Moslings bryggeri i Trondheim

Også før E. C. Dahls bryggeri og før L. Schreiners Bryggeri fantes det bryggerier i Trondheim. Ett av dem var M. Moslings bryggeri som var i drift i hvert fall så tidlig som slutten av 1830-tallet.

Moslings bryggeri var opprinnelig et brenneri, men siden et brenneri basert på malt i prinsippet er et bryggeri med et ekstra ledd for destillering, så er det lett å konvertere det til et bryggeri, eller å drive en dobbeltdrift.

Idag tenker vi ofte på norske brennerier som tradisjonelt drevet på poteter, men det var ikke alltid slik. Poteten er en relativt ny vekst i Norge. Dens seier innen spritbrenning er hovedsaklig knyttet til at man får mer alkohol pr kvadratmeter åker med potet enn med bygg. På 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet var bygg den normale råvaren for spritbrenning – liksom den fremdeles er med skotsk whisky og nederlandsk genever.

Mosling drev nettopp en slik dobbeltproduksjon, med salg av sprit og øl. Hans brenneri-bryggeri lå litt utenfor byen. Vi vet at det var et brenneri vest for sentrum, nede ved Nidelva mellom Ila og Marienborg, og ett øst for byen på Lade. Disse er beskrevet i en oversikt i Trondhjemske samlinger, 2011 av Ivar Stav: Berusende bygningshistorie – hus for øl og vin, brennevin og gjær. Destilleriet på Ila er gjort rede for og var neppe Moslings, men Stav fant ikke hvem som drev destilleriet på Lade. Kanskje var det Moslings brenneri? Dog må det sies at Stav fokuserer på tiden etter 1855.

Her skal vi skal følge bryggeriet igjennom endel annonser og forsøke å se hva det kan fortelle oss om bryggeriet. Jeg har tidligere nevnt Moslings bryggeri i en oversikt over bryggeritilstanden forut for at Schreiner begynte å brygge.

Den 17. januar 1839 annonerer han Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges af M. Mosling. Dobbeltøl er en øltypebetegnelse som viser slektskap med belgisk dubbel, tysk dobbeltbock, og britiske XXB. Det er kort og godt en kvalitetsbegnelse som viser at noe var bedre enn en annen vare. I seg selv er dobbeltøl ikke en øltype, men en kvalitetsrangering. Prisen på 6 skilling pr flaske ligger godt over de normale 3-4 skilling som var gjengs flaskepris for «vanlig øl». Flaskene var helflasker på rundt 70cl.

M. Mosling het egentlig Marcus Gabriel Andreas Mosling. I folketellingen i 1865 er han angitt som M. G. A. Mosling. Det sier trolig litt om hans pondus og status at ble folketelt med initialer – hvilket ikke ble alle forundt. Han var da også tidligere Stadshauptmand, hvilket betyr kaptein for borgerbevæpningen. I 1865 er han angitt som overfavnsetter, en annen tittel som ikke lenger er relevant, dvs sjef over de som kontrollerte og målte ved som ble ført til byen for salg. I 1839 var han rundt 28 år og ung og fremadstormende.

Mosling annonserer den vanlige øltype den 7. mai 1839: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M. Mosling. Det er litt usikkert om Kandeøl her refererer til at ølet selges billigere når kjøperen selv kommer for å få tappet det på sin egen kanne, men det kan også være en varebetegnelse synonymt med Husholdningsøl eller pottøl.

Like under denne annonsen har han enda en annonsering: At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.

Enkefru Fermann kommer så med sin egen annonse like under: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.

Utfra dette kan man lese at destilleriet hans lå et lite stykke fra byen, men ikke lengre enn at han tross alt annonserte for bryggeriutsalg i både flasker, kander (det som vi idag ville kalt growlers eller medbrakt emballasje) og på fat.

Madam K. M. sal Fermann er enke etter en Fermann, og hun har tydeligvis fått agentur for salg av Moslings øl. Vi kan også lese at han brygger «diverse Ølsorter», av hvilke vi har sett at han annonserer for dobbeltøl og Godt-Øl og muligens Kandeøl. I en annonse fra en småbrygger fra samme tiden annonseres det øl med tredelt prisdifferensiering: 6, 4 og 2 skilling pr flaske. Prismessig tilsvarer det Moslings dobbeltøl, godtøl og kanneøl.

