Akershus 5/5 – Sluttspill

Dette er femte og siste del i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I fjerde del – Nye øltyper – så vi hvordan de forsøkte å markedstilpasse seg med blant annet rusbrus. I denne delen skal vi se på hvordan det endte på en temmelig sørgelig måte.

Det går noen år der vi ikke hører så mye om Akershus Bryggeri i pressen. Vi vet at de var i drift, mest fordi de dukker på juleølsmakinger. Nyhetens interesse har for lengst gått ut av historien om et bryggeri som laget annerledes øl, brygget med annerledes gjær – såkaldt overgjær.

Frem til 1999 hadde de tappet hos Tromi bryggeri i Trondheim, den tidligere Trondheim Mineralvannfabrikk. Men Akershus bryggeri måtte finne på noe nytt etter at de gikk konkurs.

Akershus Bryggeri hadde da gått fra skulle frelse norske øldrikkere fra pilsnerøl med ale og stout, til å forsøke å konkurrere med de store på deres egen hjemmebane. Det er særdeles vanskelig å være et lite mikrobryggeri og skulle konkurrere med Ringnes og Hansa på pils. Man kan nok subjektivt mene at norsk pils er smakfattig og kjedelig. Men det er to store utfordringer for de små: for det første produserer de store bryggeriene teknisk godt øl, og for det andre har de økonomien i skaleringen på sin side.

Sett i ettertid virker det uforståelig at Akershus gikk litt bort ifra å fokusere på pale ale og irish stout. Hvorfor utvidet de ikke utvalget med enda flere europeiske ølslag? Hvorfor forlot de strategien om å satse på et nisjemarked med vekstpotensial på lang sikt? Hvorfor valgte de i stedet å konkurrere med de store, som en sen og liten aktør i et vel-etablert marked?

Det var neppe deres førstevalg å brygge pils og etterhvert rusbrus med cola og lime. Dermed må det ha vært økonomien som dikterte. Én ting er å være profetisk rebell, noe annet er å få inn inntekter til å dekke lønn og regninger hver måned.

Det nevnes ikke i avisene før etter konkursen, men det var vanskelig å komme inn på utestedene med et øl fra et lite bryggeri. Pubene skal også overleve. Sålenge de tjener mesteparten av pengene sine på pilsen fra et stort bryggeri, så vet de godt hvem som ikke skal irriteres. Det er et tema som går igjen i historien til flere småbryggerier: De største jobber for å holde de små borte fra utestedene, og de bruker kjøttvekta si på en til tider ganske bøllete måte.

På en måte kan man si at det mikrobryggeriet som har gått lengst i Norge – Oslo Mikrobryggeri – hadde også den beste markedstrategien. De var temmelig isolert fra påvirkning fra Ringnes og de andre. De tok inn malt og humle og kontrollerte ølet helt frem til det var ferdig oppdrukket. Det har en kvalitetsmessig fordel, fordi man unngår at ledd nedover i verdikjeden misbehandler eller overlagrer ølet. Men det har også den fordelen at de store bryggeriene har vanskelig for å presse dem ut gjennom skitne konkurransetricks. Dessuten hadde de lite insentiv til å skulle vokse over alle støvelskafter, for det er en naturlig øvre grense for hvor mye du kan servere på en pub med gitte åpningstider og et fast antall plasser.

Akershus bryggeri forsøkte trolig å omstrukturere seg de siste årene. Høsten 2002 ble aksjekapitalen nedskrevet fra 1,845 mill til 0,6 mill. De flyttet til nye lokaler på Tveita i Oslo. Dette virker som tiltak som skulle spare kostnader. Allikevel, det hanglet og sommeren 2003 gikk bryggeriet ned for telling.

Siste akt ble innledet med en politiaksjon mot to menn i en blå varebil med øl i Oslo i slutten av april 2003. I en litt kryptisk melding fra Østlandssendingen fortelles det at politiet hadde observert at levering av øl fra denne varebilen foregikk på en lite profesjonell måte.

Den ene av mennene hadde et halvt års tid vært selger ved Akershus bryggeri, og Østlandssendningen knyttet ham opp mot svindel med ølkvalitet og skatteunndragelse. Også den andre i bilen – sjåføren – oppgav at han jobbet for Akershus bryggeri, men uten at dette stemte. Det var i det hele mye som var muffens der.

