Øl lagret på trantønner

Forleden snublet jeg over en fornøyelig referanse fra den dansk-norske marinen, der øl lagret på ølfat ble kastet overbord. Passasjen er såpass kort at det er farlig lett å lese for mye inn i den, men utover det er den både fornøyelig og interessant.

La oss starte med teksten. Forfatteren er Ludwig Albrecht Gebhardi: Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, femte bind, utgitt København 1795. Her er permanent link til nb.no, og her er en link som slår opp på rett side, som er er 316 (323 i innskanningen). Året er 1710, og dette er opptakten til det første store sjøslaget i Den store nordiske krig. Det var forøvrig nettopp i dette slaget at Iver Huitfeldt lot linjeskibet Dannebrog brenne opp og eksplodere fremfor å redde mannskap og la svenskene få et vitalt taktisk overtak i slaget.

Den Svenske Flaade, som General-Admiral Grev Wachtmeister førde, løb i Søen den 1ste October med 31 Rangskibe, erobrede strax derpaa 14 Danske Lasteskibe, som skulle afhente de Russiske Hielpetropper fra Danzig, ligeledes tog han 24 Koffardiskibe, og fandt den Danske Flaade i Slagtorden i Kiøgebugt den 4de October, og begyndte strax ved Hielp af en meget gunstig Vind at beskyde den. Den Danske Flaade var vel den Gang i en meget slet Forfatning, da en stor Deel av Mandskabet laae syg eller vare døde av Blodgang og Flekfeber, og man tillige leed Mangel paa Levnetsmidler, især Øl, som man havde maattet styrte over Borde, da man kom efter, at man paa Bryggeriet havde fadet Øllet paa Trantønder, hvilke havde foraarsaget Sygdommene.

Blodgang er dystenteri mens flekfeber er flekktyfus. Slagtorden er ifølge ordnet.dk et synonym for slagorden. Koffardiskib er mer generelle kjøpmannskip – «koffardi» er sammensatt av kauf/kjøpe og fare/reise.

At øl på trantønner skulle forårsake smittsomme sykdommer er i utgangspunktet umulig, men at ølet tar smaksmessig skade er vel nesten garantert. Det er mulig at bryggeriet i mangel på fat, hadde gjenbrukt tranfat. Jeg tviler vel på at man kunne rengjøre dem tilstrekkelig til å få bukt med smaken, og formodentlig vil dette som annen fatbruk gi mer smak jo lengre det ligger på fatet. Kanskje bryggeriet tenkte at ølet ville være oppdrukket før smaken ble merkbar?

Med alle typer matvarer er det slik at dersom de lukter eller smaker vondt og uvanlig, så er det kanskje lurt å la være å fortære det. I tillegg må vi huske at dette var i 1710, og at man trodde på miasme-teorien om at sykdom kunne spontant oppstå fra stinkende materie. Det er vel den beste forklaringen for at det ble kastet over bord. Idag ville vi vel forventet at det ble tatt med hjem som bevis for en klage – eventuelt til drukne bryggeren i.

Det er vanskelig å lese ut fra dette om det var vanlig å gjenbruke trantønner til f.eks øl. Det virker som man mellom linjene kan lese at ølet ble dumpet ikke direkte fordi det smakte tran, men fordi man fryktet at det var sykdomskilden. Kanskje har det startet med sykdommene, og så har man lett etter en årsak utfra miasme-teorien. Da kan vel selv en svak transmak bli skummelt nok. Vi må huske at selv om vi kobler tran mot sunnhet idag, så ble det ikke produsert for drikking 1700-tallet. Det ble brukt til tranlamper og til impregnering, og dermed var det vel heller ikke produsert med tanke på matvarekvalitet.

Mer interessant er det å lese mellom linjene, at nettopp mangelen på øl blir trukket frem som et hinder for skipenes krigsoperasjoner. Det er riktignok mangel på proviant generelt, men øl trekkes spesielt frem. Om ikke annet er det enda et datapunkt som forteller at øl var en viktig forutsetning for å kunne drive krig.

Vi har sett mange av dagens bryggerier rekreere litt av hvert av tidligere tiders øl og øltyper, men øl lagret på tranfat tror jeg temmelig sikkert vi ikke kommer til å se. Men jeg har tatt feil i spådommer før …