Det står en-og-førti øl
 

Marinens furukvistøl

Jeg snublet over en referanse til at den dansk-norske marinen eksperimenterte med furu-øl – eller rettere sagt furuekstrakt som preserveringsmiddel – tidlig på 1800-tallet, etter modell fra amerikanske «spruce beers». Det er slikt jeg ikke klarer å la være å grave i …

Her er avisartikkelen transkribert fra Adresseavisen 11. august 1807, side 4 (hele avisen i pdf-format):

Om Øl af Fyrregrene.

Det berettes i et tydsk Skrivt, at den danske Admiralitetslæge, Arendson Faxe, har giort Forsøg med at tilberede en Sort Øl af Fyrregrene, med godt Udfald. Man veed at der i Nordamerika forbruges en stor Deel Øl tillavet af Balsam Grannan(?)
(Pinus Balsamea,) og det var dette der bragte ham paa hiin Indfald.

Det fortælles, at Øllet var godt og drikkeligt, at det blev henlagt i Qvæsthuuskielderen(?) fra April til September og holdt sig fuldkommen godt.

Det Vigtigste ved Efterretningen er, at han tilberedte en Extrakt af disse Fyrrequister, ved at hakke dem, koge dem i Vand indtil Barken løfte sig af, si(l)e Suppen og koge den indtil Sirups Tykkelse.

Denne Extrakt konserverede sig i overmaade lang Tid. En Søeudrustning fik en Deel med, og her forsøgtes det, hvorvidt denne Extrakt kunde beskytte det sædvanlige Øl af Malt fra at blive suurt. Følgen viste, at naar man satte en Kande Extrakt til et Anker Øl, holdt dette sig i 3(?) Maaneder i den stærkeste Soelhede, uden at blive suurt.

Extrakten blev endnu efter 3 Aar befundet god, og i Blanding særdeles tienlig for Søefolket; ved blot at koge den med Vand, faaer man en god Drik, der ligner Øl, og man behøver kun een Deel Extrakt til 36 Dele Vand. De sidste kan endog være noget fordærvet.

Utklipp av avisartikkel i gammel, utydelig skrift Adresseavisas artikkel om et øl laget mee furukvister.
Nasjonalibibliotekets avisarkiv

Arten Pinus balsamea var Linnés navn på det som idag heter Abies balsamea, og kalles balsamgran på norsk. Den gror over det sydøstre Canada og det aller nordøstre USA, fra de store sjøene og østover. Det likner litt på det som går som edelgran under juletresalget, og trolig finner vi den der. Det står ikke at dette treet ble brukt i disse eksperimentene. Det er vel rimelig å tro at man brukte vanlig norsk furu, siden det er referert til som «Fyrre». Strengt tatt hadde vel vanlig gran vært bedre enn furu.

Navnet på Pinus balsamea er oppgitt til «Balsam Grannan» eller «… Granuan», hvilket er litt vanskelig å tolke. Idag kalles den balsamgran på norsk. En kalifornisk slektning Abies bracteata kalles «Grannen-Tanne» (bokstavelig: skjeggran) på tysk, som er det språket artikkelen er hentet fra. Kan det tenkes at det er en mix-up av navn og dårlig avskrift?

Navnet på admiralitetslegen er noe uvisst. Det ligger i kortene at Adresseavisen har kopiert dette fra et tysk tidsskift, så det er flere mellomnivåer der navnet kan ha blitt forvrengt. Det står vitterlig Arendson Faxe i avisen, men trykken er litt utydelig. Det kan være en forvrengning av Arendsen Faxe – altså uten fornavn, eller endog Arnesen Faxe. Jeg har ikke klart å finne ham i den danske folketellingen fra 1801.

Det er også et sterkt trekk av «not invented here» i dette. I Norge drev man med koking eller trekking av einer for brygging, og dette burde vært nærliggende å forsøke. Men nei, det var sånt som primitive bønder holdt på med. Så kommer det en nyhet fra Amerika – til og med noe som den engelske marinen gjør, og vips er det verd å forsøke. Den godeste Faxe skulle bare visst opphavet til dette …

I Amerika har indianerne lenge brukt uttrekk av bartrær for medisinske formål lenge. Jacques Cartiers ekspedisjon i 1536 ble i praksis reddet fra skjørbuk ved et slikt brygg som irokeser-indianerne. På 1700-tallet var dette vanlig i den engelske marinen, og selv Captain Cook brygget spruce beer på New Zealand. «Spruce beer» var et reelt produkt i den engelske marinen.

Den varianten som beskrives her er litt spesiell. Det er en innkokt uttrekk av furukvister. Jeg vil tro at den inneholder allverdens harpikser og tanniner og andre robuste smakskomponenter. De virker sikkert preserverende, men er neppe smaksvennlige. I den amerikanske varianten er det primært de unge skuddene man ønsker å bruke. De er vitaminrike og velsmakende. At ølet sies å smake godt, må balanseres mot at proviant på lange skipsreiser ikke akkurat var berømt for sin kulinariske høyde. Versjonen i avisen kokes det inn til et konsentrat som i praksis er et preserveringsmiddel som kan tilsettes øl, og det er en bruksmåte jeg ikke har sett før. Strengt tatt er ikke dette øl. Ikke er det malt i ekstraktet, og ikke gjæres det.

Ølet har vært monitorert det over tre år, og det har vært på en «Søeudferd» med minst 3 måneder i «den stærkeste Soelhede». Det betyr at dette ikke var noe hobbyprosjekt, men en seriøs uttesting. Kanskje var dette en tur til De danske jomfruøyene i Vestindia? Kanskje finnes det logger og data ennå bevart i de danske marinearkivene? Eller kanskje brant bryggeloggene opp sammen med den vakre gildehallen til det kjøbenhavnske bryggerlauget under britenes terrorbombing og nedbrenning av store deler av den dansk-norske hovedstaden, det såkaldte Flåteranet, bare få uker etter at denne artikkelen stod på trykk.

Det er også veldig tydelig at fokuset er på ølets holdbarhet, ikke dets eventuelle virkning mot skjørbuk. Det er ølets surning som er fokus. Øl surner når det kommer til eddiksbakterier og oksygen. For å unngå det kan man oppbevare det lufttett eller brygge det sterkt nok. Flasker er nok lufttette, men er upraktisk om bord. Kjempestore fat à la de engelske porterfatene minimaliserer oksygenlekkasjen gjennom treverket, fordi volumet øker i tredje potens, mens volumet bare øker i andre potens. Men også dette er upraktisk ombord. I tropeheten vil prosessene gå fortere og aksellererer så snart et fat er åpnet.

Legg forøvrig merke til avslutningen, der det står at om litt av dette furukvistekstraktet tilsettes vann og så kokes, så blir det hele sundt og godt. La meg tippe at her er det kokingen av vannet som gir den største desinfiserende effekten.

Det sier vel også sitt om ølet og dets smak at prosjektet tilsynelatende ikke ble videreført. Forøvrig stod Danmark-Norge uten noen flåte etter Flåteranet, så man hadde vel andre prioriteringer enn øl til flåten.

Nyheten om dette ølet har nok vært fyllekalk for Adresseavisen – det står på sistesiden sammen med litt befolkningsstatikk og en beretning om tre hus og en drektig ku som brant ned i landsbyen Store Ladager på Sjælland. Adresseavisen hadde dengang fire sider, og hadde man ikke nok stoff, fikk man skrive av litt fra andre aviser … dengang som nå.