four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 9. april 2012

Pierre Celis (1925-2011)

Idag er det akkurat ett år siden Pierre Celis døde. Han ble født 21. mars 1925 i Hoegaarden i Belgia, og døde altså 9. april 2011.

Pierre CelisCelis beskrives ofte som opprinnelig melkemann, og han jobbet på familiens gård der de produserte melk, som han altså leverte til kundene. Men hadde også hjulpet til på bryggeriet til naboen Louis Tomsin, som var det siste til brygge den opprinnelige witbier i Hoegaarden. Tomsin la ned i 1955, og etter det forsvant ølet frem til Celis tok opp bryggingen i 1965. Han skaffet seg relativt raskt en skikkelig 2500 liters bryggverk fra et nedlagt bryggeri i Heusden-Zolder - litt lengre nord i Belgia. Med dette åpnet han sitt eget Brouwerij Celis, som ble til Brouwerij de Kluis (Klosterbryggeriet) etter at han flyttet til nye lokaler i 1980.

Bryggeriet brant i 1985 og Celis var underforsikret. For i det hele tatt å komme igang takket han ja til et lån ifra pilsnerbryggeriet Stella Artois. Opprinnelig gikk dette bra, men så gikk Stella sammen med et annet bryggeri og dannet Interbrew som ble kimen til en belgisk bryggerigigant.

Fra Interbrew kom det økonomer, effektiviseringseksperter, blåruss og andre bønnetellere og fortalte Celis hvordan han skulle effektivisere bryggeriet sitt, kutte noen hjørner og tilpasse smaken til markedet. Celis ønsket ikke å effektivisere og strengt tatt trengte han heller ikke, siden han stadig spiste markedsandeler selv om han brygget på gamlemåten. Ja, kanskje var det nettopp fordi han brygget på gamlemåten at han spiste markedsandeler?

Stridens mest sentrale eple synes å ha vært hvorvidt de han skulle «brygge ned» ølet eller brygge det i naturlig styrke. Interbrew ønsket at han skulle brygge ølet langt sterkere, og så vannet det ut ... øhh, unnskyld: brygge det ned til «riktig» styrke ved flasketapping. Denne teknikken er utbredt innen industribrygging, og er vanlig blant annet for norsk pilsner. Den medfører imidlertid at ølet blir annerledes, for utvannet ... øhh, nedbrygget sterkøl smaker annerledes.

Han følte at Interbrew brukte lånet til å presse ham til å kommersialisere. Det er vel ikke umulig, og en liten aktør som Celis må ha vært en enkel match for en gigant som Interbrew, som allerede da hadde tatt mål av seg å bli en av de største. Senere slo de seg sammen med Brasilianske AmBev og ble til InBev - som igjen slo seg sammen med Anheuser-Busch (Budweiser) til ABInBev.

Celis valgte å la være å sloss, og heller å selge seg ut av bryggeriet og la Interbrew overta både varemerke og bryggeri. Skulle han i stedet blitt stående på barrikadene for Hoegaarden Wit og kjempet til siste øldråpe? Sannsynligvis ikke. Godt øl lever utover det fysiske bryggeriet, og Celis hadde allerede da jobbet på fire ulike bryggverk med en og samme øltype, så hvorfor forsøke å svømme i sirup når man like gjerne kunne ta pengene og starte et nytt bryggeri? Og strengt tatt har jo ABInBev hatt stor kommersiell suksess med sin striglete og industrialiserte versjon av Hoegaarden Wit.

Det synes som han sørget for å få med seg rettighetene til den opprinnelige oppskriften for Hoegaarden Wit, eller kanskje oppskriften ikke var bundet av rettigheter? Han hadde rekonstruert den etter hukommelsen fra hvordan de brygget på Tomsins bryggeri. Uansett trenger en oppskrift en justering for hvert enkelt bryggverk det brygges på, siden effektivitet og varmeisolering - i tillegg til råvarer - varierer. Derfor er en oppskrift noe ganske så uhåndgripelig, som nettopp av den grunn kanskje ikke er mulig å opphavsrettslig beskytte?

Hans femte bryggeri ble forutsigbart nok med en belgisk wit som fremste profiløl, men det var ikke mye forutsigbarhet over stedet: Austin i Texas. Var det psykologisk at han startet i Budweiser-land etter å ha blitt kjøpt ut av nettopp ABInBev? Eller var det så enkelt som han selv en gang spøkte med: den sakte og slepende aksenten i Texas var lettere å forstå enn endel andre amerikanske aksenter.

