four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 10. april 2012

Argumentene for Polet

(Dette er fjerde del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre og tredje del.)

Nå er det få som uforbeholdent forsvarer polordningen, men det er mange som sier at vi vet hva vi har men ikke hva vi ville få i stedet. Argumentene for polsystemet som jeg oftest hører er:

  • Polet har god geografisk spredning, så det betyr at samme utvalg er tilgjengelig for hele Norge. Dette er tull fordi alternativet - som i Danmark - er at matvarebutikker har øl. Og om Danmark er noen målestokk, så har den jevne danske uhorvelig mange flere utsalgssteder gjennom sine matvarebutikker enn vi i Norge har gjennom polene. Det er heller ikke noe argument at Norge har så glissen bosetningsmønster. Vi har allerede et godt utbygd nettverk av kjedebutikker og kjøpesentre som klarer å føre rimelig gode utvalg av andre produkter.
  • Polets prosess er forbilledlig. Dette er tull, ikke fordi prosessen ikke er fin og fjong og systematisk og slikt, men fordi det lager en så rigid og stivbeint prosess at det får gamle sovjetiske femårsplaner og kommunistisk planøkonomi til å virke fleksibel og kundeorientert. Utvalgsplanlegging og -styring av den typen som Polet står for, ble ikke bare konseptuelt utkonkurrert av frie markedskrefter i løpet av midten av forrige århundre, den minner om store bedrifters ønske om variantbegrensning for egen enkelthets skyld. Det virker heller ikke som om Polet som organisasjon har noe stort ønske ta inn noe særlig utvalg. Jovisst øker utvalget, men tilsynelatende under mottoet om å skynde seg langsomt. Problemet er at nordmenn har mentalt akseptert dette når det gjelder øl, men tenk deg et lignende monopol ble opprettet for bilsalg, med en strategisk variantbegrensning på utvalg i merker, modeller, ekstrautstyr og farger - som alt sammen måtte gjennom en langvarig og sentralstyrt prosess før det eventuelt kunne bli tilgjengelig på det norske markedet. («For 2013 har vi bestemt oss for å utvide utvalget med en tredje SUV-modell, denne gangen i rødt.») Og joda, vi har bestillingslistene, men det er et hav av forskjell i tilgjengelighet mellom å være i basisutvalg og på bestillingsutvalget.
  • De dyrere varene er billige i Norge, selv om de billige kan være dyre, for Polet har flat avanse. Så derfor får man de beste varene billigere. Dette er reinspikka tull. Det var en gang slik, men ikke nå. Salgsledd og importledd er strengt adskilt. Dette var en EU-tilpasning for å kunne beholde salgsmonopolet. Varer som er importert av andre enn importdelen av det gamle Vinmonopolet (Arcus) har akkurat den avansen de selv ønsker. Neste gang du snubler over en vin til 99,50 så spør deg selv om den har flat avanse eller er taktisk priset. Men et snev av sannhet er det likevel over dette argumentet. Noen varer har man fortsatt å prise som dengang avansen var flat, dels for å sikre seg plass i basisutvalget, dels for å unngå å prissjokke forbrukerne til å velge noe annet, dels for å sikre at man selger ut så man får lite stort innvolum fra produsent neste år, og kanskje dels av gammel vane. Problemet er at dette argumenet er sannere for tradisjonelle polvarer som vin og brennevin enn det er for øl. Derfor har jeg vanskelig for å se at det har noen relevans.
  • Det er ikke Polet, det er importørene. Jada, det er importørene som velger hva som skal importeres, og Polet bare selger flaskene. Og det er heller ikke det enkelte pol eller den enkelte polmedarbeider jeg bærer nag til, det er Polet som system sammen med hele det økosystemet som har vokst frem rundt polordningen. Det kan ikke stikkes under en stol at polordningen i Norge er et gjennomregulert stykke regelverk, og det er hele denne stivbent oppkonstruerte sulamitten jeg ikke klarer å føle noen videre varme følelser overfor.
  • Ølet hadde vært billig dersom vi ikke hadde hatt så høy alkoholavgift. Dette er egentlig tull. Rett nok hadde ølet vært billigere med lavere alkoholavgifter, men for det første tviler jeg på at en avgiftsredusjon hadde kommet forbrukerne uavkortet til gode. Dernest er det ikke slik at de som fokuserer på om ølflaska over disk koster 29,- eller 30,- er folk som tenker utvalg og smak og kvalitet. I praksis hadde en avgiftsredusjon kommet det billige industriølet mest til gode. Dessuten må vi se det i lys av at Norge er et høyprisland med høyt lønningsnivå, og det påvirker også ølprisene. Magni refererte til et case der ikke-matvarer ble priset i forhold til noen standard matvarer. Så om melk og brød er dyrt, så prises øl og vaskepulver opp. Og mer relevant: ølprisene dras også opp fordi ølbransjen gjennom sin regulering har mange og tungrodde ledd som driver personalkostnadene, samt at monopolene i distribusjon gir masse spillerom for å drive prisnivået oppover.
  • Polet kommer etter, de trenger bare litt ekstra tid. Yeah, Right. På meg virker det mer som om Polet sakker akterut snarere enn å spise inn på forspranget som virkeligheten har.

