Det magiske tallet 4,7

Noen tall er har en egen klang, som 1814, 3,14, 42, 666 ... og innen norsk ølverden er det magiske tallet 4,7. Det er enkelt nok å forstå: øl som er over denne styrken må selges på Polet, mens øl opp til denne styrken kan selges i vanlige butikker. Men hva er bakgrunnen for dette og hvorfor akkurat 4,7?

La oss spore det opp fra starten - og ha langmodighet med meg, for vi kommer til å ende opp på 4,7 ... selv om veien er lang og kronglete.

Etter at konsumptionsavgiften innenlands ble opphevet fra 1828, var det ikke særskatt på øl i Norge, før man fra 1. april 1858 innførte skatt på malt, som ble betalt pr kilogram av korn som ble brukt til malting. Det gav implisitt en skatt på øl, men det var egentlig uinteressant hvor sterke ølene var, siden det generelt gikk mer malt med til de sterkere ølene, og følgelig høyere skatt jo sterkere øl.

Den første inndelingen i lovene etter styrke kommer i 1904, der man skiller mellom svakt øl og vanlig øl, og grensen gikk ved 2,25% - men dette var vektprosent (abw), ikke volumprosent (abv) som er det vi måler alkoholstyrke etter i dag. Omregningen er 1,0% abw er omtrent 1,25% abv, så denne grensen gikk altså ved ca 2,8% abv. Denne grensen hadde flere ganger vært foreslått i en rekke tidligere innspill til lovforslag.

Den virkelig store endringen skjer først 1. januar 1913, når den nye alkoholloven innføres i Norge, og maltbeskatningen erstattes med skatteklasser, der det betales en fast skattetakst pr liter for alt øl i samme skatteklasse. Parallelt med denne loven koordinerer bryggeriforeningen en storstilt snuoperasjon i ølnavn, slik at mange av de gamle ølnavnene - og muliens øltypene - fra 1800-tallet forsvinner og vi får nye navn og typer.

De nye skatteklassene er fantasiløst nok kalt 1, 2 og 3, men får hvert sitt tilnavn. Fremdeles i 1913 regner man i vektprosent, og klasse 1 - svakt øl - var øl under 2,25% abw, klasse 2 - alminnelig øl - var mellom 2,25 og 3,75% abw, mens klasse 3 - sterkt øl - var fra 3,75 opp til 5,5% abw. De tre grenseverdiene i volumprosent blir omkring 2,8%, 4.7% og 7,0%. Øl over 7% så man ikke bort fra kunne lages, men bryggeriene hadde ikke slike produkter, så man satte øvre grense for tillatt øl der.

Siden alle øl innen hver skatteklasse beskattes likt, er det økonomisk optimalt for bryggeriene å legge seg opp i underkant av klassens øvre grense. Dermed utviklet det seg øltyper som grupperer seg på 4,5-4.7% og 2,5-2.8% og 6-7%. Om du ser av de norske industribryggerienes produkter, så er det omtrentlig der de ligger også idag.

Det neste som skjer er overgangen fra vektprosent til volumprosent i 1917, der grensene settes på 2,50%, 4,75% og 7,00% for de tre klassene.

Det ble innført en ny skatteklasse 0 fra 1. april 1972. Denne skatteklassen dekket øl opp inntil 0,7%. Før dette måtte alkoholfritt øl være helt alkoholfritt, men etter dette kunne man ha en initiell, avbrutt gjæring og fremdeles selge produktet som alkoholfritt.

Fra 1. januar 1994 ble sterkølet flyttet inn på Polet, hvilket gjorde at salgsvolumet falt drastisk. Som konsekvens refokuserte bryggeriene på øl i skatteklasse 2 - spesielt pilsner - mens eksport ble droppet og forsøkt erstattet med det mislykkede produktet gulløl. Samtidig ble det viktigere med juleøl i skatteklasse 2 - altså butikkjuleøl parallelt med det opprinnelige juleølet som i utgangspunktet helst var et sterkøl.

Fra 1. januar 1995 introduserte man det nye klassesystemet, med bokstaver i stedet for tall. Klasse 0 blir klasse A; klasse 1 blir klasse B; klasse 2 deles på midten mellom klassene C og D; og klasse 3 blir inndelt i klasse E, F, og G. Fremdeles kan øl kun brygges opp til 7%. Vi har da følgende situasjon:

Klasse A: opp til og med 0,7%
Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,75%
Klasse C: over 2,75% opp til og med 3,75%
Klasse D: over 3,75% opp til og med 4,75%
Klasse E: over 4,75% opp til og med 5,75%
Klasse F: over 5,75% opp til og med 6,75%
Klasse G: over 6,75% opp til og med 7,00%

Fra 1. januar 2000 samordner man avgiftene på øl med avgiftene på andre alkoholholdige drikker. Dermed fjernes skatteklassene fra E og oppover, og avgiftene på disse sidestilles med avgiftene på vin, og regnes lineært utfra en takst pr liter pr volumprosent. Det som tidligere var klassene E, F og G blir nå omtalt som sterkøl. Jeg tror det er på dette punktet at man åpner for øl som er sterkere enn 7%.

Fra 1. januar 2008 samordner man grenseverdiene som til nå har hatt en inkonsistens fordi den nederste ligger på 0,7, mens de andre ligger på x,75. Alle grensene justeres dermed til ,7, og vi har det som er dagens system:

Klasse A: opp til og med 0,7%
Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,7%
Klasse C: over 2,7% opp til og med 3,7%
Klasse D: over 3,7% opp til og med 4,7%

Dette er omstendelig, men likevel nyttig kunnskap for å holde tunga rett i munnen. Jeg ser fremdeles pubverter blande sammen de ulike begrepene, der det for eksempel snakkes om klasse F, klasse 0 og «sterkøl» i én og samme listing - til tross for at disse hører til tre disjunkte klassesystemer.

Dermed har vi besvart de to spørsmålene:

Det var beslutningen i 1993 - visstnok en politisk hestehandel om å beholde Polet også innenfor EU-regelverket - om å flytte salget av sterkøl inn på Vinmonopolet fra 1994 som i praksis vingeklippet sterkølet som konkurransedyktig produkt og gjorde klasse 2 eller klasse D så viktig.
Det var lovendringen som tok effekt fra 1913 om å skattlegge øl i klasser etter alkoholstyrke som gjorde at det var hensiktsmessig å brygge øl som lå opp mot øvre grense i sin skatteklasse.
Det var klasseinndelingen fra 1913 på 3,75% abw, modifisert til 4,75% abv i 1917 og nedjustert til 4,7% i 2008, som bestemte det konkrete tallet.