Den engelske øltypen mild

Da jeg i går skrev om HMS Menestheus glemte jeg rent å skrive noen ord om øltypen de serverte der - mild - som virkelig er en øltype med en sær og til dels forvirrende, berg-og-dalbane-aktig historie. En god kilde til info om mild er Ronald Pattinsons bok «Mild!», som i praksis er sammensatt av hans blogentries.

Opprinnelig var mild en slags modifikator som ble hektet på en annen øltype, og det betød at ølet var ungt og ulagret og generelt ment å skulle drikkes ferskt. Begrepet står i kontrast til øl som ble benevnt «stale» for modnet øl, eller «keeping» for øl som var egnet til lagring. Sånn sett deler mild delvis skjebne med stout, som også opprinnelig var en typemodifikator - som refererte til at ølet var det sterkeste eller sterkere enn et annet - for eksempel en stout porter. Faktisk kalte vel Guinness den sterkeste varianten av ølet sitt for stout porter før de droppet både referansen til porter og de svakere variantene - slik at de idag sitter igjen med stout, extra stout og extra foreign stout.

Man kunne altså ha en mild amber ale eller en mild pale ale. En mild porter burde vært en selvmotsigelse, siden porteren gjennomgående var et lagret øl før 1830-ish, men Pattinson refererer til at porteren i hele sin levetid også ble solgt mild, selv om det er en stale eller blandet (av mild og stale) porter fra sent 1700-tallet eller tidlig 1800-tall som er den klassiske porteren. På norsk brukte man vel begrepene fersk eller muligens søt for den samme funksjonen som mild på engelsk.

I denne tidligste tiden var det derfor ingen fellesnevner for de ølene som ble kalt mild - kanskje med unntak av at de var lavere humlet, for hvorfor sløse med humla om det skal drikkes ferskt? Etterhvert ble mild et navn som refererte til en bestemt øltype: i styrke fra ca 5% og oppover, temmelig søtt, lavhumlet og solgt ferskt uten de infeksjonene som så lett snek seg inn i annet øl som ble lagret en stund - og gjerne var mørkere enn en pale, men langt fra noen brown ale. Det er denne bruken av ølnavnet som utkrystalliserer seg litt innpå 1800-tallet, og som holder seg ut det århundret og vel så det. Det er mild som er det store 1800-tallsølet som konker ut porter i den ene enden og selv fases ut til fordel for bitter og pale ale i den andre.

Så kommer vi til første verdenskrig, som i stor grad faller sammen med at avholdsbevegelsen når sitt høydepunkt. Både for å bekjempe drukkenskap og for å utnytte knappe ressurser ble styrken på ølene justert nedover ... og nedover ... og nedover. I utgangspunktet hadde ikke en mild nødvendigvis vært noe svakt øl. Pattinson har vist hvordan de kraftigste variantene av mild rutinemessig ble brygget med en opp mot 1,115 - et øl som kanskje holdt 10-12%. Samtidig holdt de svakeste en OG på fra 1,050. Men mild var den øltypen som tok styrkefallet hardest, og etter hat-tricket med verdenskrig, avholdsfolk og depresjon på 30-tallet, ble mild vanligvis brygget med en OG på rundt 1,030 til 1,035 og med forsiktige forhåpninger til å klatre opp mot 1,040.

Deretter kom andre verdenskrig, og ølets styrke ble skrudd enda litt mer ned, helt ned mot rundt eller under 1,030 i OG. Det man kalte mild på de tider da HMS Menestheus seilte, ville vi idag kalt - styrkemessig - en blanding av lettøl og folköl. I ettertid har mild stabilisert seg på litt over 3% abv.

I England har mild fått en skjebne utover 1900-tallet som på endel punkter minner om bayerens skjebne i Norge. Det var 1800-tallsølet som ble et uhipt øl som symboliserte foreldre- og besteforeldregenerasjonen, og som noen særinger utpå landsbygda og gamlinger på tvilsomme brune puber drakk, og det ble færre og færre utgaver av det. I tillegg deler de det å være litt mørkere og søtere enn det som ble neste generasjons favorittdrikk. For noen få år tilbake laget Camra lurveleven da Greene King ønsket å kutte Hardys & Hansons' Mild. Men også lenge før Greene King kjøpte dette bryggeriet satt tradisjonene og vanene langt inne hos mild-drikkerne i Nottinghamshire. Mike Dunn forteller i «Local Brew» at etter at Hardys og Hansons bryggerier slo seg sammen på 1930-tallet, så gikk det mange år før de gamle Hardys-kundene aksepterte å drikke Hansons-ale og omvendt - til tross for at det teknisk sett var det samme brygget.

Mild er fremdeles med oss som aktivt brygget øltype, og den er langt mindre utrydningstruet nå enn tidligere. Camra har gjort mai til mild-måned - kanskje på grunn av aliterasjonen i ordene. Jeg har tidligere spådd at vi kommer til å se en tilbakevenden til de svakere ølene, og det kan gi en renessanse for mild.

Og til slutt, mild er også et godt eksempel på at kriger, skatteoppkrevere og avholdspolitikere kan være fødselshjelpere for en øltype. De setter rammer som bryggerne forsøker å overleve innen, og i den konteksten fødes det øl som har ingredienser, alkoholstyrke og prising som svever rundt de økonomisk optimale punktene i avgiftssystem og alkohollover. Bryggere kan snakke alt de vil om kvalitet og tradisjoner, men politikere og skatteetat har medvirket mer til øltyper enn mange vil medgi.