Flaskemangel på 17. mai i Bergen
Her skal vi se på nok en indikasjon fra avisene på at øl og 17. mai hadde en spesiell forbindelse. I Bergen i 1946 var man ett år inn i freden. Det kunne fremdeles være mangel på mangt, og da bryggeriene hadde lite med flasker, så måtte det planlegges ekstra forut for 17. mai, siden det var en dag med ekstra stort forbruk av flasker, enten det var øl eller brus.
Her skal vi se på et sett annonser fra Hansa i Bergen Arbeiderblad fra 11. mai 1946. Det er ett år etter krigen, men det er fremdeles ressursmangel, og bryggeriet har dårlig med halvflasker – dvs flasker på 35 cl. Derfor ber de om at man kjøper øl på helflasker, dvs murere på 70 cl og brus på kvartliters småflasker. Om ikke annet er dette en sterk indikasjon på at det ble kjøpt ekstra mye øl – og brus – til 17. mai.
En transportkasse for ølflasker fra Hansa Bryggeri, datert av museet til 1930-1950.
Her er transkribering av annonsene, se forøvrig bilde under:
Returner tomflasker.
Det står tusenvis av flasker ute hos publikum. Tilførselen av nye flasker er fremdeles minimal og dekker på langt nær behovet.
Det er returen av tomflasker vi derfor må basere omsetningen på.
Vi henstiller til publikum:
Lever straks de tomflaske De har til Deres kjøpmann. Derved letter De oss i våre anstrengelser for å klare etterspørselen til 17. mai.
og like etterpå:
Øl til 17. mai.
Vi er også opprådd for 1/2 ølflasker men er godt forsynt med 1/1 ølflasker, og tillater oss derfor å henstille til publikum fortrinnsvis å kjøpe 1/1 flasker øl til 17. mai.
Det var tydelig problemer med nok flasker forut for 17. mai
Det hadde så visst ikke gått i dag: At bryggeriet oppfordret kundene til å velge store flaskestørrelser. Noe slikt hadde frontkollidert noe så kolossalt med reklameforbudet, men til langt ut på 60-tallet var det slett ikke uvanlig at bryggeriene oppfordret kundene til å levere inn panteflasker, fordi det begynte å bli tynt med tomflasker å tappe nytt øl på. Det er noe litt søtt med den situasjonen, er det ikke? Ølet de solgte var nok pilsner, som var kommet tilbake på markedet i januar 1946, mens bayeren først kom tilbake utpå sommeren dette året. Dessuten fantes det jo landsøl, men dét var vel ikke noe å basere feiring av nasjonaldagen på.
Mellom linjene kan vi i disse annonsene lese at 17. mai var en stor salgsdag for øl, og det er det vel på sett og vis fremdeles. Ja, det står jo direkte i teksten, datert over én uke før 17. mai: Derved letter De oss i våre anstrengelser for å klare etterspørselen til 17. mai. Stort klarere kan det vel ikke sies at 17. var en topp i ølforbruket, som gav en topp i ølsalget i dagene før.
Og nordmenn hamstrer fremdeles øl og andre drikkevarer i dagene før 17. mai. Noen ting endrer seg ganske sakte. Vi har det med å hamstre når alkohol måtte være tilgjengelig. Vi tenker kanskje at det skyldes salgstidene som har klare åpningstider. Men litt handler det kanskje også om at en gang i tiden måtte man planlegge og organisere og reise ganske mye mer om man skulle ha annet enn lettøl – i hvert fall om man bodde litt utenfor bystrøk.
Flaskemangel som gir leveringsproblemer til store festdager. Det er slikt som man kan mistenke setter seg dypt i folkesjela. Kanskje ligger det her en del-forklaring på hvorfor nordmenn tilsynelatende har en ryggmargsreaksjon rundt hamstring av alkohol?