Gårdsbryggingen som nesten døde ut

Vi har sett hvordan det vi oppfatter som juleøl idag er industribryggerienes alternativ til juleølet i en eldre tradisjon som hadde sine røtter i gammeldags brygging, og som i praksis stammet fra gårdsbrygging. Idag skal vi se litt på hvordan og hvorfor noen av disse tradisjonene med gårdsbrygging overlevde, mens de fleste døde ut.

Industribryggeriene som kommer på 1800-tallet tar stort sett sin inspirasjon fra tysk storskalabrygging med undergjær og lagering. De representerer et brudd med tidligere kommersiell brygging i Norge.

Om vi skuer tilbake til bryggingen før denne industrialiseringen, ser vi at det fantes tre overlappende praksiser: hjemmebrygging, gårdsbrygging og kommersielle småbryggerier. De er overlappende fordi en person kunne utmerket godt stå med én fot i den ene formen og en annen fot i en annen. De har nok utvekslet kunnskap og erfaringer

Eilert Sundt skriver i sitt store verk «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge» (1859) følgende om hvordan drikkevanene skifter mellom ulike typer drikker. Merk at han ikke sier at man ikke brygger på Østlandet, bare at lokalt brygget øl ikke lengre var et viktig tema i forbindelse med fyll og drukkenskap. Jeg har valgt å la sitatet bli etterfulgt av de to bemerkningene som det refererer til:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet.(28) I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nævnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke: her har det længe varet brændevinet og punsjen som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssig tilvirkede (bayerske) øl. Begge dele ere fra først af udbredte fra byerne, især Christiania, og det lader til, at hin var den af de nye drikke, som både tidligt fik indpas i landdistrikterne og trængte længst frem, men at så fabrik-øllet senere bragte vinen ud af mode, kun at det formedelst fragtens større kostbarhed i forhold til varens værdi endnu ikke er trængt så langt frem op i bygderne som vinen.(29) Og blandt de mange beretninger findes flere helt påfaldende exempler på, hvorledes dette bayerske øl, som jo først for nogle få år siden er blevet kjendt her tillands, allerede har befæstet sit herredømme omkring i bygderne, så der tildels klages over det som et fuldt så stort onde som det tidligere misbrug af brændevin.

28. Det kan også mærkes, at i de bygdelag, hvor det hjemmebryggede øl endnu hersker som beruselses-drik, der er endnu mange spor af den mening om brændevinet, som vel var den almindelige i dets første tider, at det nemlig er et «livets vand» eller en virksom medicin: det bruges navnlig af barselskvinder.

29. I enkelte bygder sees det at være så nu for tiden, at folket har vendt sig fra brændevinet, men kun for med begjærlighed at kaste sig over frugtvinen. Det kan forudsees, at dette kun vil vare en stund, og at så bayerskøllet vil komme istedet. Så synes det nemlig at være tilgået på så mange steder.

Sundt skiller ikke særlig mellom gårds- og hjemmebrygging. Når det er snakk om bryggerier, er det helst fabrikkbryggerier. I dette ligger en implisit aksept for at gårdsbryggering, hjemmebrygging og småskalbrygging er tre sider av samme sak. Av disse er nok gårdbryggingen den mest tradisjonsbundne og mest opprinnelige, mens bryggingen i byene, spesielt småskalaproduksjon for salg, har nok sugd opp utenlandske impulser. Vi har tidligere sett hvordan det kom tallrike tyske bryggere til Bergen. Selv om motivasjonen kan ha vært tysk øl for tyske handelsfolk, så må det ha brakt nordtysk bryggetradisjon i kontakt med norske bryggere. Porter og pale ale ble importert på flaske, som jeg har vist i annonser i Trondheim fra 1839. Dette var høystatus og dyrt importøl, og det kan ha fungert som et insentiv for lokale bryggere til å etterligne disse ølstilene.

Men blant bryggerne av gårdsøl må vel tradisjonene ha overlevd? Vel, ikke ubetinget. Vi har idag bare noen få overlevende tradisjoner, der Vossaøl og Stjørdalsøl er de mest kjente.

Det blir forresten fort et definisjonsspørsmål hva som utgjør en overlevende tradisjon. Fra et utgangspunkt rundt folkeminnegranskning kan «overlevende» bety at det fremdeles finnes en og annen gammel særing som har tatt vare på utstyret i kjelleren og fremdeles husker hvordan man brygget for 15-20 år siden. Men med «overlevende» tradisjon tenker man vel helst på at det aktivt brygges, at tradisjonene overføres til yngre generasjoner, og at det er en rimelig stor grad av samstemthet rundt hva som ligger innenfor og utenfor tradisjonene.

Odd Nordlands bok fra 1969 – «Brewing and Beer Traditions in Norway» er en viktig og interessant bok. Han har gått etter innsamlede kilder med informasjon fra folk som var i live og som fortalte om en bryggetradisjon de selv deltok i. Spørreundersøkelsene gikk via skolene til de i bygdene som hadde best peiling på bryggetradisjoner. Derfor er dataene i denne boka mer indikativt for at bryggingen ikke var helt utdødd, enn det forteller om aktivt levende tradisjoner.

Det er illustrerende at boka inneholder fint lite om Stjørdal. I dag er brygging av stjørdalsøl – eller maltøl som de selv kaller det – en hot-spot. Men på 1960-tallet var det ikke noe spesielt med stjørdalsølet. Det var kort og godt en av mange tradisjoner som sang på siste verset. Det var mange som hadde utstyr og kunnskap. Endel av dem brygget fremdeles. Sånn sett skilte de seg ikke veldig ut fra andre steder i Norge.

Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut. Nøkkelen til suksess var ikke å fortsette å brygge for å forsøke å holde liv i tradisjonen lengst mulig. Slikt forlenger tradisjonen bare noen år ekstra, men lite mer. Nøkkelen lå i å få ungdommen til å ta opp tradisjonen. Når bare ungdommen hadde bestemt seg for å brygge, så dukket det gjerne opp en bestefar eller gammel onkel med meninger og kunnskap om hvordan man pleide å brygge på den gården, og så hadde man reell tradisjonsformidling. Første steg er dog at neste generasjon er villige til å plukke opp tradisjonene.

I Stjørdal var lavmålet for tradisjonsbryggingen på 70-tallet, om vi skal tro lokale kilder. Det var mye kandissukker, og om ølet ble sterkt, så var kvaliteten så ymse for mange av bryggerne. 70-tallet er også vendepunktet da man begynte å ta vare på gamle trehus fremfor å se på det som plassmuligheter for noe stort i stål og betong. «Bevaringsverdig» er kanskje et gammelt ord, men det kom på moten på 1970-tallet.

Mange andre steder hadde man like levende – eller like halvdøde – bryggetradisjoner i Stjørdal, men man klarte ikke å blåse liv i dem. Idag, 40 år etter, har de fleste andre tradisjonene fått dø grundig ut. Dersom man hadde klart å holde liv i tradisjonene rundt om i landet, hadde ikke Norge hatt en liten håndfull, men mange dusin med livssterke bryggetradisjoner.

Om man skal feire noens skål med kveldens juleøl, vil jeg foreslå at man skåler for tradisjonsbærerne som ikke bare tok vare på tradisjonene, men som fikk inspirert ungdommen til å plukke dem opp. Det er både den mest effektive, den riktigste og dessuten den mest tradisjonelle måte å videreføre tradisjoner på. Sånn sett har de tatt vare på juleøltradisjoner som ellers ville ha dødd ut.