four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  fredag 17. mai 2013

Nasjonalsangen «Norges Skaal!»

Da er det Syttende mai med nasjonalsanger og musikkorps. Og hva er vel bedre til pølser og is – og øl – enn en drikkevise som også var Norges første nasjonalsang. I hvert fall den uoffisielle nasjonalsangen og det uten konkurranse fra noen offisiell.

Det var senere biskop Johan Nordahl Bruun (i folketellingen i 1801 er forresten navnet hans stavet mer tidsriktig Bruun, men det er vel blitt modernisert etter hans død) som diktet sangen tidlig i 1770-årene i København i relasjon til Det Norske Selskab, og den hadde en kraftig snert til datidens enevelde og falt pent inn i samtidens opplysningtrend og frihetstrang. Men dét var bare ett av temaene, for den er like så meget en studentikos drikkevise innen tradisjonen med gamle drikkegilder. Hvor integrert de to temaene er illustreres ved linjene Og Skam faae den, som elsker Tvang; Og hader Piger, Viin og Sang! Med andre ord, vi er for såvel politisk frihet som studentikos festing. Dytt inn i dette en god dasj med opplysningstidens vitenskap, og vi har et ganske godt bilde av ham.

Det er lett å anta at Bruun skrev dette som student, men på dette tidspunktet var han ferdig studert, men kallet tilbake til København som amanuensis – idag ville vi kanskje sagt sekretær – for Struensee, den virkelige makthaveren i Danmark-Norge på det tidspunktet. Struensee endte på skafottet for sin reformiver, rasering av privilegier og modernisering av statsadministrasjonen, selv om de sannsynlig falske anklagene gikk på sengekos med dronningen. Vi kan se på Norges Skaal som en illustrasjon på i hvilken grad man siktet altfor høyt med reformiveren, ja nesten med arrogant ignorering av de motkrefter som ville motsette seg den. Sånn sett knytter sangen seg til Grunnloven av 1814, da den er skrevet i reform-tøværet over førti år tidligere.

Og Det Norske Selskab, hva skjedde med det? Det ble oppløst i 1813 da Norge fikk sitt eget universitet, samme år som Bruun døde, og altså året før Eidsvollsforsamlingen. Selskapet holdt til i Madam Juels kaffehus, og men jeg aner at det kanskje ble servert litt vin der også. Slike kaffehus var forøvrig en pest og en plage for reaksjonære makthavere rundt om, også utenfor Danmark-Norge, for folk samlet seg der for å diskutere reformer. I Danmark ble forøvrig kaffe forbudt ifra 1783 frem til 1799. Dog var det kun på landsbygda og kanskje mest for å hindre at forbruket av en importvare økte og tappet landet for valuta. Men tro om ikke en og annen reaksjonær surpromp godtet seg over hvert oppviglersk og progressivt kaffehus som måtte stenge.

Forøvrig, begrepet piker, vin og sang attributeres ofte til Luther, og dét kan stå for et litt livsnytende og festlig kristensyn som Bruun synes å ha vært eksponent for. Det kan kontrasteres med den trenden som hans samtidige Hans Nielsen Hauge kanskje var den fremste igangsetteren av, og som i stor grad spiste seg inn til og igjennom grunnmuren i den norske kirken og parkerte geistlige av Bruuns kaliber på sidelinjen.

Og at det er en drikkevise er hevet over enhver tvil. I hvert fall de to første versene starter med to linjer som sier at man ønsker å skåle for noe, deretter fire linjer med svulstigheter og så avsluttes det med noe à la nå tømmer vi skålen. Det kan illustreres ved andreverset som går Hver tapper Helt, blandt Klipper fød; Vi drikke vil til Ære; ... ... Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød; Vi drikke nu til Ære! Med andre ord, den innledende annonseringen Vi drikke vil... speiler endingen vi drikke nu... som igangsetter skålen. Det er en klassisk formel for en drikkevise der det skåles for ulike ting og personer.

Her er det på sin plass å nevne at denne sistelinjen bruker den idag forlengst arkaiske formen med tallbøyning av presens. Det het Jeg drikker men Vi drikke i presens på Bruuns tid, i hvert fall i formelt språk. Det er fristende å trekke en parallell til Wergelands Vi ere een Nation vi med, som også tallbøyer presens: Jeg er, Vi ere. I den sangen har formen overlevd mest fordi melodiens rytme krever det. Og melodien? Det er nettopp Bruuns Norges Skaal. Det sier sitt at Wergeland gav sin sang tittelen Smaagutternes Nationalsang, og brukte melodien fra det som var den de facto nasjonalsang.

(Og hvor høye er de som er en alen lange? I Norge var en alen to fot, dvs ca 62,75 cm – og dermed ca 1,5 cm lengre enn idag, siden vi følger SI-systemet for tommer og fot, som igjen er bygget på det anglo-amerikanske systemet. Men jeg nerder og digrerer på én og samme gang.)

Hvert vers i Norges Skaal leder som nevnt frem mot en større skål. Og sagtens vet jeg om skålen var en bottoms-up og verset gav muligheten til å etterfylle sitt glass. Kanskje var det noe som var diktert av anledningen, den enkeltes kondisjon og hvor sent det var på kvelden.

Norges Skål! Og forsatt god syttende mai.