four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  lørdag 8. august 2015

Trondheimsøl anno 1839

Hva slags øl brygget man i Trondheim rundt den tiden da Schreiners bryggeri startet?

Noe av det kan leses ut fra annonser i Adresseavisen, men det er viktig å huske at ikke alt drukket øl var solgt, og ikke alt solgt øl ble annonsert. Med det i mente kan vi se på hva som ble annosert. Ikke minst må vi huske at Adresseavisen ikke var en avis for almuen, så det ville vært naturlig at det var den bedre delen av ølet som ble annonsert.

Aller først var det to ulike ølmarkeder. Det første var for rimelig, lokalt øl. Det andre var for eksklusivt luksusøl solgt av delikatessebutikker og vinhandlere.

Vi kan se på det siste først, og annonseringene like oppunder jul er mest relevant, for da presenteres hele drikkevarespekteret til flere av handelshusene og da kommer også ølet frem. Finere folk skal ha sin juledram og en vin til julemiddagen, men et eget juleøl er det lite spor av. Det var formodentlig kun et gårdsøl, og ikke noe kommersielt produkt.

Julekatalogen til Lundgreens Enke får stå som et eksempel. De solgte alle mulige slags import- og kolonialvarer, men var kanskje fremst på finere viner og brennevin. Firmaet holdt det gående helt frem til vinsalget ble monopolisert på 1920-tallet. Det er typisk at de i mange år var fast leverandør av «Fiinere Viine» til Lyststedet Hiorten, Trondheims svar på Københavns Tivoli.

Adresseavisen 17.nov 1839, side 5 Adresseavisen 17.nov 1839, side 6
Adresseavisen 17. desember 1839, side 5-6; Kilde: Nasjonalbiblioteket, digitale aviser.
Klikk på siden for større bilde.

I katalogen deres finner vi øl under rubrikken «diverse» mot slutten. Det er drikkevarenes sosiale rangordning at øl katalogisere til slutt, gjerne etter mjød, eddik og likører med rare ingredienser. Under er annonserte finere øl fra Lundgreens Enke og andre i Trondheim i 1839:

  • 15. juni: Londonner Porter, Ale og Sider er igjen at bekomme hos Lundgreens Enke.
  • 18. juni: Londons Porter og Burton Ale, hjemkommet på Flasker, sælges hos Joh. Chr. Wildhagen. Wildhagen var forøvrig Schreiners onkel, og han fikk satt denne annonsen inn like foran Lundgreens Enke, som repeterte annonsen fra forrige nummer. Indikerer det en viss konkurranse om importølmarkedet?
  • 5. november: Joh, J. Hennissen annonserer en rekke varer, deriblant diverse Viin- Liqueur-, Porter- og Ølglas.
  • 5. november: Londons brown staout (sic) Porter paa Bouteiller sælges hos Hans Larsen.
  • 28.november: God gammel Rom, Armagnac, Spiritus, ditto Brændeviin og Londons Porter er tilkjøbs hos Hans Larsen.
  • 14. desember: Diverse Sorter fine Viin-, Porter- og Øl-Glas ere tilsalg hos Lundgreens Enke.
  • 17. november: Utdrag fra Lundgreens Enkes prisliste: Bedste Londons br. st. Porter, pr. Bout. 36 Sk; Ditto hjemk. paa Bout. 44 Sk; Ditto Ale ditto 48 Sk; Ditto Cider ditto 48 Sk. Flaskepant på 6 sk inkludert i prisen.
  • 21. desember: utdrag fra Lars Hansens prisliste: Bedste br. stout Londons Porter 32, 28, 24 sk. I tillegg flaskepant på 6 sk. Jeg antar «br» er forkortelse for «brown».
  • 21. desember: utdrag fra Joh. Chr. Wildhagens prisliste: London Porter 36, 44 sk; Burton Ale 44 sk. Flaskepant på 6 sk er inkludert i prisen.

Utfra Lundgreens Enkes prisliste ser vi at man importerte engelsk porter både på fat for lokal omtapping til flaske, og på bryggeritappet flaske. Det er også interessant at man skiller mellom porterglass og ølglass.

