Synspunkter på øl-bransjen

I et anfall av frustrasjon varslet jeg forleden at jeg trengte å komme med et hjertesukk om bryggerienes jubileumbøker og deres syn på ølet som ble solgt før de ulike bryggeriene startet. Forleser man seg å denne litteratursjangeren, får man inntrykk av at det stod forferdelig dårlig til med øl i Norge frem til noen begynte å brygge bayersk øl.

Har det ikke skjedd noe med øletikettene de siste årene? I en øl-quiz på jobb, der jeg ikke ville favorisere øl-nerdene, tok jeg utgangspunkt hva man kunne lese utfra etikettene til ølet som ble servert. Men det viste seg å være litt vrient å finne øl med tilstrekkelig konkret og interessant informasjon for en slik quiz. Det forbauset meg og fikk meg til å gruble.

Vi ser stadig at pubverter rope varsko i pressen. Det er lett å forstå dem. Samtidig er det lett å forstå at noe må gjøres for å begrense smitte – men jeg tror man heller burde spille på lag med utestedene fremfor å se på dem som et problem.

På en britisk pub bestilte jeg en gang «another», og ble et øyeblikk litt perpleks da jeg umiddelbart fikk en pint av det samme ølet jeg nettopp hadde drukket. Dels skyldtes det min språklige tabbe, men dels skyldtes det også fortolkningen om hvorvidt «en ny øl» betyr en ny type øl, eller et nytt glass med samme ølet. Med dét som bakgrunn skal jeg forsøke å utdype hva jeg mener er achilleshelen i forretningsmodellen til Gulating-utsalgene, og hvorfor lokalbrygg.no kan ha en g

I løpet av våren har det dukket opp et nytt navn på norsk ølhimmel: Lokalbrygg. De har en litt rudimentær web-side, en temmelig ny facebookside som lister en rekke bryggerier som de skal distribuere. Selskapet ble stiftet i januar i år, og de har satt seg et temmelig ambisiøst mål.

Det er corona-tid, men nei, jeg har ikke egentlig tenkt å blogge så mye om dette viruset. Tvert om, det er vel mest for å fordype meg i noe helt annet at jeg blogger. Men det er vel nødvendig å se på hva pandemien kan gjøre med øl-bransjen.

Er CO2 i øl et klimaproblem? Kortsvaret er «nei». Det lange svaret er endel mer komplisert, og ikke minst er det avhengig av mange omliggende faktorer. Jeg skal her forsøke å komme frem til en forklaring.

Bråket rundt Heinekens oppkjøp av Beavertown blåser kanskje over, men det er også del av en trend som ikke kommer til å forsvinne: en trend i retning av å sette etikk og autentisitet minst like høyt som det å tjene penger. Jeg mistenker at dét blir fremtidens store skille mellom bryggeriene, mens vi før snakket om håndverks- og industri-bryggerier. Og forresten, sorry at dette blir litt langt.

Vi har gjøkebryggerier, mikrobryggerier, økobryggerier, nomadebryggerier, gårdsbryggerier, nanobryggerier, pilotbryggerier, hjemmebryggerier, kontraktsbryggerier og så videre. La meg forsøke å foreslå enda en etikett: potemkinbryggerier.

Boks eller flaske? – Strengt tatt er det «bare» emballasje og innpakking, men det er allikevel et spørsmål som kan gi opphetede diskusjoner.

Historiegranskning er en langsynt aktivitet. Først på tilstrekkelig avstand kan hendelsene vurderes i et rimelig objektivt perspektiv. Slik er det også med ølhistorie. Bestevenn-konseptet til Rema 1000 har potensiale til å innvarsle en ny æra i øl-Norge, men vi må vente noen tiår før vi ser den endelige fasiten. Men i mellomtiden må det være lov å synse litt om det, og det vil jeg gjøre.

Alle har snakket om den og ventet på den. Alle har fryktet den – «kontraksjonen» som kommer etter overetableringen. Eller avskallingen, markedsjusteringen, kompakteringen, konkursraset eller Dommedag. Kjært barn har mange navn. Er den i ferd med å komme nå? Eller berger vi i år også?

I det siste har det versert et opprop, som i hverfall med summarisk gjennomlesning synes å indikere at Carlsberg og Heineken forsøker å patentere kornslaget bygg og brygging. Helt sånn er det ikke. Men helt uproblematisk er det heller ikke.

Vi har industribryggerier, hjemmebryggerier, mikrobryggerier, nanobryggerier, pubbryggerier, gjøkebryggerier, håndverksbryggerier og leiebryggerier. Og nå ser vi omrisset av enda en type, som jeg vil kalle hobbybryggeriene.

Bør det være glassflaske eller boks? Delvis går det på kvalitet, delsvis går det på følelser, delvis går det materialegenskaper som varmeledningsevne, lystetthet og BPA. Men valget av emballasje har også et miljøaspekt med noen interessante problemstillinger.

En gang i tiden var verden enkel: håndverksøl kom levende og refermentert på flaske, boks var for dødt, filtrert og pasteurisert industriøl. Så enkelt er virkelig ikke verden lengre. Tvert imot, spørsmålet om boks eller flaske er et veritabelt minefelt. Og minefelt er jo spennende.

Kunne du tenkt deg en brukerstyrt brewpub, dersom det hadde vært lovlig? Neida, ikke selvbetjening i baren, men at brukerne selv i fellesskap bestemte hva man skulle brygge og servere. Medvirkning og deltakelse i hvordan stedet utvikler seg, snarere enn bare å kunne la være å gå der om du ikke liker det.

Nyheten om Austmann og Hansa har trengt noen uker på å fordøyes i mitt bakhode. Det var en dreining i plottet som jeg virkelig ikke hadde forutsett. Samtidig var den en kriminalroman verdig, for den var like opplagt i retrospekt som den var uventet i forkant.

Fillene fyker når ølnerder diskuterer definisjonen av «craft beer» eller «håndverksbrygg». Skjønt, det man ofte krangler om, er hvem som er «craft beer» og hvem som ikke er det. Da koker det ned til et definisjonsspørsmål, og her skal vi se på en av de mest utbredte definisjonene av «craft brewery».

Neida, jeg er ikke blitt gal … men kanskje er jeg litt ironisk og setter tingene litt på spissen. Mest av alt ønsker jeg å vise virkeligheten fra en alternativ side og sette opp noen argumenter som mange sikkert er uenige i, og som endel kanskje kunne utfordres på hvorfor de er uenige i.

Ølbutikkene kommer … og det ser ut til at det er mange av dem. Det er en utvikling jeg bejubler, og som jeg tror har potensiale til å sette øl-Norge på hodet, og til og med flytte store deler av forbruket og produksjonen ned under 4,7%-grensa.

For en tid tilbake sammenliknet jeg norsk ølbransje med en mellomting mellom Texas og Klondyke. Det var kanskje en og annen mikrobrygger som følte Klondyke som feil sammenlikning. Men det er egentlig en god sammenlikning.

Jeg har ofte argumentert for at skalaen fra håndverk til industri er en uhensiktsmessig måte å forstå bryggerier på. Men selv om vi aksepterer grunnlaget for denne paradigmen, så er den allikevel i ferd med å miste sin betydning, liksom «håndverksøl» er i ferd med å miste sitt innhold. Dessverre.

Bryggeri- og drikkevareforeningen har gått ut offentlig med at mye av butikkølet holder for høy alkoholstyrket. Av 138 testede øl som skulle holde 4,7%, var fem under 4,0%, mens 50 øl (mer enn en tredjedel) var over 5,2%, mens 31 (22%) var mellom 4,7% og 5,2%.