Min konkluderende brannfakkel

(Dette er sjette del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje, fjerde og femte del.)

Er øl dyrt i Norge? Vel det lokalt produserte volumølet er nok dyrt, men forholdsmessig ikke ekstremt dyrt tatt i betraktning prisnivå og skatter. Importøl er dyrt, og mikrobryggeriøl er dyrt, og begge kan selges billigere utenlands enn i Norge - selv etter at man har eliminert skatter og avgifter ifra regnestykket.

Men fokuset på pris er en avledning. Om vi heller ser på utvalg, så er Norge skandaløst dårlig. Det virker som bredde er summen av antall ulike ølvarer. Ringnes har sitt "instant-bredde-konsept" med World of Beer, og det er fremdeles sett på som et slags kvalitetsutvalg. Og, sant nok, mange av ølene er slett ikke dårlige, men hva med utvalget? Jeg får litt fnatt av «utvalgspuber» som har tapetsert med det samme ferdigutvalget fra Carlsberg/Ringnes som de andre utvalgpubene.

Innen butikkbransjen for opptil 4,7% ser man ut til å tro at utvalg er det du får når du tar inn flere enn én pilsner. Det er omtrent som om Rema-kjøpmannen din fornærmet skulle si: «Vi har seipanetter fra Findus, seipanetter fra Lerøy, seipanetter fra Coop og seipanetter fra FirstPrice. Hva søren mener du med at vi har dårlig utvalg i fiskemat!?» For å kunne ha et godt utvalg, er ikke det vesentligste at man har mange produkter fra ulike produsenter, men at man har et godt vareutvalg med ulike produkter som dekker ulike typer og sprer seg fra mild til robust på hver enkelt varetypes produktspekter. Og gjerne burde man supplere med lokale spesialiteter og rotasjon på litt særere partivarer.

Problemet med utvalget i norske butikker er derfor at det er mest fokus på én øltype - pilsner, gjerne supplert med litt ferdig-bredde. Lokale varer og litt mer spesielle ting synes ikke å være nevneverdig interessant. Særegent synes synonymt med mer-arbeid, og det er nok best å unngå denslags. Dessuten er norske dagligvarebutikker laget for å trille varer inn på pall og rulle dem nedover og ut på kassabåndet, så varekunnskap er bare et fordyrende og fokus-ødeleggende sidespor. Trenger man varekunnskap om eller spesialbehandling av en vare eller varegruppe, er det kanskje like greitt å ikke føre den.

Delingen av ølet mellom matvarebutikker og Polet er en dobbelt tragedie. For det første er det ingen som får et helhetlig ansvar for øl, fordi de gjennom lov er forhindret fra å ta inn et helhetlig vareutvalg. Dernest er ansvar for øl i all hovedsak lagt til organisasjoner som egentlig bare har det som en delgeskjeft, og en konsekvens av at man i praksis er avskåret fra å ha spesialbutikker er at man nærmest er sikret at butikkene hverken har ølkunnskap eller vilje til å forsøke.

Norske dagligvarebutikker er særdeles lite flinke på lokalt øl. Det snakkes så varmt om kortreist mat og å støtte lokalt næringsliv, men fra butikk til butikk er det liten variasjon på tvers av landet. Jeg tror det koker ned til at lokale varer er spesielle varer, og spesielle varer er mer pes og stress. Enten man er i Rema eller Rimi-kjeden, så er standardvarene noe som er ferdig definert, har en etablert logistikk og blir sentralt oppdatert. Det er i det hele tatt mindre styr med dem. Om en lokalbutikk skal ta inn et lokalt øl, så må det enten inn på nasjonalt plan - hvilket er vanskelig for små bryggerier, eller det må inn som spesialvare i enkeltbutikker - hvilket er stress og pes for butikken. Derfor skjer det i bare liten grad.

I denne serien har jeg trukket mange og sterke sammenlikninger med Danmark, og mange vil innvende at sammenlikningen ikke er relevant fordi Danmark er et skikkelig ølland og at det der har hatt ølkultur og ølutvalg siden tidenes morgen. Men det er jo faktisk ikke helt slik. For 10-12 år siden var utvalget i Danmark ikke spesielt bedre enn i Norge på den tiden, ja kanskje verre. Da de første danske mikrobryggeriene startet opp, så man til Norge som et slags foregangsland og Nøgne Ø som et forbilde. Noen som besøkte Danmark rundt årtusenskiftet har beskrevet at utvalget jevnt over var temmelig begrenset til industri-lager og litt Carlsberg-saker.

Det er ikke slik at Danmark alltid har lagt milevidt foran Norge i ølutvalg og antall lokale bryggerier - det bare føles slik idag når vi ser hvor forskjellig utviklingen har vært i Danmark og i Norge. Men den virkelig store forskjellen er hvordan danskene i praksis har lagt til rette for sine småbryggerier og tatt dem på alvor også utenfor en engere krets av sære ølnerder. I Norge og utenfor denne kretsen av sære ølnerder virker det som de lokale mikrobryggeriene - såvel som importert spesialøl - stort blir sett på og behandles som litt under middels velkomne gjester.