Julestuene var en forfedrekult

Det ville være å underslå fakta å late som juleøl bare ble drukket i anstendige og rolige former. Her skal vi se på noen av de festlighetene som ble begått under påvirkning av juleølet.

Følger vi juleølet bakover til 1600- og 1700-tallet, kommer vi raskt i kontakt med de såkalte julestuene. Det er en tradisjon med langt eldre røtter, og som ikke døde helt ut før etter krigen. Som alle tradisjoner som varer så lenge, finnes den i ulike variasjoner over tiden.

Generelt innredde man en julestue ved å ta inn mye halm og spre det utover gulvet. Gjerne skulle det pyntes med halm i vinduer og bukkefigurer av halm også. Uroer, gjerne av halm kunne henges over talglysene. Julenatta var en skummel natt, og folka på gården sov sammen i halmen på gulvet i julestua på julenatta. Innen samme tradisjon var det en rekke andre rituelle handlinger som var sentrert om korn og kornprodukter eller som beskyttelse mot onde ånder. Noen som har overlevd til våre dager er for eksempel at det skulle henges opp fuglenek og det skulle settes ut grøt til nissen.

I gamle dager skulle det dekkes på bordet for den litt mystiske gårdsnissen. Han skulle trakteres med mat og øl, og en seng var reservert for ham. Ingen fikk ta maten og ølet hans eller ligge i senga hans. Denne nissen er nok den som opprinnelig ryddet gården. Han går under mange ulike navn, som tomtegubbe, rudkall, gardvorden og haugebonden. Han beskyttet gården, og den skumleste natta i hele året trengtes han mer enn ellers. Man tente lys i mørket. Man bråket for å skremme onde makter bort og brukte ulike beskyttende talismaner i vinduer og dører. I utgangspunktet var julenatta en våkenatt, natten til første juledag, som var den store religiøse dagen. Fremdeles er det slik at her hos oss får ungene gavene på festen på julekvelden, mens i den engelskspråklige verden er det juledagen som teller.

Et element av dette som etterhvert begynte å «ta helt av», var denne bråkende hoppingen i halmen i julestuene. Kanskje var den opprinnelige tanken at bråk og glede skulle skremme bort onde makter, men det tiltrakk seg også fyll og kåtskap. Julestuene utviklet seg til svært så utagerende fester, og julekvelden ble en festnatt. Man hadde til og med en gammel skikk med julebisper. De hadde ikke med presteskapet å gjøre, men var en slags utkledd seremonimester eller sjef for festlighetene. De kunne «vie» folk for julenatta. Man «lekte jul», som kunne strekke seg fra det lettsindige og helt over i direkte orgier. Det var visstnok heftig med fødsler i september.

Oppi alt dette var det juleølet som var smøremiddelet som fikk festen igang og holdt den gående. Eller det kunne være brennevinet, om vi kommer litt lengre ut i historien. På 1600- og 1700-tallet var det gjentatte forsøk på å forby denne kombinasjonen av fyll og promiskuøs sex knyttet til jula. Bestrebelsene på å komme den til livs ser ikke ut til å ha hatt besynderlig effekt. Men når man kommer utpå 1800-tallet og hele samfunnet går i en seriøs og borgerlig retning, så begynner festingen å dø ut av seg selv. Ikke minst la religiøs pietisme og avholdsbevegelsen en demper på dette.

Så jula var masse mat, støyende festligheter med endel seksuelle utskeielser, drevet frem av rikelig med alkoholisk drikke – og bedre kan man vel kanskje ikke karikere et normalt norsk firma-julebord.

Noen ting endrer seg egentlig ikke, annet enn i den ytre innpakkingen.