four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  lørdag 16. april 2016

Øl som distriktspolitikk

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Idag tenker vi på øl som distriktspolitikk, med mange småbryggerier rundt om. Men det var også distriktspolitikk i gamle dager, ikke minst som industriarbeidsplasser. Brevet som er gjengitt under er hentet fra jubileumsboka til bryggeriforeningen.

Det må ha vært et visst spenningsforhold mellom Regjeringen og Bryggeriforeningen i etterkrigstiden. Én ting var at det var mange avholdsfolk i de politiske partiene, en annen ting var at Bryggeriforeningen hadde presset på for å brygge de gamle, sterkere ølslagene tross rasjoneringen etter krigen. En tredje problemstilling som tydelig skinner igjennom var at de store kjøpte opp og la ned de små bryggeriene, og det flyttet arbeidsplasser fra distriktene inn til Oslo. Frykten for det var i hvert fall reell. Samtidig hadde regjeringen luktet på nasjonalisering av ølindustrien, enten produksjonsleddet, distribusjonsleddet eller salgsleddet.

Her er brevet, slik Bryggeriforeningen fant det opportunt å gjengi det uten så mange kommentarer og i en litt underlig kontekst i jubileumsboka fra 1976. Selve brevet er datert 24 juli 1963, og kom i forbindelse med nedleggelsen av bryggeriene på Høneføss og i Larvik.

Spørsmål vedrørende overføring av ølproduksjon til Oslo.

Industridepartementet har i den senere tid hatt til behandling endel saker vedrørende teknisk og økonomisk samarbeid mellom eller fusjon av bryggerier og mineralvannfabrikker på Østlandet. Ved vurderingen av disse saker har departementet prinsipielt lagt til grunn det synspunkt at bryggeriindustrien særlig på bakgrunn av utsiktene til sterkere konkurranse utenfra som følge av utviklingen av større markedsområder, bør gis adgang til økt ytre rasjonalisering av bransjen med henblikk på å styrke dennes konkurranseevne overfor import.

I et par av disse saker involverer imidlertid de samarbeidstiltak som gjennomføres at ølproduksjonen ved de vedkommende bryggerier overføres til Oslo-bryggeriene. Departementet er klar over motivene for denne overføring.

Som nevnt ser en med sympati på konsentrasjoner som kan styrke bryggeriindustrien i den forventede sterkere konkurranse utenfra, men departementet ville, i tråd med de anstrengelser som gjøres for å tilføre distriktene mer industri og avlaste Oslo-området, foretrekke at konsentrasjonene kan skje uten overføring av produksjonen til Oslo.

Ved vurdering av spørsmål om ytterligere samarbeidstiltak innen bryggeriindustrien som innebærer nedleggelse av produksjonen ved eksisterende bryggerier, vil Industridepartementet henstille at (sic) man legger stor vekt på å treffe ordninger slik at produksjonen fortsatt kan skje i distriktene.

Trygve Lie (sign), E. Slåtto (sign)

Brevet kommenteres litt syrlig i boka med: «I tilslutning til dette brev kan det nevnes at bryggeriene i Oslo i 1939 hadde 53 prosent av landets omsetning av øl, i 1950 49 prosent, i 1960 48 prosent og i 1975 43 prosent. Strukturrasjonaliseringen som finner sted i bryggerinæringen skjer således ikke på bekostning av distriktenes og utkantstrøkenes interesser.» Jeg skal dog ikke gå god for at disse tallene var representative.

Denne kommentaren kan ikke tolkes som noe annet enn at Bryggeriforeningen i 1976 argumenterte for at de bidro til å opprettholde en industri med god geografisk distribusjon og et mangfolk av produksjonssteder. Med ettertidens fasit er det imidlertid lett å se at utviklingen gikk en annen vei, med et bunnpunkt litt etter århundreskiftet, med bare ni gjenværende, tradisjonelle bryggerier.

Brevet er en herlig tidskapsel fra en tid der Regjeringen forholdt seg til Bryggeriforeningen i stedet for til de enkelte bryggeriene. Det skinner også igjennom at bryggerinæringen argumenterte for at man var nødt til å sentralisere produksjonen for å kunne stå imot presset av utenlandsk billig-øl. Sett i ettertid, 50-år etter, virker det som en urealistisk frykt. Norske bryggerier bygget et bolverk mot import der blant annet avgiftsystemet, egendistribusjon og panteflasker var viktige elementer. Når «importølet» begynte å komme på 1970-tallet, var det i hovedsak i form av lisensbrygging av utenlandske ølmerker ved norske bryggerier, ikke som import.

Dengang i 1963 var kanskje frykten at bryggeriene ble lagt ned for å sentralisere bryggingen. Det kunne være bryggerier som gikk med overskudd, men der bryggingen kunne rasjonaliseres ytterligere om den ble sentralisert. Det er i det minste interessant å se at Regjeringen i 1963 var villig til å legge press på bryggeriene for å opprettholde en distribuert bryggerinæring.

Idag er problemet mer at de mange små neppe kan klare seg økonomisk, fordi økonomiens usynlige hånd ikke ser ut til å hjelpe dem. Det virker som om den gjengse oppfatning er at dette er trist-og-leit og sånn-er-livet – og vi får alle delta som tilskuere for se hvem som bukker under og hvem som overlever. Regjeringen ser i hvert fall ikke ut til å gi næringen i distriktene noen puff fremover.

Hva om politikerne i dag turde å gi avgiftsfritak på de første 100hl og 50% avgiftslette på de neste 1000hl? Det ville ikke bety så mange millionene i tapte avgifter, men det ville bety fra ca. 10,- pr halvliter for småbryggeriene som strever med å holde hodet over vannet. I en bransje med små marginer og sterk konkurranse, ville dette være «make-or-break» for mange småbryggerier. Eventuelt kunne man justere opp avgiftene noen øre for å beholde det totale avgiftsnivået.

Det ville kunne bevare selvskapte arbeidsplasser rundt om i landet. Det ville gi ringvirkninger rundt støtteaktivitet på alt fra turisme til transport. Det ville støtte lokal identitet og særegenhet. Det ville vært et ypperlig supplement til bevegelsen rundt lokal og kortreist mat. Det ville gi småbryggeriene pusterom så de etterhvert faktisk kan begynne å ansette lokale folk.

Men det ville også vært et virkelig mirakel om politikerne idag faktisk gjorde det, men jeg tror politikerne anno 1963 ville turt det.

Stikkord: .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0