traurige forhold skal manes frem. Formodentlig hadde langpilsen allerede på midten av 1970-tallet fått et litt frynsede rykte som gjorde at den passet inn i denne rollen.

Mitt inntrykk er at om vi skal finne en slags fellesnevner for bruken av «langpils» i bøker midt på 70-tallet så er det: den billigste alkoholen, unge voksne og et litt røft miljø. Neida, det dekker ikke all bruken, men det er litt der det lander.

I tidsskrifter er ordet først funnet to ganger i 1972. Det ene er en litt uforståelig referanse ifm en Ludo-klubb, som hadde bannlyst langpils under spillet, og i stedet serverte sunne og styrkende alternativer. Den andre er i ukebladet Nå, om ungdommer som drikker seg fulle i Haugesund.

Sporer vi bruken i avisdatabasen, finner vi de første treffene allerede i 1969, og deretter er det full rulle utover 1970-tallet. Også dét sporet leder i helt andre retninger enn gamle håndverkere.

I 1969 er det fire treff, hvorav to er fra i Aftenposten i juli og august, signert journalsten RIE, som tilfeldigvis er den samme som skrev boka «Rie setter sjøbein» som er listet over. Den ene artikkelen hennes er om brevandere, den andre et portrettintervju av en billedhugger. Den aller første bruken var et litt uvanlig leserbrev i Dagningen i juni 1969 som gir uttrykk at innsenderen har gitt opp kampen mot løvetannen, men at han har intensjon om å nyte sin langpils like godt med løvetann i plenen som uten, og har sluttet å bry seg om hva naboene måtte mene.

At uttrykket ennå ikke er helt innarbeidet i språket, ser vi av at avisene på begynnelsen av 1970-tallet tidvis setter det i hermetegn. Inntrykket når man leser de tilgjengelige avisene for de første fem årene, er at uttrykket ikke er spesielt relatert til håndverkere eller murere, og heller ikke til eldre menn som drikker bayerøl. Det er egentlig mer brukt i forbindelse med ungdom og fyll. Gjennomgangstemaet er å drikke mye og billig, for helflaskene rommet like mye som to halvflasker, selv om en helflaske kostet mindre enn det dobbelte av en halvflaske. Så om du ville ha mest øl for pengene, var helflaskene tingen.

Men vi kan følge ordet lengre bakover om vi tar høyde for at «langpils» trolig må ha startet som noe à la «lange pils(flasker)» med mellomformen «lang-pils».

• Arbeiderbladet forteller 21. juli 1967 side 6, om en butikk i Torggata i Oslo under overskriften «Ikke lange pils», der saken er at butikken bare vil ha én varetype av pils for å effektivisere logistikk. Derfor selger de kun halvflasker, ikke helflasker. Problemet er da at siden en helflaske koster mindre enn to halvflasker, så kolliderer det med butikkens billig-profil. Butikken svarer for seg med å påpeke at de som kompenserende tiltak gav 50 øre rabatt ved kjøp av seks halvflasker. Formodentlig kostet en halvflaske 1,40 på det tidspunktet.
• I Studentavisa Under Dusken i Trondheim står det våren 1965 oppskrifter på drinker. En av dem er «dypvannsbombe», en drink som tidvis også kalles «ubåt». Oppskriften er: «10 cl whisky og en lang pils!!! Må være kold.» At det skal være en «lang pils» kan nok diskuteres om det menes et langt/høyt ølglass, eller øl fra en helflaske som er stor nok til å fylle et stort ølglass. Det er vel alment kjent at spriten skal i eget shotglass som slippes ned i glasset med øl, derav navnet dypvannsbombe.

Men vi kan sannsynligvis spore ordet enda litt lengre bakover. I et intervju i Arbeiderbladet i november 1963, like før juleølslippet, er direktør Egil Offenberg ved Schous Bryggeri intervjuet. Temaet er mest juleølet det året fra Oslo-bryggeriene, men de kommer også inn på engangsflaskene som var på vei til å bli faset ut. Han siteres: «Det var etter ønske fra det kjøpende publikum vi begynte med engangsflasker selv om fyllingen på både korte og lange flasker bare gav oss merarbeid.» Offenberg var ofte sitert i pressen, og han uttalte med autoritet også om bryggetekniske ting.

Det han her refererer til er engangsflasker som kom i bruk i april 1961. Det ble sendt ut 6 millioner engangsflasker som kostet 15 øre (etterhvert 18 øre) mer enn de ombruksflaskene som på den tiden var i bruk. Til gjengjeld var det ikke pant på disse flaskene. Det kom massiv kritikk av engangsflaskene og også ølboksene som ble innført omtrent samtidig, for de forsøplet naturen. Engangsflaskene var støpt med tynt glass som lett ble knust. Disse engangsflaskene ble av den grunn ingen stor suksess og de ble vedtatt trukket tilbake av Bryggeriforeningen i mars 1963 etter et par års bruk, før man rakk å forby dem. Både Norge Bondelag, Norges Skogeierforbund og Den Norske Turistforening var på krigsstien, og regjeringen var begynt forarbeidet til et lovforbud. Som botsøvelse meldte Bryggeriforeningen seg inn i Norges Naturvernforbund med en generøs kontingent. Flaskene ble vel bare tatt i bruk i noe omfang av Oslo-bryggeriene og av Hansa, skjønt det ble laget reklamefotos av med disse flaskene også for E. C. Dahls Bryggeri – muligens ifm at disse flaskene ble brukt for øl som ble eksportert.

