Navngiving av øltyper i gamle dager

Den danske journalisten Tage Taaning skrev under krigen en liten historiebok om øl. Det er ingen vitenskaplig bok, ei heller noen tykk bok. Men den virker solid nok, basert på en person med god oversikt og mange facts. Her skal jeg liste de ølene han nevner fra før det undergjærede ølet tok over i Danmark. Målet er både for å trekke frem endel gamle ølnavn, men det er også for å vise hvor lik og ensartet ølkulturen egentlig var rundt i Europa, for vi finner de samme elementene i mange ulike land.

Av importøl fra 1400-tallet og utover nevner han som de eldste Eimbecker, Rostocker, Preussing (som Linné kaller Pryssing), og Braunschweiger Mumme. Den første er opphavet til navnet bockøl, mens den siste var svært populær over hele Nord-Europa og ble også brygget lokalt i ulike land, blant annet i England som mumm, og i Sverge der den har gitt opphav til den krydrede blandingsdrikken mumma. Videre trekker han i neste runde frem Hamburger, Stade, Broyhan (fra Hannover), Boitzenburger, Sundisk (fra Stralsund) og Gose (fra Goslar ved Gose-elven ved Leipzig, et spontangjæret øl).

Vi ser her at ølet ikke egentlig har noen tydeliggjort øltype, men at det navngis etter hvor det kommer fra, og så er hver by formodentlig kjent for sin øltype. Det er nesten litt som merkevarebygging fungerer idag. Ingen ville vel finne på å beskrive en Stratos eller Firkløver, siden alle vet hva dette er. Slik var det nok også når de valgte Rostocker eller Mumme, så hadde de en sterk forventning til hva de fikk av øltype utover ølets opprinnelsessted.

Denne måten å tenke øltyper overlevede på sett og vis helt frem til 1800-tallet, da bayer og pilsner ble populære rundt om i verdenen. Vi finner fremdeles denne navngivningen i stjørdalsøl, vossaøl, hardangerøl osv. Om opphavet til navnet lambic strides det, men teorien om at det er oppkalt etter Lambeek er på ingen måte utenkelig sett i sammenheng med det som nettopp er fortalt.

Han refererer til at «Paa Landet bryggedes Gammelt Øl, lagret Øl, til Høsten,» men det er litt uklart om det ble brygget på på høsten, eller det ble brygget på våren på slutten av bryggesesongen for lagring og bruk over sommeren og høsten frem til neste bryggesesong kunne starte. Vi kjenner til marsøl og oktoberøl som har er brygget på denne måten. Jeg vil tippe det er brygget litt ekstra sterkt på våren og det gjenværende drikkes opp utpå høsten – dels for å komme spontangjæringen litt i forkjøpet og dels for å frigjøre fatene for høstens brygg.

I en inventaroversikt fra 1454 fra konglige slott i København, går det frem at slottsbryggeriet blant annet hadde et fat med engelske «pyle oc thene». Det er nevnt ifm bryggeutstyr og -ingredienser, så det kan tenkes at det er pale malt på et fat snarere enn pale ale. Hva referansen til thene er, vet jeg ikke. Det er neppe den engelske fargen tan, for på denne tiden var det ordet bare brukt om prosessering av huder.

Under Christian II (1513-1523) ble det gikk et forordning om en systematisering av bryggevirksomheten i byene. Blant annet ble det definert at det skulle være tre typer øl: dobbeltøl, skjenkeøl og tyndtøl. Det var ikke nevnt noe enkeltøl ... og om vi ser til andre ølbryggende nasjoner, så finner vi mye det samme med at dobbeltøl er et bedre øl, mens begrepet enkeltøl i liten grad brukes. I stedet finner vi bordøl eller andre begreper som indikerer at det er standardøl. På mange måter matcher det inndelingen i skatteklasse I, II og III, som var så utbredt i Skandinavia, men det blir temmelig uhistorisk å koble dette direkte. Kong Christians befaling var visstnok svært kortlevet, og den ble ikke hørt så mye til. Ikke var han populær selv heller.

Ølet kunne også ofte bli navngitt etter sin pris – og prisene kunne vært fastsatt i forordninger.

En Kommerseraad Peter Kloumann skaffet seg bryggerettigheter i 1687 og solgte både hvidtøl og bruntøl. Vi vet dette fordi det var konflikt om han virkelig hadde lov til det. Og slike konflikter etterlater seg et spor i rettssystemet. Her kommer vi til hvidtøl, som i senere var tett koblet mot hvidtmalt, altså malt tørket uten varme. Men det kan ha vært et annet produkt på et tidligere tidpunkt. De to navnene speiler også veldig godt engelsk pale ale og brown ale, uten at vi skal lese veldig mye inn i det. Den samme inndelingen i lyst og mørkt øl finner vi i Belgia. Det er også nevnt skibsøl, som var det billige hvidtølet men med røyksmak, muligens for at det bedre skulle holde seg. Både skibsøl og hvidtøl var svake øltyper.

Om vi ser på navngivningen av øl i Danmark, så passer den fint sammen med hvordan øl har vært navngitt andre steder i Europa. Øl var et internasjonalt produkt man eksporterte, og det var også et internasjonalt konsept som man lokalt brygget, navngav og solgte mye på samme måten i de ulike landene.