Det står en-og-førti øl
 

Klondyke i norsk ølbransje

For en tid tilbake sammenliknet jeg norsk ølbransje med en mellomting mellom Texas og Klondyke. Det var kanskje en og annen mikrobrygger som følte Klondyke som feil sammenlikning. Men det er egentlig en god sammenlikning.

Det er kanskje noen som tolker «et klondyke» som et bilde på at alle raskt blir søkkrike med liten innsats. Det er langt fra sannheten. Det handler i stedet om et rush om å være først ute, om masse innsats og mye strev. I Klondyke og gullrushet i Alaska var det som bare noen få som ble søkkrike, men mange slet seg ut for moderate resultater.

De som kanskje tjente mest stabilt var de som gav support til gullgraverne. Dét tror jeg også vi vil se i norsk bryggeribransje. Det blir neppe småbryggeriene som tjener de store summene, men endel puber, distributører, butikker, utstyrsprodusenter og råvareleverandører kan gjøre det relativt greit.

Likevel vil det være det noen bryggerier som «strikes gold». Det er fremdeles åpning i markedet som favoriserer de som har teft for det som selger. Kombinasjonen av teft og å være tidlig ute er en vinnende strategi.

Det gjelder å matche produkt og marked: brygge det rette ølet for et marked, og finne det rette markedet for de ølet man har brygget.

Alle bryggere klager over vanskelig det er å spå om et øl vil selge godt eller bare «så-där». For å dra sammenlikningen med Klondyke litt lengre: hvilke gullgravere som «ser» hvor gullet ligger, fremfor de som bare graver og graver og håper på en porsjon flaks.

Det som særmerker de gode bryggerne er hvordan de intuitivt ser det. Kjetil Jikiun og Nøgne Ø har vært store på det feltet. Første batch med Wit gikk unna som sommer-dameøl på festival i Grimstad, til tross for at den var temmelig fizzy og kom litt opp av flaska. Tenk sommerlig champagne, tror jeg Kjetil sa i et intervju med lokal presse. En gjennominfisert bitter fikk nytt liv som Funky Geyser. Den første Dark Horizon var ratebeer-et som et av de aller beste ølene før den offisielt var sluppet. Noen treffer liksom gull hver gang, uansett utgangspunkt. Kanskje slikt ikke egentlig er flaks, men intuisjon?

En annen som gjorde det bra var Peter Klemmensen på Thysted Bryggeri. Han brygget etter sigende en gang et uselgelig grønt urteøl, men fikk visst avsetning for det i Østen, muligens Japan, der en eller annen lokal begrensning gjorde at den eneste måten å skille seg ut med et spesielt øl på en pub, var ølets utseende. Så ved å prissette det grønnet ølet høyt, fikk man alle med tykk lommebok og hang til status til å kaste seg på trenden. Uansett hvor galt ølet er, så finnes det et marked for det.

Men tilbake til norsk øl-Klondyke. Det er et hav av «gullgravere» der ute. Noen er i gang med gullvaskingen, andre er i planleggingsfasen. De fleste er i stand til å finne litt gull, men de færreste kommer til å finne så mye at de blir søkkrike. Jo senere i tenden man kommer, jo større er tendensen til at nye aktører kommer til basert på ryktene om gyldne muligheter i stedet for teft, intuisjon og en genuin interesse. Etterhvert blir det hovedsaklig tre grupper som har mulighet til å overleve:

  1. De som også har andre økonomiske ben å stå på, som gårdsbryggerier og brewpuber.
  2. De som hadde teft og gikk seriøst inn med tilstrekkelige ressurser, og som var villige til å bygge allianser med andre aktører i bransjen.
  3. De som var villige til å forbli små og lokale, og som kan leve med liten margin på en lav produksjon, basert på mye og tungt arbeid.

Hvordan ser øl-Norge ut om få år? Noen av de moderat små vil vokse seg betraktelig større. Flere nye vil komme til. Mange vil trolig ha tæret urovekkende på kapitalen sin. Noen få vil ha gitt opp og solgt utstyret. Det er fremdeles Klondyke, men det er Klondyke i en sen fase.

De som virkelig kommer til å tjene penger, er de som står rundt: butikker, distributører, eksportører, festivaler, råvareselgere, utstyrsprodusenter, serveringssteder osv. Det er akkurat som i Klondyke, der det egentlig var bedre og sikrere penger å tjene på å selge gullgraverutstyr, proviant, servere øl og whisky, etablere banker å sette gullet inn i, ja til og med bordeller.

Og så, før noen aner det, er klondykestemningen over, og «alle» stormer avsted til neste hyperaktuelle trend.