Forretningene til enkefru Fermann har nok ikke gått så bra. For allerede 18. juli 1839 annonseres det møte rundt hennes bo. Såvidt jeg forstår, er hun ikke død, og hun har formodentlig gått konkurs. Senere den 5. november står det en annonse fra en Pet. Chr. Fermann som hadde flyttet til enkemadam Fermanns «forrige Gaard» og stedfester den til hjørnet av Krambodgaden og Strandgaden (idag Olav Tryggvasons gate), det vil si krysset ved inngangen til dagens Nova Kino. Kjøpmannen fører blant annet amerikansk og braunschweiger-humle, samt alt fra kanonkrutt, via brevlakk, til japansk soya og «fiin Portoricco Caffe». Faktisk dukker amerikansk humle hyppig opp i annonser i Trondheim, og må indikere en signifikant eksport av humle fra USA på første halvdel av 1800-tallet.

Det er litt interessant at Mosling den i 23. juli annonserer: Nogle Kander god Opgangsgjær kan hver Uge erholdes tilkjøbs hos M. Mosling. Annonsen kommer halvannen uke etter at Mosling giftet seg. Det er lett å mistenke at oppgangsgjær er overgjær. Men dette er tross alt 1839, og man skulle tro at undergjær var en irrelevant vare. Dette er flere måneder før tidligste datering av brygging hos Schreiner, som er den første som brygget med undergjær i Trondheim. Derimot brukes «oppgang» som synonym til heving under baking, og det er mulig «opgangsgjær» kort og godt betyr bakegjær. Det var vissnok en akseptert sannhet brennerigjær var bedre enn bryggerigjær for baking – selv om brenneriene brukte bryggeriene som kilde for sin egen gjær.

Den 22. august annonserer Mosling for brenneri-delen av sin geskjeft: M. Mosling udsælger Rosen-, Orange- og Citron-Liqueur saavel paa hele og halve Flasker som i potteviis og mindre Maal. samt: utsælger fiin Perfico queru a 72 sk pr. Pot. På ølfronten har han fått ny agent inne i Trondheim, og det annonsereres i samme nummer: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M. Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. Mosling har forøvrig også fått konkurranse, da E. Selsbak to avisutgaver senere annonserer sin egen Rosen-Liquer til 3 Ort 8 skilling pr potte. Det er vel råsprit krydret med rosenblader som det er snakk om. Roser var i blomst vel en måneds tid før dette, så det var neppe snakk om vellagret sprit. Her ser vi forøvrig at «Kande» brukes som om det kun var en differensiering i emballasje, det vil si at det er snakk om to øltyper og en skillings lavere pris på kanne enn på flaske. Men merk at ingen av disse to øltypene kan tilsvare dobbeltølet han annonserte i januar.

Moslings brenneri har flere typer spritvarer. Den 24. september annonserer han Karve-aquavit no. I og II, samt Hægbæraquavit og jægereleksir. Idag misoppfatter vi kanskje «aquavit nr 1», for det var trolig en kvalitetsdifferensiering, og det var vanlig blant destilleriene å ha både en nr. I og en nr. II.

Mosling har også en annonse i 19. desember der han blant akevitter og likører også tilbyr: … Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling. Utfra tidfestingen er nok dette ment som en juleannonse av den typen det var rikelig av den siste uka før jula. Om vi tolke det som en julefokusert annonse, gir det mer mening at det presenteres som ikke bittert, siden det gjennomgående trekket ved juleøl på 1800-tallet synes å være at det skulle være godt og fyldig og søtt. Fokuset på fat er også typisk, da det virker som mange familier kjøpte seg et ølfat for julehøytiden.

