Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?