Når Offenberg i intervjuet i november 1963 snakker om lange og korte flasker i denne konteksten, så mener han to ulike typer halvflasker, den ombrukbare med lang hals, og engangsflaska med ekstremt kort hals. Dette sees godt på en reklame fra Frydenlund fra da de korte engangsflaskene ble introdusert våren 1961. De to flaskene er vist ved siden av hverandre øverst til venstre i reklamen. De klassiske ombruksflaskene som ble kalt bjørnungene var på det tidspunktet ennå ikke tatt i bruk, men kom etterhvert som et resultat av fiaskoen med engangsflaskene. Men vi kan ta den delen av historien ved en annen anledning.

Denne reklamen viser den nye, korte engangsflaska og den gamle, lange ombruksflaska

Arbeiderbladet, 12. mai 1961, side 22, via Nasjonalbiblioteket, nb.no

Det viktigste her med sitatet til Offenberg, er at begrepet lange og korte flasker synes å være i bruk for to typer halvflasker, i hvert fall på Østlandsområdet som var Oslo-bryggerienes hovedområde. Dermed fantes det i 1961-63 følgende flasker i bruk: helflaske, kort halvflaske (dvs engangsflaske) og lang halvflaske (dvs ombruksflaske). Men det er essensielt at det ikke var volum-forskjell på de lange og korte halvflaskene – kun en markant høydeforskjell. Kan vi kategorisk slå fast at denne bruken av «korte og lange flasker» er kilden til den senere bruken av «langpils»? Nei, men Offenberg var en gammel bransjemann, og at han brukte kort/lang på denne måte er en god indikasjon på at det var sjargong i bransjen. Det er lett å tenke seg at denne differensieringen har lekket ut i generell bruk.

Dersom vi så spoler frem til ombrukbare bjørnunger erstattet begge de gamle typene halvflasker, så antar jeg at begrepet «korte og lange flasker» lett kunne bli ombrukt (pun intended) til å være synonymt med halvflasker og helflasker. Vi kan nok diskutere sitatet i Under Dusken fra 1965, men sitatet fra 1967 synes udiskutabelt: det refererer utfra konteksten til helflasker i motsetning til halvflasker.

Så kan man spørre seg om ordet «kortpils» fantes? Ja, det er brukt i ni ganger i bøker der den tidligste bruken var i 1983. Ordet er også et gammelt stedsnavn i Bergen, men det er nok helt urelatert til dette. I avisdatabasen er det brukt bare seks ganger, bl.a. januar 1980 i avisen Tromsø, der en student i byen var blitt medlem nr 100.000 i Folkeaksjonen for pilsen. Den andre benevningen er i mai 1983 i sammensetningen «mens de svinger sine moteriktige kortpils under våre neser». Både tidfestingen og det lave antallet ganger indikerer for meg at det er snakk om et ord som er konstruert som et antinym til «langpils». Konteksten rundt bruken indikerer at det er snakk om halvflasker med øl.

Noen vil også ha det til at langpils referer til halvlitersflasker, men det er både en overforenkling og en misforståelse. Da bølgen med amerikansk-inspirerte mikrobryggerier kom for alvor med Nøgne Ø i spissen utover siste halvdel av 2000-tallet, så brukte de typisk tyske, brune flasker på 50 cl. Dette vekket nostalgiske minner om den klassiske langpilsen eller murerflaska på 70 cl, som på det tidspunktet forlengst var forsvunnet fra markedet. Navnet var imidlertid veletablert lenge før den første flaska med mikrobrygg på 50 cl flaske ble solgt. Og til alt overmål tok det ganske mange år før disse mikrobryggeriene tappet en ekte pils på en 50 cl flaske.

For å oppsummere, ordet langpils kan greit følges bakover til slutten av 1960-tallet, og finnes før det i formene «lang-pils» og «lang pils/lange pilsnere». Ordet brukes helt klart om helflasker, og især de ikoniske helflaskene som ble brukt fra 60-tallet og frem til midten av 80-tallet. Et mulig opphav kan være en slags videreføring av en sjarong der «kort» og «lang» ble brukt som klengenavn for å differensiere mellom de lave, korte engangsflaskene som var i bruk i Oslo-området i 1961-63, i forhold til de høyere ombruksflaskene som på samme tid var i bruk over hele landet.