Schreiners bryggeri i Trondheim

E. C. Dahls bryggeri har mange røtter bakover, og bryggeridriften i sukkerhuset ifra 1856 er bare én. En annen var C. L. Schreiners bryggeri, som ble startet 1839/40, og som må ha vært ett av de aller første bryggeriene med undergjæring i dagens Skandinavia.

Christian Ludwig Schreiner kom fra Flensburg, som idag er i Tyskland, men som frem til 1864 var en del av Danmark. Han kom fra en kjøpmannsslekt og var vel sendt til Trondheim for knytte forbindelser og lære faget, men også fordi hans mor hadde slektninger her. Men han ble værende og giftet seg.

På 1830-tallet var Sedlmayrs ølverdenens store snakkis. Han var en evig perfeksjonist som så undergjærens potensiale i både kvalitet og produksjonsskalering. Han skapte bayer-ølet, som på sett og vis alt undergjæret øl typemessig nedstammer fra. Sedlmayrs bryggeri var datidens hotteste «mikrobryggeri», og bryggere kom reisende langveisfra for å snappe opp idéer, teknikker og gjær.

I Trondheim var det mye øl, men det var tynt, tvilsomt og lite holdbart. Det var vel kanskje ikke så mye at Trondheim hadde dårlig øl, som at Norge generelt hadde dårlig øl. Skjønt, det er litt urettferdig: det er riktigere å si at man fremdeles brygget ølet som gårds- og hjemmebrygg, men økende handel og lengre transportveier trakk veksler på ølets kvalitet.

Jeg har gått igjennom Adresseavisen for 1839, og der finner vi spor etter Scheiners bryggerioppstart. Når vi ser på ølannonser før Schreiner, er det alltid for «øl», uten at det spesifiseres hva slags type. Unntaket er importert øl, og da i all hovedsak engelsk porter og Burton (Pale) Ale. Når det er tale om norsk øl, er det kun øl. Prisvariasjonene er mest over volum og innpakking: store volum er billigere enn små, mens flasker er dyrere enn kannetappet (det vi ville kalle growlers idag). Noen av bryggeriene tilbyd øl i to eller tre prisklasser, og det er fristende å tolke det som styrke eller kvalitetsforskjeller. Noen få ganger er ølet spesifisert som «stærkt», men såvidt jeg kan se sjelden i relasjon til at det samtidig selges i svak eller «normal» variant. Det er derfor nærliggende å tolke «stærkt» som salgshype snarere enn som en typebetegnelse.

Store bryggerier fantes ikke før Schreiner, annet enn at destillerier også kunne produsere øl. Det mest seriøse bryggeriet før Schreiner synes å ha vært M. Moslings Ølbryggeri, som egentlig var et destilleri som også produserte øl. Mer om det ved en annen anledning.

Jeg skal senere gå igjennom ølanonser fra både før og etter Schreiners bryggeristart, men idag vil jeg gjerne trekke frem en artig diskusjon blant leserinnleggene i Adresseavisen. Schreiner startet bryggeriet sitt høsten 1839. Vi ser 19. oktober 1839 at han annonserer: «Norsk Byg kjøbes af C. L. Schreiner & Comp.» Det står forøvrig like over en tilsvarende annonse for kjøp av norsk bygg fra Lysholms Brenneri, for dette var tiden da akevitt fremdeles var et kornbrennevin. Ti dager senere annonserer Schreiner etter å kjøpe «Tomme Marseille Sirupsfoustager». En foustage er et trefat, vi kjenner ordet mest fra Wesenlunds sketsj om doble fustasjeopphengsforkoblinger, men det er altså et fat av den typen ølportører kunne bære ut til skjenkesteder og hjem – og gjerne opphengt under en stokk de kunne bære mellom seg, over skuldrene. Schreiner gjentar annonseringen etter norsk bygg 14. november. Det var med andre ord både et bryggeri og malteri han startet.

Schreiners firma drev med salg av blant annet korn og mel og tilsvarende produkter, så man skulle tro at han ønsket å kjøpe norsk bygg for salg i sitt firma. Imidlertid er det meste av det han selv selger importvarer, og det er nærliggende å tro at disse annonsene er for råvarer til bryggeriet sitt. Sirupsfat er noe han burde fått til overs når han importerer varer i fat, men selger ut i mindre kvanta. Det er derfor nærliggende å ta dette som tegn på at bryggeriet var i oppstartsfasen og trengte råvarer og lagringsfat.

