Den gode pubstemningen
Noen puber husker jeg, og mange puber har jeg glemt. Men hva er det som kjennetegner de pubene jeg husker i forhold til de jeg har glemt? Hva er det som trekker meg tilbake til noen puber men ikke til andre? Her skal vi se på den gode pubstemningen.
Jeg vil ha en tidsmaskin! Jeg vil reise tilbake til en autentisk pub i gamle dager og nyte stemningen. Jeg vil oppleve tiden da puben var forsamlingslokale, børs, rettslokale, forretningssenter, politisk møtelokale, nyhetsformidlingssenter osv.
 |
Men er Facebook en fullgod erstatning for en «local pub». Jeg tror ikke det er et enten-eller, og jeg tror bestemt ikke Facebook kan erstatte «the local». Hva er det som bestemmer hva som er en god pub med god stemning?
Du kan ikke så lett måle kvalitet og stemning, slik du kan telle kroner og øre. Det som ikke er lett å måle, det er lett å ignorere. Det er langt lettere å gjenkjenne den gode stemningen enn å definere den. La meg forsøke å vise to ytterpunkter:
- De kjedelige stedene, som kan ha godt øl … men det er steder jeg kommer inn, bestiller, setter meg, drikker, betaler og går. Ølet er greit, prisene overkommelige, stolene er ofte gode og bordene vanligvis stødige. Du har rikelig tid til å Untappd'e. Du kjeder deg litt, kikker litt på McPub-dekorasjonene på veggene. Men de ble et pubbesøk som raskt går i glemmeboka og som ikke trekker meg tilbake en annen gang.
- De gode stedene, hvor jeg bare må stikke innom, men jeg bare skal ta én øl, eller maksimalt to, og egentlig har jeg ikke tid. Men så er de noen jeg kjenner. Det settes et nytt øl på tap, vertskapet inkluderer deg. Noen tipser deg om et øl du bare må smake. En vag bekjent engasjerer deg i en interessant diskusjon. Du treffer nye personer og oppdager at dere hadde en sær felles interesse. Plutselig er klokken fem på siste buss og du må løpe. Men kanskje gir du blaffen og ender i drosje fem over stengetid.
Jeg vet veldig godt hvilket sted jeg husker med glede og helst vender tilbake til. Det har faktisk mindre med penger å gjøre enn med stemning. Og ja, jeg vet at det ikke er et enten-eller, det er et kontinuum med en rekke stedet midt imellom. Og jeg er inneforstått med at puben der du møter alle vennene dine, likevel kan virke kald og ekskluderende på meg.
Likevel, jeg opplever at så mange steder tenker omsetning. Det er forstålig for å betale regningene. Men man må ikke skulke å tenkte langsiktig på hvordan man skaper den god stemningspuben som trekker folk tilbake.
Det hjelper med et stort ølutvalg, men det er viktigere at det er brukbart, og at ølet er velholdt og godt. Musikk kan hjelpe, men det kan også være ødeleggende for stemningen. Dyrt og fint møblement er vel og bra, men mange av de beste pubene har hatt elendige stoler og bord. God mat er fint, men du kommer også i mål med litt fersk snacks.
Til syvende å sist er det to momenter som er viktige: betjeningen og gjestene. Betjeningen må ikke bare jobbe der, de må personifisere stedet. Gjestene må suges inn i stemningen, komme tilbake for mer siden. Hva så med ølet? Joda, ølet bør være bra. Men om det bare er over et visst minstemål, hjelper det lite at ølet er utsøkt, om ikke betjening og gjester lever opp til forventningene.
Kan du ha en topp pub med god stemning om du bare har én gjest? Javisst! Om jeg skal forsøke å sette opp en måleskala for gode puber og kjedelige puber, tror jeg skalaen går fra «inkluderende» til «ekskluderende». Det er graden av inkludering som betyr noe, og som er fellesnevneren i alle de pubene jeg har de beste minnene fra.
Ikke minst betyr inkludering at de ulike gjestegruppene har kryss-prating seg imellom. Det er en ekstremt u-norsk ting, men når jeg har vært utsatt for det i utlandet har det alltid vært en positiv opplevelse. På U Zlatého Tygra i Praha, der det egentlig var fullt, men det likevel materialiserte seg rom på en lang-benk i det samme vi kom inn, og vi endte i en interessant diskusjon med noen lokale regnskapsførere. På Towers bar i Kyobashi-distriktet i Tokyo, en knøttliten stå-bar der selv de normalt reserverte japanerne kaster seg over ukjente gjester og praktiserer engelsk uansett hvor dårlig den er. Eller på Potten i Skive i Danmark, der innehaveren tok imot oss som om vi var gamle kjente.
En observasjon til slutt: de beste pubene har vanligvis vært temmelig små puber, eller i det minste puber som evnet å skape små rom for gjestene. Det virker som det er vanskelig å ha en diger pub med charme.
Jeg kunne fortsatt lista – men når jeg tenker på det, er det mange pubbesøk jeg har glemt, men det er kanskje bare en tyvendedel av stedene som er store, minnerike og som jeg mer enn gjerne vender tilbake til. Jeg tror pubene i gamle dager var mer steder for generell kommunikasjon og interaksjon, og mindre et sted for bare å drikke. Jeg tror det var flere gode puber i gamle dager … og jeg skulle gjerne hatt den tidsmaskinen for å besøke dem og få det verifisert.