Gildefester og minnedrikking

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Olav Kyrre opprettet det første kjente gildet i Norge, Miklagildet i Trondheim. Det må ha vært mellom 1066 og 1093. Drikkekulturen i Norge begynner å skifte mens vikingetiden dabbet av etter slaget ved Stamford Bridge. Det er tydeligst i byene, men man finner også spor av det på landet.

Ordet gilde knyttes mot tysk gelt og engelsk yield. Det er i sin opprinnelige form enslags festforening for å markere helgenenes festdager. Medlemmene delte på kostnadene til festene. Men gildene var også noe langt mer enn det. De utviklet seg til de reneste sosiale institusjoner, der medlemmene hadde plikt til å dekke opp for hverandre ved nød, brann, sykdom og død. Sånn sett fungerte de som en mellomting mellom sosialt sikkerhetsnett og forsikringsselskap.

Etterhvert ekspanderte de fokus, slik at de også skulle være et rammeverk innenfor hvilket medlemmene ivaretok hverandres interesser av blant annet økonomisk og yrkesmessig art. Sånn sett kjenner vi dem kanskje best som håndverkerlaug, men de fantes i like mange avskygninger som vi idag har interesseorganisasjoner. Etterhvert som historien skrider fremover, er de ikke alltid like populære, for de blir egne maktsentra som truer både den de utenforståendes rettigheter og kongsmakta.

Sentralt i gildene stod vanligvis gildehallen og gildefestene. Førstnevnte rommet både hva ville kalle kontorer og festlokalene.

Snorre forteller om drikke- og festkulturen i byene i Olav Kyrres Saga – i Steinar Schjøtts oversetting:

Kong Olav skipa Mikla-gilde [5] i Nidaros, og mange andre gilde i dei andre kaupstadine, men fyrr bruka dei kvirvingsdrykkjur[6] der. I den tid var den store Bøjarbot[7] kvirvingsklokke i Nidaros, og kvirvings-brørane hadde sett upp Margrete-kyrkja[8] av stein der. Medan kong Olav livde, tok dei til med drikkelag og fønningslag[9] i kaupstadine, og daa tok dei paa med staselege motar. Daa bruka dei fotside kjolar med snorir paa sidune, og ermar som var fem alnir lange, og so tronge at dei laut draga deim paa med eit band og leggja deim i rukkur alt upp til oksli. Dei hadde høge sko, som alle ihop var utsauma med silke og stundom prydde med gull. Mykje annan stas hadde dei og den tidi.

5. Stor-gilde.
6. Drikkelag paa umgang.
7. Bægjarbót (klokka til bot, gagn eller frelse for byen) soleis kalla for di ho var brukt til storm-klokke; hekk i taarne paa Margretekyrkja.
8. Ut-paa øyrane, eit stykke nord for byen.
9. Samanskots-lag (av forna, føra gaavur).

Tidligere hadde man holdt gjestebud og såkaldt sambæringsøl, som krevde at man gikk sammen flere gårder om et drikkelag. Men med den mer formelle, permanente, felles organiseringen av festene i form av gilder ble øldrikkingen etterhvert tatt til et nytt nivå, i hvert organisatorisk. Gildene ble nærmest halvoffentlige organisasjoner, med tillitsvalgte og med egne lover og regler.

Gildefestene var oftest knyttet til religiøse høytider, gjerne skytshelgenen for gildet. I utgangspunktet var julen en fest innenfor rammen av familien, og dermed langt mer introvert enn de andre festene. Vi skal være forsiktige med å påstå at det har overlevd til idag, men vi ser helt klart noe liknende, der julen er en familiehøytid på en intens måte som nyttår, jonsok, olsok – eller for den saks skyld syttende-mai – ikke er det.

Men i konteksten av gildene gled også julen over mot en offentlig fellesfest. Håkon Haugland skriver i sin doktorgrad «Fellesskap og brorskap – En komparativ undersøkelse av gildenes sosiale, religiøse og rettslige rolle i et utvalg nordiske byer fra midten av 1200-tallet til reformasjonen» blant annet følgende: Gårdsfellesskapet i Jacobsfjorden og Bellgården i Bergen skulle møtes til gildedrikk fire ganger i løpet av vinterhalvåret, på Mortensmesse, på julaften, nyttårsaften og påskeaften.

Uansett om utgangspunktet for gildene måtte ha vært religiøst, plukket de opp mange verdslige trekk. Gildefestene kunne strekke seg over flere dager, og kunne veksle mellom religiøse og verdslige aktiviter, som for eksempel «papegøyeskytingen» – kort og godt en skytekonkurranse. Men de kunne også la religiøse og verdslige aktiviter skli over i hverandre. Et eksempel på dét var minnedrikkingen.

Man skulle drikke til Jesus og jomfru Maria, samt til en rekke helgener – både av lokal betydning, som St. Olav og av fagmessig betydning som skytshelgenen for ett eller annet håndverkergilde. Det var også gilder der man drakk for avdøde medlemmers minne. Haukland skriver blant annet: «Som vi så i Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen, forløp sammenkomsten i gildehuset etter et fastlagt mønster. Det ble servert et måltid, bestående av flere retter, det skulle drikkes et fast antall skåler, og det skulle holdes minnedrikk til ære for avdøde medlemmer.»

Gildene ble etterhvert ansett av mange som et problem, dels på grunn av den makten de hadde, og dels på grunn av fylla de medførte. Med reformasjon ble også gildenes tilknytning til helgenene problematisert, og de deres rikdom ble ofte konfiskert. Festingen måtte finne andre former. Minnedrikkingen ble forbudt, men ble ofte omgått eller forbudet ble direkte overtrått.

Etterhvert ble selve minnedrikkingen faset ut, og vi fikk skåling. Her må det nevnes at gildefestene gjerne hadde individuelle drikkebeger, mens det etterhvert ble erstattet med skål. Astrid Riddervold skriver i Drikkeskikker – Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år om ordet «skål» i etterkant av reformasjonen: [Ordet skål] viser til ølbollen som den som vil drikke overrekker til den han vil drikke til. Istedenfor å drikke helgenenes minne, begynte man nå å drikke hverandres skål.

Vi bør være forsiktige med å sammenlikne drikkeskikkene før og etter reformasjonen. Gildene var store og velorganiserte foreninger, gjerne i samtidens mest urbane strøkene. Tradisjonene med en felles skål som sendes rundt bordet var kanskje mer utbredt på landsbygda?

Selv om gildene også kunne finnes under fattigslige forhold i små sogn, så var det primært en urban skikk, og ikke minst en skikk som dalte i takt med at all makt skulle samles hos kongen.