Vi ser at prisene ligger fra 30 til 48 skilling inkl pant, med variasjoner ikke bare mellom selgerne, men også mellom ulike kvaliteter av ølet. Legg også merke til prislistene som er annonsert like oppunder jul. At porter og pale ale fikk lov til å komme inn på disse listene var kanskje mer et uttrykk for at prislista skulle være komplett, enn at det var juledrikke. Det fantes langt dyrere, men også billigere viner, ja til og med billigere brennevin.

Her må det legges til at prisen inkluderer flaska, som butikken ikke ser ut til å ha tatt i retur når det var importøl. For viner brukte man normalt et pantesystem, der flaskene gikk for 6 sk, i hvert fall når det var tappet i Trondheim. Prisene ligger på oppunder en halv spesidaler. Pengesystemet dengang var at spesidaleren var delt inn i 120 skilling. Ved kronereformen i 1875, ble en spesidaler satt til fire kroner. En skilling tilsvarer da ca 3,3 øre, og justert for konsumprisindeksen skulle det være rundt 1,50 kroner idag.

Vi ser at engelsk importøl var dyrt, og kunne konkurrere med rimelige rødviner i pris. Samtidig stod den trolig lavere i status enn vinen. Generelt er det to typer importert øl: porter og pale (Burton) ale. Det er fristende å anta at slikt øl var for de spesielt interesserte, og at salgsvolumet var lite.

I tillegg til, og trolig helt separat fra importølmarkedet var det lokale ølet. Det er i liten grad gitt noen beskrivelse eller typebetegnelse, utover prisvariasjoner. Det kunne typisk kjøpes på tre måter: på flaske, på kanne eller på fat. Øl på kanne er vel nærmest en growler idag. Men kanne er forøvrig også et rommål på oppunder to liter, der en growler ikke har noe bestemt størrelse.

Mye av ølet som ble drukket var hjemmebrygget. Det kan vi se utfra de mange annonsene for malt og humle. Især humle har liten verdi utover til ølbrygging, og når det gjentatte ganger er handelsvare på detaljistnivå, indikerer det utbredt hjemmebrygging.

Som en kuriositet kan nevnes at i 1839 var amerikansk humle annonsert av minst tre ulike kjøpmenn i Adresseavisen. Det hevdes tidvis at amerikansk humle var uglesett og regnet for nesten ubrukelig frem til mikrobryggeriene begynte å brygge humlebomber med Cascade. Men i denne årgangen av Adressa spesifiseres det at humla er amerikansk på en måte som vanskelig kan oppfattes som annet enn et kvalitetsstempel.

Typisk pris for lokalt øl var 2 til 5 skilling flaska, hvilket vi må anta var av størrelse 3/4 pot, det vil si en helflaske, hvilket ganske godt tilsvare de 70cl «murerne» som var vanlige på 1900-tallet, eller 75cl vinflasker. Det tilsvarer 2-5 kroner halvliteren, men egentlig er ikke konsumprisindeksen særlig velegnet til å konvertere slike priser.

Husk at kanne er et mål. Et anker som måleenhet er 39 potter, dvs like oppunder 39 liter, og ordet refererer ofte til et fat i den størrelsen. Her er en liste over ølannonser for lokalt øl:

  • 17. januar: Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges av M. Mosling.
  • 21. februar: Godt Øll paa Flasker til 3 og 2 sk, samt ditto Kande-Øll til 4 sk pr. Kande bekommers i Skomager Hegvigs Gaard paa Reberbanen; sammesteds kjøbes tommer 3/4 pots Bouteiller.
  • 28. februar: Øl. Godt Øl på Flasker til 4 sk pr Flaske (Flasker, der ere belagte med indtørret og tildeeles uopløftelig Gruus eller Skorper, modtages ikke tilbge) faaes tilkjøbs hos N P Wold. boende i Materialskriver Sættems forrige Gaard i Danielsveiten.
  • 7. mai: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M Mosling. (Og like under:) At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.
  • 11. mai: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.
  • 18. mai: Øl til 6, 4 og 2 sk pr Flaske, samt i Foustager efter Bestilling, faaes tilkjøbs hos N P. Wold, boende i Danielsveien.
  • 22. august: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. (Mad Fermand hadde i mellomtiden gått konkurs.)
  • 17. september: Øl, efter 3 sk pr Flaske og paa Ankere i Forhold billigere, sælges af Hanna Holmberg, boende ute i Sanden.
  • 15. oktober: Øll-Udsalg. I Madame Bordevichs forrige Gaard i Enkeltskillingsveiten bekommes for Fremtiden godt, stærkt Øll paa Flasker til 4 og 3 sk pr. Flaske, ditto i kandeviis à 4 sk Kanden samt god Øll-Eddike til 5 sk Potten hos C. A. Heilmann.
  • 12. november: Godt Øll i kandeviss er tilkjøbs hos A. Flengstad.
  • 14. desember: Øl til 6, 4 og 3 Skilling pr Flaske faaes tilkjøbs hos N. P. Wold i Danielsveien.
  • 19. desember: Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling.