Den 26. mars 1840 annonserer han: Bestillinger av godt Øl, saavel stærkt, som simpelt Huusholdningsøl, modtages af M. Mosling. og lengre nede på samme side: Øl, udmærket godt, à 3 og 4 sk pr Bouteille, samt på Foustager og i kanderviis til forhen averterede Priser, sælges af M. Mosling. Her er henvisningen til at det selges «kanderviis» utvetydig en henvisning til hvordan ølet selges med hensyn til volum og emballasje, ikke type.

Likevel ser vi at det brukes følgende benevnelser for øltypene: godt øl, dobbelt-øl, sterkt og simpelt husholdningsøl. Utfra konteksten her må det dreie seg om fire ulike typer eller kvaliteter av øl. Utfra prisene er ingen av de tre som nevnes i samme setning det samme som dobbeltølet.

Kan vi være sikker på at M. Mosling faktisk er Marcus G. A. Mosling? Ja, det mener jeg. I en annonse 7. desember 1839 oppfordrer han: De, der maatte være i Besiddelse av tommer Ølankere, mig tilhørende (Bogstaverne MGAM ere indbrændte paa den ene Bund), anmodes om snarest mulig at tilbagesende mig Samme. M. Mosling. I 1872 er han forlover i et bryllup og er angitt som ølbrygger. Han er riktignok ikke ført opp med det i folketellingen, men de har formodentlig valgt å føre ham opp med hans offisielle verv, fremfor å koble han til en bedrift han eier.

Martin Andersens database over bryggerier og etiketter nevner Einar Mosling bryggeri som er stedfestet til Namsos og datert frem til 1880. Er dette en sammenblanding? I folketellingen fra 1865 er det en Einar Mosling som er handelsmann i Namsos. Han er født ca 1823 i samme prestegjeld som M. Mosling, men altså tolv år yngre. I folketellingen for 1875 er han gitt tilleggsbeskrivelsen ølbrygger i tillegg til å være handelsmann og losoldermann. De er muligens brødre. Kanskje har lillebror som sekstenåring vært involvert i driften og lært å brygge i Trondheim før han flyttet til Namsos?

Uansett må M. Moslings bryggeri og brenneri ha hanglet videre noen tiår, siden han er angitt som ølbrygger så sent som i 1872. Det er lite som er kjent om bedriften, og det synes ikke som de har satt noen særlig dype spor etter midten av 1800-tallet. Men i 1839 virker det som de var relativt store i Trondheim. Det er mange andre som annonserer øl til salgs, men ingen av dem bruker begrepet «bryggeri» om virksomheten sin. Var han en arbeidende ølbrygger og destillatør, eller eide han en bedrift med ansatte som stod for driften? Det er ikke godt å si. Han ligger helt i overgangen der øl går fra å være håndverk og «hjemmeindustri» til å bli fabrikk-industri.

Samtidig er det fristende å anta at Moslings bryggeri er en direkte sideeffekt av frislippet av spritbrenningen i 1816. Det gav en enorm eksplosjon i spritbrenningen, og drepte nesten ølbryggingen. Men samtidig lå brenneriene så tett opp til ølbrygging rent teknisk at da reaksjonen kom i form av avholdsbevegelsen (som i utgangspunktet var en måteholdsbevegelse), kunne man omstille produksjonen til øl på 1830- og 1840-tallet. Men røttene til disse «storbryggeriene» lå i spritbrenningen – og forresten var de store bare i forhold til enkemadammer og vertshusholdere. I forhold til neste fase av norsk bryggerihistorie – de tyskinspirerte bayer-bryggeriene med undergjæring – var de egentlig litt små.

Til slutt må det nevnes at disse gamle avisene er fulle av vidunderlige og tidsbeskrivende notiser: på senvåren var den store saken at det var falske 5-speciedaler-sedler i omløp. Måneden etter var det Skydeforeninges klappjakt på ulver som skulle organiseres. Utpå høsten etterlyses Ole Høiland – som muligens fremdeles har rekorden for innbruddstyveri hos Norges Bank. Høilands flukt fra Akershus festning og nedover Sørlandskysten følges ivrig i pressen. Om sommeren meldes blant de tilreisende at en prøyssisk grev løytnant Bismarck er ankommet fra Stockholm, muligens den senere tyske jernkansleren.