Avholdsfolk og eksportølet
Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.
Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.
 |
Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.
Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.
I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.
Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.
Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.
Det var gledelig å se at man endelig er dradd til felts mot avholdsfolkets anmassende og utidige barnepikevirksomhet. Fylkesmann Hjelmtveit sa klart og tydelig fra i Aust-Agder fylkesting. Det var fullstendig korrekt og helt ut på sin plass.
Avholdsfolkene har for tiden under arbeid et større opus om eksportølet, og har delvis terrorisert herredsstyrene til å gi sin enstemmige tilslutning. Det er selvsagt en tilsnikelse, og har intet som helst med opinionsbildet å gjøre.
Totalavhold er vel og bra, og for mange ganske sikkert nødvendig. Men det skulle vel ikke berettige avholdsfolkene til å øve påtrykk overfor de kommunale institusjoner – for eksempel. Det er noe som de ikke har noe som helst med.
Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.
Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.
Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.