Merk at flere av annonsene er repetert, ofte i tre nummer etterhverandre. Med gammeldags typesetting var det billig å gjenbruke deler av satsen fra forrige avis, så annonsører fikk sikkert god rabatt om de lot annonsen løpe to-tre ganger. Jeg har unnlatt å gjenta repeterte annonser i lista over.

Brygget alle disse annonsørene selv? Neppe. Mange av dem – liksom enkefru Fermann og enkefru Bang – var simpelthen øltappere som kjøpte ølet på fat fra et bryggeri. Kanskje hadde de også utskjenking, og kanskje leide de ut rom. Ofte var det kvinner som stod bak. Generelt hadde enker ikke så mange muligheter i arbeidslivet, og spesielt ikke dersom de skulle opprettholde sin stand og sosiale verdighet. Alternativene til å leve av pensjon, renter eller oppsparte midler var å fortsette ektemannens geskjeft som eier, eller å brygge, skjenke og ta losjerende. Eller de kunne gifte seg på ny.

Noen av dem har nok brygget selv. N. P. Wold kan nok har brygget selv. Han annonserer i hvert fall også for «Ribsviin, hvid og rød, paa Flasker». Et medlem av Heilmann-familien endte opp som brygger på Toten, og det er ikke utenkelig at en familie-bigeskjeft har utviklet seg til et yrke over noen generasjoner. Sannsynligvis var det bare M. Moslings destilleri og bryggeri som tilnærmelsesvist var noe vi idag ville gjenkjenne som noe i nærheten av et industriforetak.

Prisene på lokalt øl er langt lavere enn for det importerte, anslagsvis 8-12 ganger høyere. Dog er det problematisk å sammenligne, siden det er ulike varer, og begge de to gruppene med øl har store innbyrdes variasjoner.

Kan vi snakke om øltyper her? Ikke utfra disse tekstsnuttene. Der det dyre importølet helt klart er beskrevet og differensiert med øltyper – til og med øltyper vi umiddelbart gjenkjenner idag – der er det lokale ølet bare beskrevet som «øl». Det kan prisdifferensieres, som 2, 3, 4 og 5 skillings øl, og det gir assosiasjoner til skotske 60, 70 og 80 shillings ale (men det ene er pris pr flaske, det andre er vel skatt pr fat).

Det nærmeste vi kommer enslags øltype er Moslings annonsering av dobbeltøl. Det gir assosiasjoner til Belgia og dubbel. Det er nok korrekt, men vi bør huske at enkel, dobbelt og trippel opprinnelig angir stigende styrke og pris, men ikke i «hele» trinn: En dobbelt var ikke det dobbelt av en enkel osv. I England brukte man X, XX, XXX osv til langt inn på 1900-tallet. Faktisk kunne ett bryggeris trippel være svakere enn et annet bryggeris dobbel. Enkel-, dobbel og trippel er bare en beskrivelse av relativt styrke, ikke en øltype i seg selv.

Det er også litt underlig at Mosling i den sist siterte annonsen insisterer på at ølet ikke er bittert. Det kan tenkes at det er som en motvekt til Burton Ale som ble annonsert av andre rundt den tiden. Det kan også godt tenkes at Schreiner på det tidspunktet hadde startet salget av sitt øl av tysk type. Ikke det at en bayer er så bitter, men kanskje den var bitter nok for almuen i Trondheim?

Fokuset på øltyper er relevant først når man faktisk har signifikante forskjeller innen øltype. At man ikke opererte med annen inndeling enn styrke og pris tror jeg kan tolkes dithen at man hadde en generisk, lokal øltype, som kunne brygges i litt ulike styrker. Siden den gang har mangt endret seg.