Rapportene om hva som hadde skjedd spriker litt, men sålangt jeg kan forstå hadde Akershus bryggeri over en lengre periode kjøpt 40-50.000 liter øl på 3,7% ABV fra et annet bryggeri på Østlandet. Dette ølet ble tilsynelatende solgt fra Akershus Bryggeri til en tvilsom gruppering, som trolig omfattet den nevnte selgeren. Deretter ble det videresolgt til utesteder der det ble solgt som blant annet Ringnes pils. Politiet anslo sommeren 2003 at mellom fem og ti utesteder var innblandet, og to av dem var da allerede blitt stengt. Øldrikkerne ble svindlet ved at de ble servert undermåls vare. Staten ble svindlet ved at man trikset med avgiftene. Ringnes er sitert i pressen på at de ville «sikre sine øltønner bedre for å komme jukset til livs». Den formuleringen får meg til å mistenke at de Ringnes-fat med svakøl.

Formodentlig har noen fattet mistanke og tipset politiet utfra at disse utestedene har kunnet selge mistenkelig billig pils, samt at den har smakt temmelig tynt og svakt. Jeg tviler egentlig på at dette er noe som politiet ville snublet over selv.

Egentlig tok ikke Akershus bryggeri aktiv del i øl-svindelen. Men navnet deres ble tett knyttet mot det som pressen litt feilaktig kalte «utvannet øl». Ølet var blitt kjøpt igjennom dem, og de eide bilen som ble brukt til levering. Østlandssendingen kunne fortelle at både Næringsetaten og Helsevernetaten hadde aksjonert mot bryggeriets lokaler, og lageret på Tveita var blitt stengt. Vare- eller tankbilen deres var beslaglagt av politiet. Økonomien var haltende fra før. De hadde fått endel verbal medfart i juleøltester og slikt. Bryggeriet stod uten selgere. Det måtte nærmest være umulig å fortsette bryggeridriften etter politiaksjonen.

Ville bryggeriet kunne fortsatt driften dersom ikke de var blitt rammet av denne saken og politiaksjonen rundt? Styreformann Jon Ihlen i Akershus Bryggeri på det tidspunktet forteller til VG 5. juli:

Vi kan mistenke at grunnen til at det gikk bedre økonomisk var videresalget av lavalkoholøl som svindlere videresolgte. Kanskje var det få andre lyspunkter for bryggeriet enn dette videresalget av øl fra et annet østlandsbryggeri. Styreformann Ihlen uttalte i hvert fall i samme forbindelse at han vurderte «sterkt å slå selskapet konkurs.»

Akershus bryggeri ble slått konkurs senere i juli 2003.

Jeg har forsøkt å finne dom i saken, men har ikke funnet noe. Pressen skrev lite om dette utover den initielle forferdelsen i agurktiden over at noen kunne finne på å selge «utvannet» øl.

Akershus bryggeri holdt det gående i litt over ti år. Det er slett ikke dårlig å sloss mot både digre konkurrenter, markedskreftene og øldrikkerne for å overbevise om at øl kunne være noe mer enn bare pils. Spørsmålet er om Akershus bryggeri kunne ha overlevd? De ville trolig dødd på økonomisk sotteseng mye tidligere om de ikke hadde siktet etter mindre aktverdige ølstiler. Samtidig virker det som om goodwill og omdømme raskt sank når man kompromisset. Om de hadde satset i mindre skala og ikke kompromisset, så kanskje? Det er svært smertefullt å være ute med en veldig god idé som omverdenen ennå ikke er klar for. Men om de hadde holdt seg til visjonen, ville det da kunne vært lys i den andre enden?

… la meg besvare dette spørsmålet indirekte ved å peke på en helt annen historie:

Litt over en måned før alt raknet for Akershus Bryggeri, brygget Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun batch #1 og #2 – en amber ale og en pale ale – i et lite, ukjent og hjemmesveiset bryggeri i Grimstad. De ville kompromissløst få ut godt og smaksrikt øl til norske øldrikkere som aldri hadde erfart noe mer enn pils. De tok de to første batchene sine med til ølfestivalen i København. De kompromisset ikke på ølets kvalitet eller stil. Bryggeriet var Nøgne Ø. Ikke at deres vei fremover utelukkende ble noen dans på roser, men de beviste at det var lys i andre enden av tunnelen om man holdt seg tro til visjonen.