four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 8. mars 2016

Hva er «craft»?

Fillene fyker når ølnerder diskuterer definisjonen av «craft beer» eller «håndverksbrygg». Skjønt, det man ofte krangler om, er hvem som er «craft beer» og hvem som ikke er det. Da koker det ned til et definisjonsspørsmål, og her skal vi se på en av de mest utbredte definisjonene av «craft brewery».

Den amerikanske «mikrobryggeriforeningen» – Brewers Association – har en definisjon av «craft brewery» på sine hjemmesider. De må være små, uavhengige og tradisjonelle. Men hva betyr egentlig det? Små betyr i USA under 6 millioner US barrels eller maks 3% av markedet. Uavhengig betyr at mindre enn 25% av bryggeriet kan være eid av et ikke-craft bryggeri. Tradisjonell betyr at minst halvparten av produksjonen må være innenfor øl laget med tradisjonelle eller innovative ingredienser (Ja, faktisk!)

Seks millioner US barrels à 117 liter blir over 700 millioner liter, noe som selv Norges største bryggeri – Ringnes – med sine rundt 140 millioner liter øl pr år lett går under. Det går faktisk omkring fem Ringnes-er innenfor denne delen av den amerikanske mikrobryggeridefinisjonen. Om det amerikanske markedet er på 23,0 milliarder liter og grensa for craft går på 700 mill liter, så vil en forholdsmessig lik grense i Norge med et ølmarked på 240 mill liter gå på 7,6 mill liter. Eller om vi nedskalerer etter befolkning, og regner med 322 mill innbyggere i USA og 5,21 i Norge, så ender grensa 11,3 mill liter. Uansett virker dette temmelig høyt.

Grensa pleide å gå ved to millioner US barrels (ca 234 millioner liter), fremdeles langt større enn Ringnes. Uansett om man snakker om 2 eller 6 millioner barrels er dette et tall for et langt større marked enn det norske, og det er derfor litt irrelevant. Og strengt tatt, er det ikke noe muffens ved at grensen for hva som er håndverk er bestemt av det nasjonale ølforbruket, og dermed antall innbyggere? Håndverk og småskalaproduksjon endrer ikke karakter bare fordi det bor mange i landet!

Da grensa ble hevet, introduserte man enda en begrensning: maksimalt 3% av markedet. Det norske ølmarkedet er rundt 250 millioner liter, hvilket setter en tilsvarende norsk 3% grense på rundt 7,5 milloner liter – rundt tre ganger så mye som Nøgne Ø og Lervig til sammen.

Nye E. C. Dahls er ikke veldig langt utenfor denne definisjonen. På den andre siden har Dahls en diger andel av markedet i kjerneområdet, som er Trøndelag. I andre enden av skalaen kan vi si at selv om Ringnes er dominerende på det norske markedet, er de knøttsmå om vi hadde sett på det europeiske markedet. Derfor må man holde tunga rett i munnen når man ser på markedet og markedsandeler.

Så var det uavhengigheten. Austmann og Nøgne Ø forsvinner ut av craft-begrepet etter denne definisjonen. De er mer enn 25% eid av et bryggeri som har mer enn 3% av markedet. På den andre siden er Arendals Bryggeri trolig godt innenfor craft, siden de er under mengdebegrensningene og bare 20% eid av Ringnes (om de ikke har solgt seg enda lengre ned).

Satt på spissen: Etter den amerikanske definisjonen er altså Austmann med et tusen liters anlegg og åpen gjæring ikke craft, mens Arendals med sitt 30.000 liters industrianlegg er craft.

Dessuten skal et «craft brewery» være tradisjonelt. Det skal ikke være maltdrikker eller brukt ris eller mais i mestparten av ølet. Det må være gjæret øl osv. Dette ekskluderer få norske bryggerier, siden Renhetsloven har stått sentralt i Norge. Likevel er det temmelig ironisk at i en bransje så preget av at «anything goes» med hensyn til ingredienser og prosess, så er finnes det enslags Renhetslov-paragraf som nedgraderer enkelte bryggeriers status fordi de faller mellom to stoler, og hverken er skikkelig tradisjonsbundne, eller helt nyskapende. Om de følger som en tradisjon som «bare» er hundre år gammel (dvs ris eller mais som basis for ølet) så er de ikke craft. Om du bruker poteter, erter, blåbær, solsikkefrø, ugresset du luket i plenen, sopp, tang, sure sokker eller fiskeslo – flott, du er fremdeles craft. Til og med innovativ craft. Men kom ikke her med ris og mais!

Jeg mistenker at hele problematikken bunner i at denne definisjonen på «craft brewery» er ment å skulle være «tommyball». Den skulle inkludere dem man likte og ekskludere dem man ikke likte. Og når den først var satt, måtte den justeres så ikke noen innenfor ramlet ut.

Nå er heldigvis dette den amerikanske, ikke den norske, definisjonen av «craft», og det er lett å ironisere over den. Men vi har liknende utfordringer her hjemme, hvilket avsløres av regelmessige diskusjoner om hvem og hva som er ekte «craft» eller «håndverksbryggeri». Det var lettere før, når størrelse, øltyper, bryggeteknikk osv sammenfalt og det var veldig tydelig hvem som var craft og hvem som ikke var det.

Dessuten er det ikke gitt at craft beer og craft breweries er to sider av samme sak. Disse definisjonene på craft går på bryggeriene, og det er ikke gitt at det gir noen saklig beskrivelse eller definisjon på ølene de brygger.

Problematikken rundt begrepet «craft», eller hva annet man måtte kalle det, skal jeg ennå ikke slippe, men komme tilbake til. Igjen og igjen.

Stikkord: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0