Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.