Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

• Renhetsloven måtte overholdes
• Øl kunne ikke være sterkere enn 7,0%
• Sterkølet – over 4,7% – måtte selges på Polet.

Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.