Det er også eksplisitte spor etter at noen er i ferd med å starte bryggeri i Trondheim, men uten at det utvetydig kan kobles mot Schreiner. Det annonseres 7. november anonymt etter en ung mann som er «bevandt med Bryggearbeide», mens så tidlig som 3. oktober kan Adresseavisen melde under rubrikken «Anmeldte Reisende» at «Bryggermester Jansen og H. Christophersen fra Villa» ankom 1. oktober og er innlosjert hos O. Sommer. Det er ikke innlysende hvor stedet Villa ligger, men det er mulig at dette er en feilskrivning av Vilna, som er et vanlig navn på Vilnius, og et navn Adresseavisen har brukt ved andre anledninger. Det er uansett nærliggende å koble dette mot Schreiner. Det betyr ikke nødvendigvis at det var litauiske bryggere, for stedet er ofte angitt som avreisested.

Mest avslørende er imidlertid ordvekslingen i leserbrevene i Adresseavisen. Første gang vi hører om Schreiners bryggeri er 26. oktober 1839 under «Innsendt», og det er anonymt:

Det er Indsenderen med Mange saare behageligt at erfare, at Hr. Schreiner akter at etablere et ordentligt Ølbryggerie, saasom denne Industriegreen hidtil har staaet tilbage. Trondhjem vil forhaabentlig see en af de meest følelige Mangler afhjulpne, idet at Concurrence nu vil gjøre det nødvendigt for de øvrige saakaldte Ølbryggere at levere skikkelige og drikkelige Varer og ikke længere opvarte Kunder med farvet og suurt Vand istedet for Øl.

Språkdrakten er kanskje gammelmodig, men dette noe som tallrike ølnerder kunne ha uttalt for ikke så veldig mange år tilbake, dog med snert til pilsnerbryggeriene og som hyllest til bryggerier av overgjæret øl – plus ça change …

Det er litt vanskelig å ta beskrivelsen av ølets elendighet uten en klype salt, siden innsenderen helt klart favoriserer Schreiners nye ølbryggeri. Tonen i innlegget legger for dagen ny innstilling: nå skal det brygges skikkelig øl – Schreiner skal ikke bare enda en konkurrent, han skal gjøre ting annerledes. Leserbrevet blir besvart to nummer senere, 31. oktober, igjen anonymt:

En Indsender har i sidste Adresseavis yttret, at Mange med ham nære Haab om at faae godt Øl, fordi Hr. Schreiner akter at anlægge et ordentlig Ølbryggerie. Dette turde dog maaskee ei saa ganske gaae i Opfyldelse. Til at skaffe god Øl er det ikke nok at anlægge et Bryggerie; – dertil udfordres saadanne chemiske og andre Kundskaber, som vi ikke antage at Hr. S. er i Besiddelse af, og neppe vil Nogen, som tilgavns forstaaer den Kunst at tilvirke godt Øl, lade sig engagere til at forestaae et Ølbryggeri her, om han endog som Løn erholdt alt det Overskud som et saadant kan afkaste.

At her skulde være en saadan total Mangel paa godt Øl, som Indsenderen antyder, kan ikke indrømmes. I de for Brygningen af tyndt Øl – det eneste, som her finder Kjøbere – gustige Maaneder af aaret har denne Nødvendighetsvare ret ofte været at erholde af ligesaa god, om ikke bedre Beskaffenhed, end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Steder.

At det vil lykkes Hr. S. i denne Aarstid, idetminste nu og da, at skaffe godt Øl, derom tvivles ikke; men han virker da kun, hvad hidtil er virket i denne Retning, og Indsenderens sangvinske Forhaabning vil saaledes vel ikke gaae i Opfyldelse.

Trondhjem, den 29de October 1839.

Det er mye interessant å lese utfra dette. For det første var brygging noe man gjorde i vinterhalvåret, en vanlig begrensning før man fikk kjøleteknikk eller begynte å operere med storstilte iskjellere. Innsenderen ser også ut til å erkjenne at det lokale ølet var tynt, men peker på at markedet ikke vil ha noe annet, og påpeker at det er billig. Han er også tydelig på at brygging er vanskelig og at man må påregne jevnlige kvalitetsproblemer. Dersom man skal unngå dette, måtte man ha kompetanse som er hinsides hva det er lønnsomt å ha i Trondheim. Litt slår han argumentene sine ihjel ved å påstå at trondheimsølet tidvis erh like godt om ikke bedre enn ølet i Oslo, København og i Hamburg – og det er i stigende rekkefølge luksusvarenes opphav. Hamburg var den gamle store metropolen, i gammel konkurranse med Lübeck og ny konkurranse med London.

