Hva skjedde 21. desember?

Det lyder som en kriminalgåte og er nesten like spennende. I den gamle primstaven er 21. desember markert som «Tomasmesse» eller «Tomas bryggjeren», og dagen er viktig i forbindelse med bryggingen av juleølet. Men der slutter også enigheten. Her skal jeg forsøke å spore opp bakgrunnen og peke på noen løsningsforslag. Om du vil være med, så heng på.

Hvem var denne Tomas som har merkedag på 21. desember? Det er dagen til apostelen St. Thomas - han som tvilte, og det er hans helgendag i den katolske kirken. Hva han har med brygging å gjøre er temmelig uvisst. Slikt er ikke unikt, for mange av helgenene med svært magre forbindelser til øl og brygging har allikevel blitt elevert til skytshelgner for dette. Det finnes forresten en annen Tomasmesse på primstaven, det er 29. desember og refererer til Thomas Becket som ble drept på denne dagen i 1170. Men han er ikke vår Thomas, selv om han har en ølforbindelse gjennom et fat med engelsk luksusøl som han bragte med seg som en diplomatisk gave til det franske hoff.

At 21. desember hadde en øl-betydning er klart. Et dykk i litteraturen viser det. Per Holck i Merkedager og gamle skikker sier at på denne dagen skulle man starte bryggingen av juleølet, og dagen kunne merkes med en bøtte, som symbol på bryggevannet. Rett nok har jula i vår tid begynt tidligere og tidligere, og juleølene kommer nå i starten av november, men det synes litt vel i seneste laget å starte bryggingen bare fire dager før julemorgenen? Javel, det er ferskøl, og en gjæring på 3-4 dager er ikke uvanlig, men allikevel. En peker inn på rett spor nevner Holck under 9. desember på primstaven. Da var det mange steder vanlig å begynne bryggingen av juleølet. Det er stor forskjell på fire dager og seksten dager, så det er noe som skurrer her.

Jon Espesæter skriver om julens gamle tradisjoner at til Tomasmesse skulle alle juleforberedelsene være unnagjort, og det rimer ikke med at man først da skulle sette juleølet.

Ørnulf Hodne skriver i Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner at bryggingen startet en uke eller to før jul, og at øl som ble brygget på 21. desember ville det gå galt med. Det ville «kaste seg» (ese over) i det samme sola snudde, bli surt eller rett og slett nekte å renne ut av karet.

Tage Taaning skriver i sin danske ølhistorie (Øl - en Bog om en Verdensdrik) at «Der var bestemte Tider af Aaret, da man helst skulde undgaa at brygge Øl. Man maatte ikke brygge i den stille Uge, heller ikke paa Solhvervsdag, for saa vilde Rosten, den mæskede Malt, dreje sig og blive bortskærend.»

Ingrid Spilde i forskning.no refererer at det var ulike meninger om saken, men at det nok helst var slik at ølet på Tomasmesse skulle prøvesmakes. Hun nevner ordet «skakubollen» om bakrusen man fikk fra nettopp denne prøvesmakingen. Dette ordet synes relatert til «oppskoke», som betyr at ølet prøvesmakes - gjerne under en høytidlighet med naboer tilstede. Dette er flere ganger fortalt om i Norsk Maltøltidende som er gjengitt i Astri Riddervolds Drikkeskikker - Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år.

Ordet «oppskoke» er nevnt i noen gamle ordbøker. I Hans Ross' Norsk Ordbog fra 1895 er tredjedefinisjonen under verbet «skoka» følgende: nybrygget Øl =Uppskoka. - Skokudrykk (o') m, en Drik af "Uppskoka". I Norsk Riksmålsordbok er det definert: skok(e)drikk, en (til skoka 'nybrygget øl'), dial., drikk av nybrygget øl når det øses fra gangkarret på tønnen (Benneche, Rygnestad-gutten, 183). Her betyr gangkaret gjæringskaret da gang eller gong er et gammelt ord for gjær, og med tønnen må menes et fat som ølet enten ble lagret på, ellers ble servert ifra.

Selv om det er flere som nevner at «skakubollen» er bakrusen etter oppskok, så er nok dette trolig en misforståelse eller brukt i overført betydning. Det er nok en bolle man brukte for å smake på ølet eller overføre ølet fra gjæringskaret til lagringsfatet under oppskoka. Følgende dikt får stå som eksempel på hvor lett det kan misforstås, da ordet med litt fantasi kan tolkes på to ulike måter:

Tomas Brygger,
Da fyltes Øllet på Tønderne
og da faar Folk smake paa Skakubollen.

Det sies enda mer eksplisitt hos Odd Norland i Brewing and Beer Traditions in Norway, som baserer seg på skriftlige informanter som selv kom fra den tiden da brygging fremdeles var vanlig på gårdene over hele landet. Han gjengir (s.278) en av dem, oversatt til engelsk:

In the past, my mother said, they went around to the neighbours on St Thomas' Day and let them taste the new ale, «oppskoka». If the ale was good, the neighbours would answer: 'Thank you for good ale. Your ale has fermented well', or 'You have taken the length of the grain sack and the width of the brook'. This means that they had used much malt and little water.

