four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Renhetsloven (1516-2005)

Man regner at den ble født 23. april 1516, men det var etter alle definisjoner en lang, støyende og smertefull fødsel. I 1351 forbød Erfurt brygging på annet enn malt og humle. I 1434 påla Weisensee sine bryggere bare å bruke vann, malt og humle. Det samme gjorde München i 1447 og 1478. Påleggene er mange og ble gjentatt ofte - en god indikasjon på at de generelt ikke ble fulgt.

Jordmor var Wilhelm von Wittelsbach, også kjent som hertug Wilhelm IV av Bayern, med tilnavnet "den standhaftige" - i dag ville vi vel kanskje heller sagt den kompromissløse. Han roterer vel heftig i sin katolske himmel om han vet at det var underskriften på denne lovteksten i 1516 han skulle bli mest kjent for. Jeg vil tro at det var motstanden mot reformasjonen og Bayerns udelelighet som var hans hjertesaker.

Så fulgte en lang barndom og ungdom. Ulike nabostater ønsket den velkommen, men det ble stort sett med Bayern og omegn. Gjær og hvete ble tatt inn i varmen.

Virkelig sus i serken fikk Renhetsloven ikke før på 1800-tallet. Og med utbredelsen av det undergjærede øl (det bayerske øl, som det ble kalt hos oss) ble tankegangen spredd til store deler av verden. Kanskje skal sosialistene ha litt av "æren" for det, selv om det var ganske så ubevisst. Revolusjonsforsøket i Bayern i det hete året 1848 ble slått hardt ned på, og mange av de tyske bryggerinavnene som etterhvert dukket opp i USA startet nok som politiske flyktninger med lite annet enn kunnskap om brygging i kofferten.

Innen Tyskland fikk den nok utbredelse, men samtidig ble den utvannet med kompromisser, eller skal vi si "sukret"? En periode var det flere sett med Renhetslover, en for Tyskland og en enda strengere for Bayern.

I 1906 var det endelig seier, og Renhetsloven fikk råde over hele det tyske keiserdømmet, inklusive Namibia, der den fremdeles uformelt holdes høyt i ære - som motstykke til sør-afrikanerne med sine britiske og nederlandske øl-aner.

Utenlands var Renhetsloven often, selv om jo var Bayern som var dens ene rette hjem. Da prins Otto von Wittelsbach i 1832 ble utpekt som konge av Grekenland - så hadde han Renhetsloven med i bagasjen. Avleggeren han plantet i gresk rettsvesen slo nok rot, men ble aldri noe stort og særlig robust tre der nede i middelhavsklimaet, inntil den i 1984 brutalt og sermoniløst ble hugget ned som et offer for EU-tilpassingen. Også i Norge fikk den rotfeste, helt frem til EU-tilpassingen i 1994.

Noen livskriser møtte Renhetsloven - la oss ikke legge skjul på at det til tider stod om livet. I 1919 var Tyskland et kaos etter nederlaget i første verdenskrig. Da Weimar-republikken skulle opprettes, så det stygt ut for Renhetsloven, men bayerne sviktet ikke sin ektefødte, og de satte ultimatum om at Renhetsloven skulle gjelde hele Tyskland for at de ville bli med. Resten av Tyskland var kanskje ikke så vanskelige å be, men det var en rørende støtte.

En repetisjon av dette fikk vi etter andre verdenskrig, da Tyskland igjen lå i kaos og en ny republikk skulle opprettes. Det ble to republikker, og Bayern ble med i Forbundsrepublikken Tyskland, kjent som Vest-Tyskland blant venner. En betingelse for det medlemskapet var at Renhetsloven skulle råde i hele Vest-Tyskland. Vi kan selvfølgelig fundere på realiteten i en egen bayersk republikk i 1952 - forårsaket utelukkende av uenighet om hvordan øl skal brygges. Det er ikke sikkert at seierherrene i vest - England, Frankrike og USA (samt også noen vantro og sukkerglade belgiere!) ville hatt forståelse for det. Men igjen var det i det minste rørende at bayerne husket på sin Renhetslov.

Men i øst - blant kommunistene der bak jernteppet - spredte vantroen seg, for i Øst-Tyskland kokte de sammen de rene fire ingrediensene med sukker og andre ting, og kalte det øl. Dette lovet ikke bra. Magien var liksom borte og fiender begynte å konspirere om Renhetslovens død.

Første runde startet i 1981, og sytingen ble brakt frem av det franske Brasserie du Pêcheur. De klaget over at de ikke kunne selge brygget sitt under merkelappen "øl" i Tyskland. Saken bølget frem og tilbake i rettsvesenet, men dommen falt 12. mars 1987, da franskmennene vant, og "alt" kunne selges som øl. De påstod at Renhetsloven ikke hadde noe med beskyttelse av forbrukerne å gjøre, for alle de "forbudte" ingrediensene var jo lovlige i andre matvarer, og ikke-ølet kunne selges under andre navn enn øl. Så om tyskerne beskyttet øl-drikkerne fra reelle farer med Renhetsloven, så utsatte de befolkningen for de samme farer i andre sammenhenger. Man kunne ikke forby det sukkeret i ølet som man ellers drysset rikelig på slikkeriene. Og så sa de at forøvrig var vel de fleste enige i at alkoholen er den absolutt mest skadelige ingrediensen i øl uansett hvordan man regner det.

Det var en komplett skandale. Selv ikke Pasteur kunne i sine villeste drømmer ha ønsket seg et utfall som dette. Men Bayern viste nok en gang sin trofasthet: selvstendighet og utmelding av EU ble foreslått. Dersom de snodige sveitserne kunne klare seg alene, så kunne vel bayerne også. Men realismen var nok ikke helt med dette forslaget. Olje ble helt på vannet, og vann (ikke det samme!) ble helt på bålet - og man kom til et kompromiss. Dersom brygg ble importert, så kunne det kalles "øl", men dersom det var tyskbrygget, så kunne det kun kalles "øl" dersom det også var brygget etter renhetsloven. Ro og orden var gjenopprettet, bortsett fra at de stygge skår i gleden ved alle disse importerte brygg som befengte butikkhyllene og som fikk kalle seg "øl".

Siste spiker i likkista kom innenfra, fra det tidligere Øst-Tyskland. Der var tolkningen av Renhetsloven blitt gjort gjeldende etter sammenslåingen. Helmut Fritsche, som eide Klosterbraueri Neuzelle ønsket å selge sitt sukker-brygg som øl. Etter en lang kamp fikk han medhold i februar 2005, etter at saken hadde fått andre utfall i lavere rettsinstanser. Dermed ble det vel satt endelig sluttstrek for Renhetsloven i det formelle lovverket. Men det er et liv etter "døden" også for lover, for mange bryggerier fortsetter å smykke seg med at de overholder denne loven. Og hvem vet, kanskje den står opp fra de døde ved en senere anledning?