Øl og historie
Den 30. april 1940 dro kong Haakon og regjeringen med HMS Glasgow med kurs for Tromsø, fra et Molde i ferd med å bli bombet. Samtidig, i Namsenfjorden bombet tyske fly også en rekke britiske trålere som var ombygd for å jage ubåter. En av dem – HMS Gaul – hadde ølflasker med gjærrester ombord. Tro om ikke det har potensiale for å kunne bli et øl med historisk sus?
I fjor på tiden på denne tiden kom nyheten om at Stortingets kantine ikke solgte så mye øl. Det hørtes ut som storm i et vannglass, og at ølentusiastene på tinget forsøkte å demme opp for at man kuttet ølserveringen i kantina. Men la oss grave i det, for temaet øl og 17. mai interesserer.
Her skal vi se på enda et sitat som impliserer at øl på 17. mai var ikke bare vanlig, det var nesten en forventet adferd. Det føyer seg inn i rekken av argumenter for at øl og 17. mai har hatt en tett kobling, i hvert fall frem til ett eller annet punkt i historien, der 17. mai blir mer is og brus. Historien knytter seg til fattigforsorgen i Stavanger, som ikke ville ha noe øldrikking.
I 1932 var den moderne reklamebransjen i sin spede begynnelse. Samtidig flesket Bryggeriforeningen til med en diger reklamekampanje. De kjøpte annonseplass på forsidene i et hav av aviser, over en periode på rundt fire uker, i forkant av 17. mai. Og fokuset var at øl er bra for Norge.
Her skal vi se på nok en indikasjon fra avisene på at øl og 17. mai hadde en spesiell forbindelse. I Bergen i 1946 var man ett år inn i freden. Det kunne fremdeles være mangel på mangt, og da bryggeriene hadde lite med flasker, så måtte det planlegges ekstra forut for 17. mai, siden det var en dag med ekstra stort forbruk av flasker, enten det var øl eller brus.
Dersom du skal ha øl, så må det kjøpes. Det å få tak i ølet i tide til 17. mai er et gjentagende tema i avisannonsene i gamle dager forut for 17. mai – især siden det ofte var lagt kommunale restriksjoner på salg og utlevering av øl. Det kunne være strevsomt og temmelig mye styr å få tak i noe så enkelt som øl endel steder i Norge.
En av de tidligste referansene til politikere, øl og 17. mai er hentet en historiebok om Schous Bryggeri, og jeg har sett den refereret til mange andre steder. Men det har alltid vært noe som har skurret i denne anekdoten, noe som ikke helt har rimet i fremstillingen. Men her har jeg gravd meg ned i den, og sannelig min hatt, det var noe som lå under.
Øl og 17. mai har lenge hengt sammen, og den kommende dagen er en god anledning til å grave litt i historien om øl til feiringen av 17. mai. Her skal vi i en serie med innlegg se på noen annonser og historier som er spredd ut i tid, og som i det minste gir anekdotisk understøttelse av at øl har vært en viktig del av 17. mai-feiringen.
Til januarmøtet sitt inviterte Det gode øls klubb i Trondheim biskop Erik Varden til å fortelle om det engelske trappistølet Tynt Meadow. Han er idag katolsk biskop i Nidaros, men før det var han abbed i trappistklosteret Mount St. Bernard samtidig som de startet opp klosterbryggeriet som brygger Tynt Meadow.
Humla har lenge vært et viktig landbruksprodukt, og da Frankrike laget sin revolusjonskalender der 80% av dagene var tilegnet et eller annen plante, typisk et jordbruksprodukt, var det naturlig at også humla fikk sin dag - og den dagen er i dag. Det er vel verd å skåle for, gjerne med en IPA.
Folk gikk ikke noe mindre fra konseptene over kongelige kjendiser på midten av 1800-tallet enn i dag. Det var nesten tvert om: kongelige var superstjerner og trendsettere – og denne trendsetting ble også raskt politikk. Og ut i dette uføret havnet hardangerølet og kronprinsen i 1856 i en ørliten scene som først ble kjent flere år senere, men som forteller oss endel om hardangerølets status i Bergen.
La oss se på hvordan en rekke kjøpmenn i Christiania samtidig begynte å selge hardangerøl bare noen måneder etter den famøse norrøn-festen på Studentersamfundet. Og det var ikke tvilsomme høkere i bakgårdene i Pilestredet, men de bedre kjøpmennene, og de plasserte hardangerølet på hylla mellom kolonialvarer som te, engelske kjeks, sjokolade, hollandske oster, mjød og kaffe. Og så forteller jeg historien om Waleska Ellefsen.