Innsenderen får svar på tiltale to nummer senere, 5. november, denne gangen anonymt, men nå under rubrikken «Indrykket mot Betaling»

«Det er paa Kanterne man skal kjende Iesper Beendreiers Tærninger.»

Indsenderen i No. 131, angaaende Ølbryggersagen, nærer ikke det Haab, om de heldige Virkninger af Hr. Schreinbers Entreprise, som ytredes i Bladets næstforegaaenbde No. – Manden kan have sine egne Grunde for maaske endog at ønske en mindre heldig Fremgang; – nærværende Indsender derimod, som Consument, er kuns forsaavidt interesseret i Sagen som han ikke alene har Haab om at erholde godt og sundt Øl fra det nye etablerede Bryggerie, med derhs tillige oprigtig ønsker Entrepreneuren et godt Utbytte av Speculationen og hans forøgede borerlige Virksomhed. Skulde nærværende Indsender ikke tage mærkelig Feil, torde Hr. Schreiner – uden maaskee selv at besidde chemiske Kundskaber, dem Byens øvrige Ølbryggere vistnok heller ikke ere behæftede med – ikke saa ganske have gjort Regning uten Vært. – Dette maa nu endelig ene blive hans Sag: – iallefald er ved ham gjort et betydelig Skridt fremad, idet en ønskelig Concurrence i denne Industrigreen er opstaaet og som utvivlsomt vil, om det end ikke allerede har viist sig, have en for Consumenterne velgjørende Indvirkning paa Stædets øvrige Ølbryggeres Productioner.

At Tyndtøllet ofte har været at erholde af ligesaagod, om ikke bedre Beskaffenhed end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Stæder er vel temmelig problematisk, og man lader derfor denn edristige Paastand staae ved sit Værd! –

Det er få tekniske detaljer som kan leses ut av dette siste innlegget. Det antydes at kompetanse er noe han har tenkt på, og det ligger et «bare vent og se» mellom linjene. Trolig har ikke Schreiners og hans støttespillere ville fortelle hvordan de skal lage godt øl, men heller ville la de øvrige ølbryggerne leve i troen på at Schreiners bryggeri bare ville bli enda-ett bryggeri, om enn større. Debatten stoppet også der, kanskje delvis fordi Adresseavisen begynte å kreve penger for innleggene. Men det er fascinerende å lese hvordan dette innvarsler en ny tid.

Schreiner går til bryggingen med kapital, bayersk bryggeteknikk, kompetente bryggere og et skikkelig og spesialbygget bryggeri. Man kan gjerne kalle ham for 1830-tallets bryggeri-gründer. Man kan mistenke ham for å satse på at god kvalitet vil selge godt. Byens øvrige bryggere – som vi skal høre mer om senere – trodde visst ikke helt på at topp kvalitet kunne være mulig, i hver fall ikke i virkeligheten realistiske verden. Schreiner trodde det varb rom for et skikkelig øl, mens de andre så på realitetene.

Schreiners bryggeri finnes ikke lengre. Det ble til Trondhjems Bryggeri som i 1918 ble kjøpt opp av Aktiebryggeriet i Trondhjem, som igjen ble fusjonert med E. C. Dahls i 1966. Disse to andre bryggerier tenkte likedan som Schreiner, men startet senere. Bryggeriene som var før Schreiner er det knapt noen som har hørt om, og de var vel alle utradert i løpet av tiårene etter 1839.

Schreiners tanke var å ta det ypperste i kompetanse, den beste gjæren, det gode, men dyre utstyret, og så lage et godt øl av det. Kanskje han ønsket å sikre godt øl for seg selv og derfor var villig til å ta en økonomisk risiko utover det sikre. Kanskje han bare var fremsynt og så 1800-tallet store ølrevolusjon før alle andre i Norge?

Schreiners øl kan du ikke lengre kjøpe. Men du kommer et stykke på vei om du kjøper Frydenlund Bayer, som kanskje er det nærmeste man kommer i type og arvtaker.