The ale was carried around in a jug with a pipe, a copperbound jug with a long pipe made from a branch still attached to its stem. The jug was called skokekanna, and the wooden cup from which the ale was drunk, (upp)skokebollen.

Odd Nordland forteller samme sted enda mer eksplisitt at det i gammel tid i Vest-Agder var tradisjon for at man bar rundt noe av det nybrygget ølet til naboene for smaking, spesielt ved juletider - og at det å ikke gjøre det var en stor skam. Dette er sannsynligvis et eksempel på oppskoke der ølet bringes ut til naboene, mens det andre steder og i nyere tid var mer vanlig at naboene kom til bryggeren.

Det synes altså som om bryggingen skulle starte en gang i desember, og så at man 21. desember - som en av de aller siste forbedelsene til jula - skulle stikke om juleølet fra gjæringskaret til en øltønne som det kunne stå på. For de fleste var kanskje denne omstikkingen med smaking - oppskoka - en større merkedag enn selve bryggingen, så den har kanskje festet seg sterkere i folkeminnet.

Men 21. desember er vanligvis vintersolverv, og den egentlige juledagen, så kanskje tidfestingen av oppskake er en videreføring av den gamle julefeiringen der øl var en viktig ingrediens. Det er kanskje betegnende at juleforberedelsene, inklusive juleølet skulle være ferdig til den dagen som også er vintersolverv, og det vitner kanskje om hvordan eldre tradisjoner har fått den kristne jula lagt på toppen av seg.

I de gamle lovene, som riktignok er fra kristen tid, men bygger på før-kristne tradisjoner, er det svært viktig med et slags felles ølmåltid som kalles sambærerøl. Det er tre tidspunkter som nevnes: vintersolverv, sommersolverv og allehelgensdagen. Det legges tildels sterk vekt på at slike øl («øl» er her brukt som navn på en samling der det drikkes øl) skal feires sammen med andre, og det var tildels strenge regler for når og hvordan man kunne gjøre dette alene. Formodentlig er dette av gammelt opphav, og har skvulpet over til kristen tid.

I Gulatingsloven skal et sambærerøl ha minimum tre gårder som skulle gå sammen med hvert sitt øl til et slikt ølstevne. Også når vi ser på de andre øl-lagene er det sammenkomst over drikken øl som er viktig. Jeg er overbevist om at ølet hadde en rituell betydning, og ikke bare var der for fyllas skyld. Korn er blitt kalt «Gudslånet», og det høres ut som noe som har overlevd fra en gammel fruktbarhetskult. Om kornet var gudens hellige gave, så måtte ølet være en hellig drikk. Noe slikt er på ingen måte unikt, for vi kjenner rituelle måltider eller drikker fra svært mange religioner.

Nå har hjemmebryggere til alle tider ønsket å smake på hverandres brygg, så det er muligens å trekke det litt langt, men tradisjonene med oppskake og besøksrunder for å smake på ølet på solvervsdagen synes å kunne være rotfestet i norrøn religiøs praksis, som kan ha overlevd i kristen tid som tradisjon uten noen eksplisitt begrunnelse.

Jeg minner ellers om skriftstedet Matt 18:20 «For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn...» som helt klart fokuserer på viktigheten i å samles under bønn. Dette skiftstedet kunne nesten vært tatt ut fra de norrøne lovene der det er viktig at religiøs praksis gjøres i fellesskap. Nå skal jeg igjen være forsiktig med å overtolke noe her, men også den kristne nattverdstradisjonen står i en historisk kontekst av samling til hellige måltider som religionsutøvelse. Mithras-kulten hadde dette helt klart som et sentral moment. I India og Persia hadde man soma og grekerne hadde sine dionysiske mysterier. Selv nattverden er tett koblet rent symbolsk mot tidligere tiders blod og matoffer. Det er ikke vanskelig å se for seg at norrøne sambærerøl opprinnelig hadde en religiøs betydning. At det var tidfestet til solvervsdagene kan bare understreke det.

I kveld skal jeg finne frem et par flasker godt øl, men ikke av noen religiøse eller nostalgiske grunner, men kort og godt fordi en øl smaker godt når dagens strev går mot slutten. Jeg har stående to flasker stjørdalsøl som jeg fikk av en hjemmebrygger for noen dager siden. De kommer fra samme batch som er delt i to og gjæret med henholdsvis tradisjonell og moderende gjær. Det må jo på alle være passende drikke på en kveld som denne, og dessuten er jeg veldig nysgjerrig på dette med divergerende gjæring på en batch.

Ja, og så liker jeg stjørdalsøl, men det kom vel ikke som noen stor bombe.