En pub-crawl i Trondheim

Tirsdag arrangerte vi en pub-crawl i Trondheim. Det var noe som slo ned som en "god idé", og så sa vi "det gjør vi, dere". Det det var gøy! Vi startet klokken 17:00 på første av fem puber, med en time på hver pub.

Først ut var Trondhjem Mikrobryggeri, blant annet fordi vi vet at de også har utmerket mat der. TMB er jo en institusjon i seg selv. Det er lett å bli bortskjemt der, for TMB har en stabilt god kvalitet, og dermed forsvinner litt av den barnlige gleden over å oppleve noe nytt og spennende, eller i det minste lettelsen over at en dårlig periode har opphørt. Selv sesong-ølene har etterhvert blitt veldig forutsigbare på TMB, men egentlig skal vi bare være glade over det, for det er et luksusproblem. Puben er lys og luftig, det er hyggelig og kunnskapsrikt personale. Alt er bra der ... men den har kanskje blitt litt trendy det siste året. Jeg har inntrykk at en stadig økende andel av kundene kommer fordi dette er det "rette" ølet å drikke, ikke fordi det er et øl de nødvendigvis setter pris på. Dog, det er vanskelig å si at det er feil vei. Men tidlig en tirsdagskveld er det fremdeles romslig der, og vi fikk en utmerket start på pub-crawl'en.

Neste pub ut var Lille London, som er en litt underlig pub. Utenfra virker den liten, men inni er den diger, for den strekker seg langt innover i bygget og over to etasjer. Designet er gjennomgående i tungt, mørkt tre à la victoriansk pub-stil, med mange utsiringer og tallrike londonske rekvisitter. Det generelle inntrykket er noe slitt, men likevel ikke slitent. Men, er dette egentlig London? De har ikke ett eneste londonsk øl - ikke noe Youngs eller Fullers - det nærmeste man kommer er Newcastle Brown Ale på flaske og et par irske øl på fat. Og så hadde de en irriterende tendens til å serveres flaskeøl uten glass... dvs for drikking direkte fra flaska. Jaja, det var vel den ene servitøren. Takbjelkene så ut til å romme luftekanaler - kanskje ikke helt genuint, men i alle fall praktisk. Puben har både sin sjarme og sin stil, det er bare at det er mismatch mellom designet og stilen, tror jeg. Det er så definitivt en «local pub», og den har stemning og trofaste kunder - ja til og med egen øl-klubb - men det er ikke interiøret som skaper stemningen der, det er kundene. Vi ble sittende under en collage av britiske og londonske øl-etiketter, og det holdt oss i ånde i nesten hele timen ... vi er nokså enkle, sånn sett.

Så bar det avsted til neste pub: Three Lions. Det er så absolutt en pub med sjel ... engelsk sjel. Sjæfen der har tidligere drevet frem to utmerkede puber i Trondheim, for ikke å nevne puber han har drevet ellers rundt om i verden. Hvordan endte han i Trondheim? Vel det var en trondhjemspike involvert, selvfølgelig. Der hvor temapuber panisk har skrudd opp mer eller mindre tilfeldige rekvisitter fra området de forestiller å hente inspriasjonen sin fra, der svever Three Lions i mål med upretensiøs ekthet. På bjelkene i taket er skrudd opp plakettene med kampresultatet for landskamper med England, inklusive hvem som scoret. Jeg tror de lages sermonielt etter hver kamp. Når det er landskamp med det engelske landslaget, da står ikke innehaveren - Dougie - i baren. Da sitter han i stedet fremst foran den største storskjermen, og hans innlevelse er nesten verd et besøk i seg selv, også for oss som ikke har så stort forhold til fotball. Det er en sportspub, men tross alt en ekte sportspub. Her er en drakter med signaturer fra hele supporterklubber rundt om i Norge, de har sikkert varmet opp på Three Lions før en kamp på Lerkendal. Her er et innrammet engelsk flagg med signaturer, og ikke minst, her er flere vaskekte britiske bartendere. Da vi kom dit var det over en time til en viktig kamp, men knapt nok hadde vi satt foten innenfor før det begynte å fylles med fans i sine respektive klubbers drakter, og hvilken stemning som fylte lokalet og løftet taket - selv lenge før kampstart? Utvalgsmessig er det også en positiv opplevelse, dels med lokale sorter og dels med hva du kunne finne i en britisk pub.

Så kom vi oss videre til Krambua, der stemningen var langt mer avmålt og kjølig. Jeg tror det var den herlige mangelen på bakgrunnsmusikk som gjorde det. Dette er en pub for gamle radikalere i alle aldre og av alle avskygninger. Også denne puben er lys og åpen. Jeg skal være forsiktig med å felle noen endelig dom over en pub etter så begrenset kontakt, men det føltes som om dette var en litt elitistisk pub; ikke det at gjestene tror de er bedre enn andre, det er kanskje heller at de føltes som om de visste det. Her ble forøvrig Andrew nostalgisk, for i forgangne tider var dette puben han reparerte på. De åpnet så tidlig, og hadde en akkurat passelig porsjon med egg, bacon, poteter og annet som trengtes før man tuslet hjem etter en kveld og natt og tidlig morgenstund på byen. Selv om menyen hadde endret seg med årene, så var maten her upåklagelig.

Til slutt ende vi på Den Gode Nabo der de hadde et nyåpnet fat med levende Nøgne Ø Porter - fra håndpumpe. Også på Naboens var det livlig, spesielt for en tirsdagskveld. Dette er en pub som har utvidet repetoiret sitt, både i øltyper og i kundegrupper. Spesielt har de klart å tiltrekke seg grupper med utlendinger som møtes der. Det å gå mellom bordene der på en livlig kveld er som å snurre sakte på tuning-hjulet til en gammel Radionette. Det ene språket tuner inn så snart den forrige har tunet ut. Her er britisk engelsk, nederlandsk, italiensk, tysk, skotsk engelsk osv. Og de ser ut til stadig å komme tilbake - kanskje er det de mange nasjonale øltypene som lokker? Interiøret bærer nok litt preg av antikviteter-spikret-på-veggen, men det har vært slik i årevis, og det har blitt endel av tapetet. Jeg legger i alle fall ikke lengre merke til det. Skjønt, det er en av de gamle bryggene langs Nidelva, så det er det lite som klarer å overdøve bygningens egen sjarm og skakkhet. Selv om en pub har andre kvaliteter enn bare utvalg, så er utvalg lett å måle. Og etter den målestokken kniver Naboens med en håndfull andre puber om medaljeplassene i Norge.

Vi trodde vi bare skulle på fem ulike puber i løpet av fem timer, men egentlig var vi innom fem forskjellige og helt ulike verdener. Det (og ølet) gav mersmak, og disse pubvandringene blir det flere av.