Bidrag til vørterølet historie

Vørterølet er et ofte oversett øl - ja, mange vil hevde at det ikke egentlig er et øl, men kanskje jeg kan gå nærmere inn på det ved en annen anledning. Det lille som er fortalt om denne drikkens opprinnelse er stort sett det som står å lese i Schous 100-års jubileumsbok. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært hyppig kopiert, for jeg finner lite informasjon som ikke står der. La meg derfor her gripe fatt i litt informasjon som kommer fra andre kilder og forsøke å tilføre historien om vørterølets opprinnelse noen nye momenter.

For det første, hvem var den mystiske Hr. Racine? I Schous bryggeris gjenfortelling nevnes det at de startet sitt arbeid med vørterøl etter påtrykk eller anbefaling fra sin «mangeårige agent i Stavanger, Hr. Racine».

Vørterølet kom ut i 1903, og ser vi på folketellingsdata for 1900, så er det fem personer som heter Racine til etternavn, men Fredrik Racine er 27 og Erik Racine er 41 år. Det lyder ikke helt som at de har vært den mangeårige agenten for bryggeriet, men sistnevnte - som er eier av en metall- og isenkramforretning - er dog en mulig kandidat. Ser vi på folketellingsdataene fra 1865, finner vi fire personer: Den nevnte Erik, og hans far: Handelsfullmektig Carl Samuel Racine. Han er sannsynligvis identisk med den Charles Racine (Charles er fransk og engelsk variant av det germanske navnet Karl) som er nevnt som leder av Berentsens Reperbane i 1880- og 1890-årene i nr 4, sept 2009, side 10 av Storhaug bydelsavis. Han er svigersønn til Erik Berentsen, hvilket forklarer hvordan han havnet i handelsvesenet i Stavanger (eller omvendt). Han synes å ha beskjeftiget seg på flere fronter i Stavanger, og et ølagentur for et oslobryggeri er ingen utenkelighet. Utfra en side med slektsdata, ser det ut som han var født 24. januar 1826 i Neuchatel i Sveits, og døde 5. mars 1896 i Stavanger.

Det tok syv år fra Charles Racine dør til vørterølet var i salg. Leser man Schous jubileumsbok, høres det ut som bryggeriet og bryggmester Braaten handlet raskt, men enten har Schous bryggeri somlet, eller så må det være Erik Racine man sikter til. Personlig holder magefølelsen min en knapp på Charles Racine. Det vil kanskje være spekulativt å lese for mye inn i Racines sr. sitt fødested i Sveits - nær grensen til Frankrike, men slettes ikke langt fra det sydlige Tyskland - med hensyn til hvor han hadde plukket opp dette med det alkoholfri øl.

En annen mulighet er at han sønn Erik Racine har overtatt sin del av farens forretninger eller fått sin del av morsarven - og deriblant agenturet for Schous bryggeri. Det er til og med mulig at Racine sr. har maset på Schou i mange år, men at det først i ettertid ble noe av - når de så markedsmulighetene materialisere seg for et slikt alkoholfritt øl.

Et annet bit av historien er patenten som bryggerimester Braaten hos Schou sikret seg for å beskytte vørterølet. Det er trolig snakk om patent nummer 14742, innmeldt 27 april 1903 og offentliggjort 27 desember 1905 med tittel «Fremgangsmaade til fremstilling af en alkoholfri lædskedrik.». Patentet ble altså innmeldt bare dager før vørterølet ble sluppet på markedet. Det er både et kort patent - en halv side og uten tegninger - og i mine øyne et nokså tynt patent. Kjernen i patentet er at man kjøler vørteren ned mot frysepunktet under kraftig lufting for at vørteren skal holde seg klar i stedet for etterhvert å bli tåket. Det er alt - og de er ikke mer spesifikke eller konkrete enn det. Formodentlig er dette nedkjøling utover det vanlige. Ikke uventet må vørteren pasteuriseres etterpå - men det er vel bare å forvente med en kraftig lufting (filtere nevnes ikke) av en så søt drikk.

Men var egentlig Schous bryggeri og bryggmester Braaten så ensomme i denne vørterølhistorien? Bryggerimester Paulus Jonassen fra Skien - baptist, ivrig jeger og formodentlig sønn av Lundetangens bryggeris grunnlegger - hang seg på det alkoholfri ølet og leverte inn en patentsøknad 26 mars 1906 (patent nummer 15724 «Apparat til fremstilling af alkoholfrie ølsorter»). Det er ca fire måneder etter at Braaten fikk sin patent innvilget, og tre år etter at vørterølet kom på markedet. Jonassens patent er langt mer kompleks og omstendelig, men den synes å være et apparat for å pasturisere, kjøle og karbonisere vørterøl. Jeg stusser på om ikke Jonassens apparat implisitt bruker Braatens patent når man kjøler det ned med is - det er litt uklart, og kanskje det var hensikten?

Leser man mellom linjene i Braatens korte patent, så står det der at at nyheten ikke er vørterølet som sådan, men det at man klarer å lage et vørterøl som er stabilt klart. Leser man fremstillingen i Schous jubileumsbok, sitter man lett igjen med inntrykket av at det var Schou som produserte det første vørterølet, og det er vel noe feilaktig.