Hardangerølet har en spennende historie, også i moderne tid. Det var egentlig Lars Marius Garshol som trigget meg på dette. Han postet et innlegg der han med bakgrunn i avisartikler skrev at hardangerølet var sterkt. Det fikk meg til å fundere på om det faktisk var sterkt, og hvor sterkt, og hvordan det eventuelt har endret seg over årene. Så la oss dykke litt ned i temaet og ta den lange og kronglete omveien frem mot å kunne si noe om dette ølet og styrken på det. Det blir
Det er lett å finne navnene på øltypene på 1800-tallet som bayerøl, wienerøl, pilsnerøl, bokkøl, münchnerøl, sødtøl, tyndtøl og potøl, men det er vanskeligere å finne ut hva disse ølene smakte og hva som inngikk i dem. Heldigvis har vi noen interessante kilder som kan fylle inn noen av disse dataene.
Guinness hadde en lenge reklame som hadde slagordet «Guinness is good for you» som gjennomgangstema, men om jeg har forstått rett, måtte de kutte slagordet ned til «Guinness is good» da det ikke kunne tilstrekkelig dokumenteres at øl var bra for helsa. Imidlertid, et team av forskere i USA mener nå å kunne koble et moderat alkoholforbruk mot positive helseeffekter.
Tidligere har jeg skrevet om malt og humle som krigsforråd på festningene i siste halvdel av 1600-tallet. Der var malt en så stor andel av forsyningen at det er nærliggende å tro at det meste de drakk – i hvert fall under beleiring – må ha vært øl. Her skal vi se på en annen kobling mellom øl og krigføring. Men først litt bakgrunn.
En av Englands viktigste havnebyer i høymiddelalderen var King's Lynn, eller Bishop's Lynn som den het før reformasjonen. Enkelte dokumenter er bevart som viser regnskap over toll, blant annet for handel med Norge. Spoiler alert: malt opptrer ganske hyppig.
Her kommer en ny runde med gamle kunngjøringer som har et tilsnitt av øl og bryggeri. Motivasjonen for å transkribere disse er delvis at det bringer dem ut i den delen av nettet som søkemotorene når, og delvis at det gir en tidskoloritt til en ellers temmelig kjedelig bedriftshistorie.
Da jeg lånte masteroppgaven til Bjarte Solheim om oppstarten og den tidlige driften av E. C. Dahls Bryggeri fra biblioteket, tok jeg meg den frihet å scanne den for personlig referanse. Den er imidlertid så interessant at jeg tror mange vil ha stor glede av å lese den, så jeg har spurt Bjarte Solheim om å få legge ut PDF'en på bloggen, og det fikk jeg lov til.
Forleden snublet jeg over en fornøyelig referanse fra den dansk-norske marinen, der øl lagret på ølfat ble kastet overbord. Passasjen er såpass kort at det er farlig lett å lese for mye inn i den, men utover det er den både fornøyelig og interessant.
Folk ved Fredriksten festing har vært ute og annonsert at et festningsbryggeri der på 1680-tallet var det første industrielle bryggeri i Norge. Jeg er skeptisk, ikke minst fordi det fantes endel bryggerier i Bergen. Her skal vi se på en kilde som kan kaste lys over om bryggeriet ved Fredriksten var så unikt og nyskapende.
Det hadde neppe blitt noen mikrobryggerirevolusjon uten de teknikkene som ble utviklet av Emil Christian Hansen – forskeren på Carlsberg Laboratorium, og den første til å isolere og rendyrke gjær. Han er en fascinerende person, som kommer godt frem i biografien til Kristof og Kirsten Glamann: The Story of Emil Chr. Hansen.
Jeg har tidligere argumentert for at i Bergen var «brygger» en reell profesjon, mens det i resten av landet oftere var en tilleggsaktivitet. Men hvor mye brygget man kontra hvor mye importerte man øl? Det er ikke lett å finne tall på dét, fordi det var mye hjemmebrygging og gårdsbrygging som går utenom alle statistikker. Men her er noen interessante tall som kan gi en pekepinn.
I fjor høst skrev jeg om korsbrødrene i Nidaros og deres dyrking av humle i hagen sin. Bakgrunnen var en passus hos Ian Hornsey som nevnte at det ble dyrket humle i hagen til «the Brethren of the Cross» i Trondheim i 1311. Jeg lette den gang, men fant ikke. Nå tror jeg kanskje jeg har funnet løsningen.