Og den beste målestokken å evaluere Polets effekt er etter effekten, og etter den målestokken er den tragisk. Samtidig som man brutalt eliminerer alt som ikke selger godt nok, så sikrer man seg at at mye av det mest interessante aldri har sjanse for å komme inn. Polet er for ølutvalget hva NRK i én-kanalstiden pleide å være for TV-underholdning: ikke helt uten enkelte lyspunkter, men gudsjammerlig kjedelig og ensrettende.

Man kan sannsynligvis utlede fra RateBeer når Polet tok inn hvilke produkter, utfra at norske ølbloggere og -ratere unisont starter å skrive om et øl første uka i en oddenummerert måned. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er mer patetisk tragisk enn det er provinsielt småsøtt.

Polet - og hele den øl-ordningen det er en del av - er ikke med å forbedre ølutvalget i Norge. Det er tvert imot med å gjøre livet surt og vanskelig for småskala-produsenter og å lage høye terskler for nye aktører. Om du skal starte bryggeri i Norge, skal du helst ha pågangsmotet til kjerringa mot strømmen og gjerne pengesekken til Onkel Skrue.

Danmark var en enorm oisann!-opplevelse: hvor stor andel av utvalget som er danske mikrobryggeri-øl. Og det at de selger må man konkludere utfra hvor mye hylleplass de får i butikkene. Hjemme i Norge er spesialøl i butikk nesten ensbetydende med importøl, sammen med litt NØ og HB, utspedd med noen slengere fra ett og annet øvrig bryggeri. I Danmark var det omvendt. Øl er gjennomgående dansk, mens utenlandsk øl hører til særegenhetene, eller man må oppsøke dem i spesialbutikker.

I Sverige fungerer monopolsystemet for øl litt bedre, fordi Systembolaget der har nærmest totalansvar for øl, og derfor har måttet ta andre grep enn hva Polet i Norge ser ut til å håpe å slippe unna med. Dessuten har Systembolaget hatt ølansvar i langt flere tiår enn Polet har hatt.

Her hjemme virker det som om Polet som helhet ikke ønsker å ta noe ansvar for øl, bare føre noen ekstra varer med noenlunde garantert gjennomstrømning innen spesialøl. Samtidig er dagligvarebutikkene bundet av grensen på 4,7% så de ikke har mulighet til å ta noe større ansvar. Spesialbutikker for øl finnes knapt, da de synes hovedsaklig å eksistere som videreføringer av gamle ølpol-butikker, og da ironisk nok i områder der avholdsbevegelsen stod sterk. I resten av landet er det normale at man må ha fullt dagligvareutvalg for å få lov til å selge øl over disk. Uansett er også deres utvalg begrenset av 4,7% begrensningen, og dagligvarebransjen er jo ikke akkurat kjent for å satse på varekunnskap.

I et marked der reklame defineres som massekommunikasjon og er forbudt, må man basere produktinformasjon på personlig kommunikasjon, men det forutsetter at ekspeditører har varekompetanse, hvilket blir en stadig sjelderne opplevelse. Dermed taper de små og lokale dobbelt overfor de store og internasjonale som kan basere seg på at produktinformasjonen siver inn via halvlovlige kanaler.

Jeg vil at noen med interesse for og kunnskap om øl skal ha lov til å kunne åpne en butikk der man selger denne varen, og ikke minst at de skal kunne forsyne hyllene sine med varer de selv kan importere, om de så ønsker. Er det så forferdelig mye å be om?

(Siden jeg opprinnelig skrev dette, så har Trondheim fått et slags utvalgspol. Det vil si, man har egentlig ikke fått det, men man har fått et pol der en ansatt har skapt et relativt godt ølutvalg - mer på tross av polsystemet enn på grunn av det. Det er selvfølgelig høyst applauderbart, men applausen må nok heller gå i retning av enkeltpersoner som tøyer grenser enn i retning av polsystemet som sådann. Dessuten er det riktigst å sammenlikne med hva som faktisk fantes i Trondheim samtidig med at jeg sjekket utvalget i Odense, og jeg har ennå ikke helt troen på at dette utvalgspolet vil få lov til å fortsette å blomstre.)