I hvert fall startet han Celis Brewery, med wit-ølet Celis White som flaggskip siden han ikke lengre kunne bruke merkenavnet Hoegaarden. Bryggeriet ble drevet av hans datter og svigersønn, mens Celis selv fremdeles graviterte mot Belgia, hvor ølet ble lisensbrygget under det samme navnet.

Da jeg på slutten av 1990-tallet kjøpte en plakat med bilder av belgisk øl, var det ett øl som stod frem som en fremmed fugl: Celis White på belgisk gjenbruksflaske, med en cowboy og det texanske delstatsflagget på etiketten.

I Texas gjorde han igjen suksess med ølet sitt. Men hans lokale økonomiske støttespillere virket mer interessert i tyne det øknomiske potensiale ytterligere enn å balansere voksesyke mot kvalitetsfokus. Det sies at mye vil ha mer, og jo større suksessen ble, jo mer fokuserte man på ytterligere potensiale, og dette har vel vært Celis' forbannelse gjennom hele sitt liv. Celis skal ikke anklages for å ha klamret seg til sine bryggerier. For å finansiere veksten lot han i 1995 en ny gigant - Miller Brewing - kjøpe seg opp til en majoritetsandel i bryggeriet sitt i Texas.

Dermed var Celis igjen i klørne på en gigant som syntes overskudd og bunnlinje var mer håndfaste og målbare verdier enn kvalitet og smak. Selv om Miller ikke var nevneverdig plaget av å bruke en liten formue på å overadministrere bryggeriet, så smertet det dem sterkt å bruke «unødig» mange penger på kvalitetsingredienser. Fortjenesten skulle opp ved at kostnadene til råvarer skulle tvinges ned - alle deler av bryggingen var formodentlig bare et potensiale for en innsparing, muligens med unntak av administrasjonen. Frustrasjon ble for mye for Celis i 2000, da han brukte en klausul i kontrakten med Miller til å fremtvinge at de kjøpte ham og familien hans ut, og Miller la deretter raskt ned bryggeriet. Et par år senere, i 2002, solgte Miller bryggeutstyret og rettighetene til ølet til Michigan Brewing Company - et lite håndverksbryggeri som fremdeles brygger disse ølene for det amerikanske markedet.

Celis startet igjen i Belgia, siden han fremdeles satt på rettighetene for varemerket Celis White for det europeiske markedet. Han var nå over 70 år og litt for gammel til å starte enda et nytt bryggeri, men han gikk i samarbeid med Brouwerij De Smedt. Men igjen kom gigantene og trampet på tvers av planene og drømmene hans, for Heineken kjøpte De Smedt. Celis dro videre sammen med oppskriften og varemerket og endte hos Brouwerij van Steenbergen. Disse har siden brygget Celis White.

Når van Steenbergens europeiske Celis White selges i USA, er det under merkelappen Ertvelds Wit, siden rettighetene for varemerket Celis White tilhører Michigan Brewing. Ertvelde er forøvrig landsbyen der van Steenberge holder til.

Hjemme i Belgia i sin fødeby Hoegaarden opplevde han at InBev i november 2005 annonserte at de ønsket å legge ned også Hoegaarden-bryggeriet - ikke fordi det gikk dårlig eller laget dårlig øl, men fordi uansett hvor godt noe går, ser bønnetellere og blåruss bare et potensiale for å tyne enda litt mer ut av det. Produksjonen skulle flyttes til Jupille - til alt overmål til et fransktalende område for å 'add insult to injury'.

Den stilen som Pierre Celis gjenopplivet var kun én av flere wit-stiler, men han gjorde det til den store wit-stilen. Hadde han ikke gjort det, ville ølverdenen tapt en viktig stil. Samtidig har vi kanskje tapt mangfold ved at de andre wit-stilene ikke bare døde ut slik som Hoegaarden wit opprinnelig gjorde, men i tillegg ble ekstra godt begravd i skyggen av Hoegaarden wits gjenoppstandelse og berømmelse. Men man kan vanskelig laste Celis for det, for problemet er ikke hva han har gjort, men at vi skulle hatt mange flere som ham. Verden er full av mer eller mindre utdødde ølstiler med et stort potensiale for gjenoppstandelse, og påska er et ypperlig tidspunkt å påpeke nettopp det.

Kilder: Wikipedia om Hoegaarden og Pierre Celis. En artikkel på RateBeer om stengningen av Celis Brewery. Om Ertvelds. Og to meget grundige artikler om Celis av de to utmerkede ølskribentene Roger Protz og John White.

Foto: Wikipedia/Trent Johnsen, Creative Commons Attribution 3.0.