four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  torsdag 12. april 2012

Alkoholklubben "Grei"

(Dette er femte del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje og fjerde del.)

Men tilbake til dem som insisterer på at Polet, sterkølmonopol og hele systemet rundt er Guds gave til ølinteresserte. Det synes som mange av forkjemperne for denne ordningen er de som selv er en del av dette systemet. Det virker som godordene strømmer lettest fra dem som man også kan mistenke for å ha størst interesse av at ordningen videreføres.

Satt på spisse synes konseptet bak norsk alkoholspolitikk å være å lage komplekse strukturer basert på et bysantisk regelverk, kombinert med ordninger som favoriserer de eksisterende norske industribryggeriene selv om regelverket formelt og utad fremstår som likt for alle. Byråkratene elsker muligens tungroddheten i seg selv, de «store» bryggeriene elsker den for de usynlige konkurransefordelene det gir dem, og avholdsbevegelsen elsker det fordi de tror det gjør at det drikkes mindre.

Det samme gjelder for den norske alkoholavgiften, som jeg egentlig tviler på at noen inside'ere virkelig ønsker å senke. For byråkratene gir det økt selvrespekt å styre over mange penger. For Staten er det inntekter. For øl-industrien er avgiftene avledningsmanøveren som de kan fokusere mens de selv stikker av med store avanser. Liksom en tryllekunster får publikum til å se på venstrehånden mens han trikser med høyrehånden, så prater øl-industrien i Norge om alkoholavgiftene, mens pengene forsvinner andre steder. Avholdsfolket tror muligens enfoldig på at jo høyere avgifter jo mindre drikker folk.

Og når jeg sier «polsystemet», så mener jeg ikke bare Polet, men hele det økosystemet der Polet bare er den mest synlige delen. Resten av dette systemet omfatter distributører, importører, skribenter, produsenter ... og mange andre -ører og -enter. De operererer i en verden med bisarre regler der kunnskap, historikk, forbindelser og inside-info er viktigst. Man kaller det kanskje markedstilpassing, men alt hva jeg har lært om markedsmekanismer og Adam Smith peker i en helt annen retning. Det minner mer om en slags underlig kryssing mellom det franske hoffet i Verseilles og sovjetisk planøkonomi.

Mitt råd er: Kutt ut Polet, gjør det enkelt å importere og distributere, gjør det like «enkelt» å opprette et ølutsalg som det idag er å opprette en pub, så tror jeg vi vil se øl-bransjen gå gjennom en nokså brutal renselsesprosess der pilsen etterpå kanskje koster omtrent det samme som i dag, men der andre øl - både norske mikrobryggeriøl og importøl - blir både mer tilgjengelige og billigere. En annen konsekvens er trolig at lokale, norske mikrobryggede øl ville fått en helt annen og enklere markedstilgang.

Med fare for å gjenta meg selv, dagens ordning med hele økosystemet rundt Polet har følgende ulemper:

  • Mellomleddene. Det er flust med mellomledd, som alle skal ha hver sin del av avansekaka: importører, produsenter, distributører, salgsledd. Salgsleddet (dvs f.eks Polet idag) og produsentleddet (bryggeriene) er to nødvendige ledd, men i mellom der er det mangt og mye. Innen musikk, film, programvare, bøker osv er trenden at mellomleddene kuttes ut, og produsent og sluttbruker bringes tettere sammen.
  • Taktisk prising. Polets avanse er sikkert flat i dag også, men Polet kjøper ikke varer, de er bare salgsledd. Importører og distributører henter inn varer og dytter ut for salg i pol-systemet. Før Polet ble delt i Polet og Arcus, så var nok dette svært annerledes, og det gamle Stats-Vinmonopolet kunne presse inn-priser som en stor aktør på vinmarkedet, samtidig som de kun tok en flat avanse oppå innprisen. Idag legges avansen på av både Polet og importøren, og det hjelper fint lite at Polet har en fast, flat avanse, sålenge importøren kan ta så mye avanse de vil. Ser du en vin til 99,50? Da vet du at den er taktisk priset.
  • Høye skatter eller avanser? Det skal liksom være alkoholskatten som er så prisdrivende. Nåja. Alkoholskatten er rett nok høy i Norge, og den får skylden for mangt og mye. Men virkeligheten er at den på ingen måte er noen fullgod forklaring på de mange høye prisene på drikkevarer i Norge. Men den er fin å ty til når man skal forsøke å bortforklare dem. Men i den grad skattene er prisdrivende, er det vel helst ved at de hever grunnnivået på prisene, slik at ekstra påslag av tiere og hundrelapper synes mindre godt på sluttprisen. Uansett er prisingen et sidespor her, for det er utvalget som er det egentlige temaet.
  • Produktinformasjon. Nå har vi rett nok ikke muligheter for alkoholreklame i Norge, men forbudet rammer også produktinformasjon av alle slag. Det virker bevarende på markedsstrukturen, ved at selv ikke forbrukere som ønsker å oppsøke produktinformasjon for å orientere seg i markedet har særlig mulighet til det. Samtidig er det ikke salgsleddet der den virkelige markedsføringen foregår, men det er mellomleddene og de store aktørene som virkelig er propeller i gråsone-reklameringen: Jo større aktør du er, jo lettere er det å gråsonereklamere i det norske «reklamefrie» markedet.
  • EØS-tilpassing. Enten man liker EU eller ikke, er det umulig å unnslå seg at Norge er flink i EU-tilpassing, samtidig som vi er ekspert på å spesialordne oss på noen spesialområder. En slik spesial-omgåelse er ordningen med emballasjeavgift, som er konstruert for at norske bryggerier skal betale lite og ingenting, mens den skal slå fullt inn mot utenlandske bryggerier. En annen er grensen på 4,7%, som egentlig har kommet nokså tilfeldig til oss. En tredje er systemet med importører og salgsledd.

Polsystemet er stort og tungt, men jeg har så inderlig vanskelig for å se at det trenger å være slik av alkoholpolitiske grunner - som jo alltid er begrunnelsen for hvorfor Norge trenger å gjøre det på denne måten.

Tvert om, det synes heller å være et slags reservat som beskytter bransjen mot reell konkurranse utenfra.